Tilfeldig om barnevernet griper inn eller ikke?De tidligere innleggene i denne tråden er fra 2007, men en sak av i dag føyer seg inn i samme bilde, selv om dette ikke dreier seg om drap. Den viser først og fremst at barnevernet ikke er dyktigere til å bedømme og aksjonere fornuftig i saker hvor barn virkelig må beskyttes mot sin familie, enn de er til å bedømme saker hvor det ikke er tilfelle men barnevernet er selve faren og skadevolderen.
Barnevernet får kraftig kritikk:
Sørget ikke for å beskytte «Hanne» og søsknene mot morBarnevernet fikk hele åtte bekymringsmeldinger, men akuttfjernet først barna ti år etter første melding.tv2, 10 oktober 2015
"Åtte bekymringsmeldinger på ti år
Volden skal ha startet da Hanne var åtte år, og endte først da hun rømte hjemmefra som 17-åring i 2009. Da måtte hun forlate sine fire søsken i hjemmet.
Først over tre år senere, i mai 2013, fattet barnevernet vedtak om akuttplassering av søsknene hennes.
Fra 2003 ti 2013 fikk barnevernstjenesten i Ski hele åtte bekymringsmeldinger om familiesituasjonen. Likevel mente de det ikke var grunnlag for at barna skulle fjernes fra sin mor."*
"– Jeg er veldig forbanna over at barnevernet hele tiden har trodd på min mor og ikke på noe tidspunkt har snakket med meg alene. De har jo ikke trodd på meg og ikke hørt på meg, sier Hanne oppgitt."Barnevernet unnskylder seg med at "alt er anderledes nå". Det er en unnskyldning de bruker for hva som helst, også jevnlig når folk klager over at de
har "grepet inn" men på skadelig måte:
"– Burde ikke dere ha skjønt lenge før at barna ikke skulle bo i denne familien?
– Det vil jeg ikke kommentere. Jeg har jobbet i barnevernet lenge og ser at barnevernet har vært i sterk utvikling blant annet i hvordan vi kommuniserer med barn. Det er ikke det samme barnevernet i Norge i 2015 som det var i 2003, sier Knut Johnsen, virksomhetsleder for barnevernet i Ski."*
"– Ett av barna sier hun er svært sint på barnevernet. Forstår du det?
– Barnevernet forstår det og vi har høy aksept på det. Vi beklager dypt at hun har kommet i en situasjon som gjør at sinnet rettes mot oss, men det må vi akseptere.Vi jobber i en sektor som ikke gjør objektive beslutninger, og når vi ser at det er gjort feilvurderinger så må vi være i stand til å ta læring og akseptere kritikken vi får, sier Johnsen."En alarmerende uttalelse av flere grunner.
For det første mener øyensynlig denne barnevernslederen Johnsen at det er opp til barnevernet å "ha aksept" eller ikke for at barn som de har befatning med, er sinte på dem. Dette er da sandelig en avsporing. Det er i hans forestillinger barnevernet som skal avgjøre om de skal "akseptere" sinne eller avfeie det som irrelevant? Det legger ganske sikkert opp til at barnevernet skal være uanfektet av fosterbarn og tidligere fosterbarn som hater barnevernet fordi de
meningsløst har skilt barna fra sin familie.
For det andre sier han at barnevernet ikke gjør objektive beslutninger, som om det legitimerer hva som helst de gjør. Dette er også en vanlig avsporing. Det er ikke et spørsmål om beslutninger er objektive eller ikke, det er et spørsmål om hva de bygger på, hvilke undersøkelser som gjøres, hvilke metoder som brukes for å bringe klarhet i den virkelige situasjonen. Men barnevernslederen viser en tankegang som sier at i og med at man ikke kan være helt sikker, trenger man ikke å anstrenge seg for å komme så nær klarhet som mulig, man kan bare ta en hvilken som helst avgjørelse. – Det blir som om politiet
ikke skal foreta etterforskning, åstedsbefaring, søking etter komparentopplysninger, bevis, men benytte en hipp-som-happ-metode for hvorvidt de bare skal arrestere, varetektsfengsle, innstille på tiltale hvem som helst.
