Artikler i nettmagasinet SøkelysDette nettmagasinet sier om seg selv:
Info
Søkelys er et fritt og uavhengig organ for bibeltro kristendom som våger å løfte fanen høyt for undertrykte. Vi taler det ufødte livs sak, vi taler Israels sak, og står sammen med den forfulgte kirke. Vi holder Ordets sverd høyt og protesterer mot ugudelig praksis i norsk barnevern og det norske samfunnet. Redaktør og ansvarlig utgiver er Kjell Andersen som har kristendom grunnfag og mellomfag, og langvarig studie av forskjellige religiøse sekter. Vi ønsker å stå opp for verdier som det bibelske ekteskapet, for familien, for en kirke som er tro mot Guds ord og vi er kritisk til falsk teologi og åndelig likegyldighet. Samtidig er vi ikke redde for å løfte frem politisk ukorrekte saker og tenke utenfor boksen. Må Gud velsigne deg.
• Vi er åpne for innlegg fra våre lesere og tips!
•Kontakt oss på:
Webmaster E-mail: admin@sokelys.com eller på sokelys@gmail.com •Bruk også gjesteboken for spørsmål og tilbakemelding.I den senere tid er flere i kristelige kretser begynt å skrive kritisk om barnevernet. Noen slike artikler har stått i Søkelys.
Hva mener du?
Naustdal-familien gjør rett i å ikke møte i Fjordane tingrett
- får familievern prisen 8 juniSøkelys, 3 juni 2017
Bodnariu foreldrene tildeles “Familievern prisen 2017” førstkommende torsdagSøkelys, 4 juni 2017
Jan Aage Torp:
Barnevernet og ideologieneSøkelys, 8 juni 2016
Det er flere kommentarer under et par av artiklene, mange av dem fra lesere som hevder at foreldrene Bodnariu er farlige og voldelige mot sine barn, at familievernprisen til dem derfor er gal, og at de fortjener jeg vet ikke hva av straff.
Det synet på barneoppdragelse som ligger i forbudet som er kommet i Norge i lovs form, mot enhver fysisk avstaffelse av barn, enten det er en dask, kniping i øre, ørefik eller ris, har øyensynlig til de grader slått igjennom i befolkningen at det knapt finnes nyanser, og absolutt ingen avveining mellom de traumer en dask på fingrene eventuelt kan medføre, og de traumer det påfører barn å bli revet bort fra sine foreldre. Det skal svært mye til at dette siste oppleves av barnet som en lettelse og en hjelp.
Påfallende i disse kommentarene er det synet som også ser ut til å gjennomsyre det norske folk stort sett: Streng moralisering mot foreldre, naïv tro på at barnevernet, fylkesnevndene og domstolene er kompetente og sannferdige, ensidig opptatthet av hvorvidt foreldre "fortjener" å ha sine barn hos seg, og total taushet om det som faktisk er vel så viktig: Hvorvidt barna fortjener å bli fratatt foreldre som de elsker. Disse moralistene roper temmelig høyt om hva barn har krav på og hva slags miljø som er til "barnets beste", men er blottet for forståelse av hva det påfører et barn å bli tatt med tvang av barnevernet og ikke fritt kunne søke tilflukt hos foreldrene. Det illustrerer dessverre hvilket lavmål norsk samfunnsforståelse og pietet ligger på.