Kanskje ofrene prøver å "ta kampen opp" ?


Barnevernsarbeidere i Vestfold synes ikke de har det så greit, visst:

Barnevernansatte hetses
nrk Vestfold, 2 mai 2016

Ansatte hos barnevernet opplever trusler og hets i sosiale medier. Det skriver Tønsbergs Blad. De siste årene har hetsen økt i styrke, sier leder av Tønsberg barnevern, Ellen Fischer. Ansatte får også telefoner om at karrieren i barnevernet skal ødelegges. Fischer sier hun har koblet inn både advokat og psykiater for å håndtere hetsen.

Vel, så barnevernet har penger nok, til å gi seg selv terapi og få advokat til å speide etter hvordan man eventuelt kan "ta" dem som skriver på nettet?

En ting nevnes ikke her: Her har man barnevernere selv, deres advokater, deres psykiatere, som vel burde ha erfaring for hvordan barn og foreldre som barnevernet angriper, har det, og det gjelder reelle angrep på deres familieliv – er det noen av disse som stiller seg spørsmålet:

Hva er det vi har gjort mot dem som får dem til å reagere slik mot oss på internett?

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Jeg kan forstå hvordan barneverntjenesten må oppleve dette. Som "bruker" av barneverntjenestene har jeg også selv blitt hetset. Jeg har blitt latterliggjort og mistenkeliggjort. Jeg har blitt anklaget for seksualforbrytelser, til tross for at jeg aldri har vært anmeldt for noen kriminell handling. Jeg har blitt truet til å gå med på hva det skulle være av barnevernets tiltak og forslag gjennom nesten tre år. Viktig og relevant informasjon som vi har kommet med, har blitt tiet ihjel. Fagfolk som vi selv har involvert, har blitt ignorert.

Vi har som familie "overlevd" to begjæringer til Fylkesnemnda. Vi har blitt overvåket, noen ganger med daglige hjemmebesøk. Barna har blitt spurt ut og "avhørt" både på skolen og i besøkshjem. Vi har måttet tåle at barnevernet bruker en sakkyndig som ikke er nøytral og som ifølge autorisert hold heller ikke har kartlagt omsorgevne. Vi har måttet tåle at barnevernet overprøver medisinsk informasjon som er helt sentral for å kunne forstå familien. Vi har måttet tåle negative karakteristikker og krenkende utsagn mot oss som personer.

I den sakkyndige rapporten leser jeg at jeg har gjort min kone gravid flere ganger på få år for "effektivt" å hindre henne i å realisere seg selv. Det er så man nesten ikke kan tro det.

Jeg har ikke blitt tilbudt psykolog eller psykiater for å takle dette råkjøret.

All denne hetsen tåler vi for barnas skyld. Når vi så underveis klarer å holde oss på beina og fremføre spørsmål i forhold til det vi har opplevd, møter vi avvisning fra alle nivåer: Barneminister, ordfører, rådmann, sosialsjef, barnevernssjef, fylkeslege, helsedirektorat.

Vi blir overkjørt. Man kan rope på rettferdighet. Man kan rope på fornuft. Vi får en dør i ansiktet hver gang. De som kjenner oss forstår ikke at barnevernet kan gå frem slik. Men ingen kan hjelpe.

Barnevernet sitter med makten. Den bruker de. Og alle instanser rundt lar dem få holde på.

Den lille makten de ellers forsvarsløse barnevernsofrene har, er å fortelle sin historie. Noen har også lykkes med å få sine barn tilbake på denne måten. Ellers står de hjelpeløse når samfunnet praktiserer sin omsorgshygiene i et mislykket forsøk på å strømlinjeforme familielivet. Resultatet er ofte ødelagte barn og ødelagte foreldre. I en slik situasjon går noen for langt, og utøser sin fortvilelse og aggresjon på den enkelte barnevernsansatte.

Jeg mener at ingen bør få oppleve den behandlingen vi selv har fått. Heller ikke de som jobber i barnevernet, - uansett hvor mye lidelse de måtte ha forårsaket i familiene de har hatt med å gjøre.

Min eldste datter har sagt flere ganger til meg: "Pappa, vi trenger ikke barnevernet, vi trenger noe nytt som heter barnehjelpen". La oss høre på barna. Den beste måten å løse problemene barnevernet opplever vil være å skape et barnevern som er genuint opptatt av å hjelpe barn, og som anerkjenner at slik hjelp i de aller fleste tilfeller går gjennom foreldrene, fordi foreldre i alle varianter har en ting felles: De er uerstattelige for barna.

Vi trenger et barnevern som oppfører seg humant, respektfullt, i henhold til fornuften og i tråd med lover og regler.

Et slikt barnevern har ikke jeg sett.

Det nytter ikke å reparere en bygning hvor råten sitter i selve reisverket. Man kan rive bygningen og kanskje bruke noen av materialene i den nye. Noen ganger er det imidlertid mest hensiktsmessig å gjøre en avtale med brannvesenet om å foreta en kontrollert og total nedbrenning under full beredskap.

Barnevernsmotstandere er uenige i hvordan det nye barnevernet bør utformes. Etter min mening vil det uansett være tryggest å reise det nye barnevernet på branntomten av det gamle.

Jeg forstår dette slik at du synes det er tryggest å avskaffe det gamle totalt og bygge nytt, istedenfor å prøve å renovere, oppruste, reparere det som er nå?

 

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Ja, det er riktig. Det nåværende barnevernet styres etter min mening av en ideologi som vi må helt bort ifra. Alle tilgjengelige data tilsier at denne ideologien har slått feil, fordi den ikke frembringer resultater. Ikke sjelden blir "barnets beste" både barnets og foreldrenes undergang. Selv satte vi hensynet til hva som ville være best for barna over "barnas beste". Slik islandsk høyesterett også gjorde i en sak om en 14-åring som norske barnevernsmyndigheter gjorde krav på. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at vi gjennom vår egen flukt også unngikk det som ville vært en katastrofe for dem.

Jeg aksepterer ikke tanken om at foreldre må krenkes og familier i tusentalls må tvangsavvikles for å hjelpe barn.

Barnevernet trenger å bygge sin virksomhet på verdier som er nøyaktig motsatt av de verdiene som i dag styrer virksomheten.

Høyst seriøse fagfolk mener at barnevernet har blitt totalitært. Totalitære ideologier blir ikke demokratiske om man justerer dem litt. Man kunne ikke "justere litt" på kommunismen. Den måtte bort.