Vi ser dette igjen og igjen i barnevernet. Deres grunnholdning er at foreldre er farlige, og dertil irrelevante for barn. Men i tilfeldig stil – kanskje for å "bevise" at de foretar individuelle vurderinger – holder de seg også med noen motsatt type saker, hvor de altså ikke hjelper barn mot genuint farlige foreldre.
For det tredje sier han at de må "være i stand til å ta læring". Men det er jo nettopp det barnevernet aldri gjør. Det skyldes opplæringen av dem, som holder seg med fiktive forestillinger om barn og foreldre, langt unna virkelighetens verden, om at de selv har egne "metoder", sogar om at de selv kan "vite" hva som er løgn og hva som er sant bedre enn vi andre.
Denne mangelen på gode avgjørelser i begge retninger (både å gripe inn der det er strengt nødvendig og la familien i fred i andre saker), denne mangelen på metoder, mangelen på relevant hjelp også, viser klart at barnevernet er inkompetente, og samtidig opplært til å ha skyhøye forestillinger om sine egne kunnskaper og tiltak og kompetanse.
*
Det er vanlig for dem som kjemper mot barnevernets skadeverk å bli møtt av beskyldninger om at de ikke vil at barn skal vernes mot rus, vold, sexovergrep og vanskjøtsel. Barnevernet selv sprer stadig denne oppfatningen av hva barnevernskritikerne har for hensikt.
Det er selvsagt galt. Det de som er imot dagens barnevernsaktører vil, er at vi skal ha et barnevern som:
• har en realistisk utdannelse som gir riktig, vitenskapelig basert forståelse av hvor viktig familien er for barn, men at familieforhold kan avspores, og gir viten om hvordan man må handle hvis iherdig, grundig etterforskning av samme kaliber som man forventer fra et politi viser at det er tilfelle at barnas tilværelse i familien er alarmerende;
• kjenner og benytter saklige statistikker som viser sannsynligheten for at det går galt med barn i egen familie og for at det går galt med dem i fosterfamilie og på institusjon;
•
ikke har en "utdannelse" bestående av årevis med psykobabbel og selvros, hvor man læres opp til aldri å gjøre om en omsorgsovertagelse eller prøve å rette opp den skadelige tvangen man har utøvet, men hvor man isteden utstyres med lettvinte unnskyldninger som "alle kan jo gjøre feil".
Et slikt mål ligger langt unna, dessverre. Barnevernslederen i Ski viser hvor dypt avsporingene i barnevernets tankegang stikker.
Denne saken er derimot blant dem som uten tvil vil bli brukt til å fremme iveren etter at "barnevernet må oftere gripe inn". De som hevder et sånt synspunkt, har i min erfaring alltid bagatellisert to spørsmål:
1) hva slags metoder man vil bruke til å finne ut hva virkeligheten er; man går liksom ut fra at det er trivielt enkelt og trygt at barnevernere bruker sin "magefølelse" for å avgjøre om de skal ta et barn eller ikke,
2) hvordan det at noen barn som ikke tas fra sine foreldre burde vært tatt under offentlig omsorg, kan bøtes på ved et stort og økende antall barn som barnevernet faktisk tar men som aldri burde vært tvunget bort fra foreldrene, og som hele tiden ønsker og forsøker å komme hjem. De som mener at barnevernet bør "gripe inn" oftere, ser bort fra, eller forstår ikke, den tragiske skaden for disse barna som tas på feil grunnlag, så vel som for deres familie. De barna som barnevernet burde aksjonert for men ikke gjør det, hjelpes ikke av at helt andre barn kommer under barnevernets tvang.
Slik uforstand kan bøtes på, ved å sette seg inn i all kunnskapen som viser noe helt annet enn det barnevernet og psykobablerne stadig hevder at de "vet". De som ivrer for mer aktivitet fra barnevernet, bør stille slike krav til barnevernet istedenfor å støtte opp om det nåværende systemet.