Barnevernets kamp mot barnemishandling har blitt til en kamp mot familie og mot barna. Det er famillien som ødelegges og splittes når barnevernet går inn med sine "tiltak". Tiltakene er som kjent, "omsorgsovertagelse" - barnevernets evfemisme for tvangsdeportering av barna - samt "hjelpetiltak" - barnevernets evfemisme for kontroll og overvåkning.
Det er helt åpenbart at barnevernet ikke fungerer. Selv barnevernombudet Reidar Hjermann innrømmer at barnevernet har blitt
samfunnets monster.
Den ulykkelige utviklingen skyldes i første rekke at de barnevernsansatte har fått altfor vide fullmakter. Barnevernsloven er en skjønnslov som gir de ansatte tilnærmet full råderett over familiene som skal granskes av barnevernet.
Det er saksbehandlerne i barnevernet som bestemmer om saken skal gå videre til Fylkesnemnda. Det er på deres initiativ at familien utsettes for nedverdigende utredning som ofte ikke har annet formål enn å sikre barnevernet mot at familien unnslipper.
Det personlige ansvaret til den enkelte saksbehandler er stort. Saksbehandlerne kan i realiteten erklære krig mot familier som har falt i unåde. Lydighet, underkastelse og ærefrykt er egenskaper som settes høyt av barnevernskonsulentene. De ønsker å bli sett opp til av foreldrene. Derfor er det farlig for foreldrene å gi uttrykk for hva de faktisk mener. Ikke sjelden snakker foreldrene barnevernskonsulenten etter munnen for å hindre at overgrepene mot familien skal utvides.
*
Barnevernskonsulentene er å ligne med voldsmenn som trenger seg inn i private hjem for å rane og voldta familiemedlemmene. Barnevernskonsulentene kan når som helst beslutte å ta med seg barna eller beslutte å utvide undersøkelsen, alt etter sitt eget forgodtbefinnende. Når barnevernskonsulenten spør "mor" om hun likte å bli voldtatt, så svarer hun "ja", for hun tør ikke annet. "Mor" spør barnevernskonsulenten om hva han har tenkt å gjøre med henne og trygler om å spare hennes liv. Barnevernerne liker ikke å gi slike forsikringer. Helst foretrekker de å holde "mor" i det uvisse helt til fellen klapper igjen. Selv om ”mor” trygler aldri så mye om å få vite hva de har tenkt å gjøre med henne, vil ikke barnevernskonsulentene gi noe svar.
Først når ”mor” blir kommandert ut i en bil og kjørt ut et på jorde, demrer det for henne hva barnevernskonsulentene har i sinne. Den ene barnevernskonsulenten har en revolver liggende. Han gliser og promper. Han er tydelig svært fornøyd med seg selv. Den andre barnevernskonsulenten sitter og tygger tyggis mens hun laller for seg selv.
”Mor” får beskjed om å gå ut av bilen og knele. Barnevernskonsulenten skyter ”mor” med nakkeskudd. ”Mor” ser stjerner foran øynene og kjenner en intens smerte. Hun ser at begge barnevernskonsulentene setter seg inn i bilen og kjører av sted. ”Mor” ligger helt stille til hun ikke lenger kan se billysene. Da reiser hun seg opp og vakler av gårde. Hårspennen hadde avledet kulen og hindret den fra å trenge inn i hjernen hennes.
”Mor” løper nærmere to kilometer i kulden før hun kommer til nærmeste gård.
De to barnevernskonsulentene blir funnet av politiet en snau uke senere. Begge to blir dømt til livsvarig fengsel uten mulighet for benådning.
(Den fiktive delen av innlegget bygger på hendelser i Wichita, USA år 2000 da flere mennesker ble mishandlet og drept av to voldsmenn.)