Det foreligger nå en ny brukerundersøkelse gjort på oppdrag fra Bufdir.

Brukerundersøkelsen 2016
https://www.bufdir.no/Aktuelt/Brukerundersokelsen_2016/

"De aller fleste trives og har det bra", sier Bufdir.

Det som er bra med undersøkelsen, som finnes i en link på websiden, er at den gjengir i detalj hvordan spørsmålene er gitt. Jeg har ikke gått systematisk gjennom undersøkelsen, men enkelte ting er nokså iøynefallende:

Mange av spørsmålene er stilt som påstander som barna skal være enige eller uenige i. De fleste påstandene er positive, som for eksempel "Alt i alt har jeg det bra her jeg bor nå" eller "De ansatte her oppmuntrer meg til å gå på skolen" eller "Stedet jeg bor er et godt sted å være". Dersom barnet er enig, skal barnet sette kryss under et grønt smilefjes. Dersom barnet er uenig, skal det sette kryss under et rødt fjes med sur munn.

Barn vil ha en tendens til å svare bekreftende på spørsmål eller påstander som er gitt på denne måten, og derfor blir dette en klar svakhet ved undersøkelsen. Det er - som i livet ellers - lettere å være enig enn å være uenig. Ikke minst gjelder dette for barn.


Man ville antagelig fått andre resultater dersom man for eksempel kom med påstander som "Jeg er lei meg for å være her" eller lignende.

Undersøkelsen er gjort med barn ned til 9 år. Når man stiller spørsmål til barn på denne måten, finnes det svært mange feilkilder. En av feilkildene er også om barna stoler på at anonymiteten deres vil være 100% bevart.

Dersom barna føler seg usikker på dette, eller dersom barna ikke stoler på de voksne (i institusjon eller fosterhjem) som har medvirket og lagt til rette for undersøkelsen, vil dette gå utover validiteten.

Uansett legger undersøkelsen etter min mening opp til å få så positive svar som mulig.

Antagelig ville de fleste barn svare bekreftende/med smilefjes på en påstand som for eksempel "Jeg savner mamma". Så kunne Bufdir skrive på sine sider at 9 av 10 barn i institusjon eller fosterhjem savner foreldrene sine. Men de blir ikke spurt om dette. Et barn har likevel skrevet selv: «La meg flytte hjem. Flytte hjem til mamma.»

Det er synd at undersøkelsen i liten grad tar opp spørsmål relatert til hjemlengsel, tap og savn, som på mange måter er "forbudte følelser" for barn i offentlig omsorg, men at barna i stor grad må ta opp dette temaet selv.


Noen av spørsmålene er også tvetydige. "Jeg vet hvorfor jeg er her", er en påstand som kan tolkes i flere retninger. Det kan bety "jeg forstår og aksepterer at jeg er her" eller det kan bety "jeg forstår at barnevernet mener jeg må være her". Altså vil svarene på et slikt spørsmål gi relativt lite informasjon om hvorvidt barnet aksepterer og er enig i at det må vokse opp i betalt omsorg.

Som man roper i skogen får man svar.

  

En artikkel i Oppland Arbeiderblad av Håkon Rønnevig beretter at en barnevernspedagog Øystein Kronborg anbefaler andre å sette seg inn i den "forskningsbaserte kunnskap" barnevernet har (Barnevern, Stueland og OA). Jeg syntes denne Bufdir-rapporten som familien-er-samlet viser til, passet i et innlegg i avisens kommentarfelt. Her er kommentaren:

***
Marianne Haslev Skånland:
Det er kanskje vel sent å komme med flere kommentarer til denne artikkelen, men det dukket opp noe som kanskje er av interesse i sammenheng med at Rønnevig siterer Kronborgs henvisning til "forskningsbasert kunnskap":
    Bufdir har øyensynlig foranstaltet en undersøkelse blant fosterbarn i 2016, om hvordan de synes de har det.
https://www.bufdir.no/Aktuelt/Brukerundersokelsen_2016/
    Er det noe vi vet, for eksempel fra hvordan alle typer avhør skal gjennomføres, så er det at det er forkastelig å stille ledende spørsmål.
Her kan vi se en kort kommentar fra en leser angående de spørsmålene Bufdir har latt barn besvare:
http://forum.r-b-v.net/
viewtopic.php?f=9&t=8628
    Jeg har ikke lest brukerundersøkelsen selv ennå, men den høres ut til å være verdt litt tid for kanskje å illustrere hvordan vederheftige undersøkelser IKKE kan drives?
Det minner forøvrig litt om en undersøkelse jeg så for en 20 års tid siden, også utført i barnevernskretser, av hvorvidt fosterbarn ønsket mer, mindre, eller samme omfang av samvær med foreldrene. Blant barn som ikke ønsket mer samvær hadde "forskerne" inkludert barn hvis foreldre var døde.
    Akk ja, det finnes forskning og "forskning". Denne brukerundersøkelsen til Bufdir belyser antagelig hvor sørgelig det står til i vide, barne"faglige" kretser. Man får gå på undanningen. Den nåværende må bort. Vi får gjøre som Gorbatsjov:
"Barnevernet – hva må skje nå? Appell holdt på Eidsvolls plass 11 juni 2016"
http://www.mhskanland.net/page47/page353/page353.html
***

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

En slik forskningsbasert diskusjon bør skje i full offentlighet. Selv etablerte barnevernsforskere erkjenner at vi i hovedsak har lite evidensbasert informasjon om virkningen av barnevern, og at de undersøkelsene vi har å støtte oss på viser at barn i offentlig omsorg gjør det dårlig på alle livsområder.

Undersøkelsen som er gjengitt i denne tråden er heller ikke noen kvalitetsundersøkelse. Den sier noe om hvordan barn i offentlig omsorg svarer på spørsmål og påstander som er formulert på en viss måte. Den sier ikke noe om hvordan det går med barna, for det vet vi allerede. Det går dessverre jevnt over dårlig med barn i offentlig omsorg. Barneverntjenesten legger konsekvent skylden på foreldrene, og er stort sett ikke mottakelige for muligheten av at offentlig omsorg i seg selv er både belastende og skadelig. Og at omplassering som tiltak derfor kun bør brukes unntaksvis, noe som ikke er tilfelle i dag.