Uvitenhet. Men psykiatrien befinner seg faktisk på gyngende grunn når det kommer til en egentlig forståelse av egne betegnelser.

– Faget er kjennetegnet av en avgrunnsdyp uvitenhet. Vi kjenner stort sett ingen av mekanismene i de tilstandene vi behandler, sier Max Fink, som i mange år var sjef for psykiatrien ved Stony Brook University i New York, og nå er professor emeritus.

– DSM-5.

Om det er ett sted psykiatriens mangel på fast forankring kommer til uttrykk, er det i debatten om den nye, amerikanske diagnosemanualen Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders som ble gitt ut i mai. I ti år har arbeidsgrupper med til sammen flere hundre psykiatere sittet og filt på diagnosene og forhandlet frem og tilbake. Noe er forkastet, annet er kommet til, og en del diagnoser er så elastiske at det er vanskelig å være frisk. Og hva skjer? Da dette opus magnum endelig blir gitt ut, lyder det ikke bare kritikk fra alle kanter, men USAs toneangivende National Institutes of Health forkaster simpelthen hele resultatet som et utilstrekkelig og ubrukelig dokument.

– Man blar i et tidsskrift, og tenker: Leste jeg ikke dette for ti år siden? Skrev jeg ikke selv om dette for femten år siden? Det er som om vi kjører i ring. Bevares, om jeg nærleser kan jeg se at man fyller på med noen flere molekylære mekanismer, eller at noen kommer med et nytt stoff som kan noe litt annet enn de vi allerede kjenner til. Men det skjer lite i kjerneområdene, som er de store, psykiatriske sykdommene, sier han.

Som journalist kan jeg ikke la være å legge merke til den skjærende kontrasten til den vitenskapen jeg skriver om for øvrig.

– Vet du hva? spør Frank Ervin på et tidspunkt.

– Det mest oppmuntrende i psykiatrien i dag er alt oppstyret om DSM-5 og diagnosene. Med den kan alle endelig se at vi er nødt til å tenke gjennom dette på nytt.