|
I den senere tid har foreldre over det ganske land avslørt barnevernet. De har avslørt at det slettes ikke er hensynet til ”barnets beste” som er drivkraften bak denne fryktede institusjonen.
En far skriver: Jeg trodde ikke barnevernet ”plaget” vanlige familier, før jeg fikk oppleve det selv.
Barnevernets tiltak oppleves av barnefamiliene som rene maktovergrep med formål å plage foreldre og barn maksimalt. Nytteeffekten er totalt fraværende i disse kostbare tiltakene. De eneste som har ”nytte” av barnevernstiltakene er de barnevernansatte selv og deres lakeier innen advokat- og psykolognæringen.
Det er en myte at barnevernet er opptatt av å forhindre barnemishandling og overgrep mot barn. Under påskudd av å skulle hjelpe rusmisbrukere og psykisk syke, blander barnevernet seg i vanlige menneskers familieliv. Kikker-mentalitet er satt i system. Barnevernslovene legitimerer offentlig innblanding i folks mest private anliggende, nemlig forholdet mellom foreldre og barn. Offentlig ansatte barnevernere invaderer hus og hjem. De kommer på såkalte ”hjemmebesøk”, ofte uanmeldt eller på svært kort varsel. Foreldre blir innkalt til forhør på barnevernskontor for å forklare seg om private forhold.
To plirende blikk er mange foreldres første møte med det beryktede ”barnevernet”. De barnevernsansatte plirer nysgjerrig inn i det som inntil da var familiens lune og koselige rede, men som nå er omgjort til forhørslokale for barnevernsmobben. ”Alt du sier kan og vil bli brukt imot deg” er det som ikke blir sagt. Alt du sier vil i tillegg bli nedskrevet med barnevernernes egne ord og vendinger. Alt positivt vil bli utelatt, og det negative vil bli understreket og forsterket. Disse journalene vil inngå i mappen din. Fødselsdatoen til barnet ditt vil bli pervertert til et saksnummer i en barnevernssak.
Saksbehandlerne bestemmer seg tidlig i prosessen, kanskje allerede for de har møtt familien, for at ”hjelpetiltak er nødvendige”. De er opplært til å lire av seg denne dommen med stor myndighet, men de vil ikke avsløre sine egentlige hensikter så tidlig i undersøkelsesfasen for ikke å skremme foreldrene unødig. De er avhengige av at foreldrene blottlegger seg fullstendig. Foreldrene blottstiller seg i begynnelsen fordi de ønsker å renvaske seg for anklagene som er rettet mot dem og fordi de tror barnevernerne har gode hensikter. Men etterhvert aner foreldrene ugler i mosen. Barnevernet vil avsløre at deres hensikt slettes ikke er "barnets beste" men å skaffe arbeidsoppgaver til egne ansatte. Hensynet til egne ansatte veier tyngre enn hensynet til barnets beste når barnevernet beslutter seg for å unødig forfølge familien. Politikerne har uheldigvis gitt barnevernet vide fullmakter til bruk av såkalt utvidet skjønn, og dette åpner for maktovergrep mot den lille mann og kvinne. Ikke minst har den utvidete meldeplikten ført til mange tragiske skjebner. Men familiemedlemmer, venner og naboer er heller ikke vonde å be når det gjelder å melde sin store og alvorlige bekymring til barnevernet. "Nabokjerringa" som nysgjerrig følger med på alt naboene driver med, har fått et nytt og effektivt maktmiddel til å påtvinge naboene sine egen vilje. Redskapet er den fryktede "bekymringsmeldingen" til barnevernet.
Foreldre reagerer som oftest med sjokk og vantro når de får leser innholdet i den såkalte ”bekymringsmeldingen”. Anonyme meldere er ikke uvanlig, og ofte er innholdet så krenkende og injurierende at foreldrene knapt tror det de leser. Hele tiden har de anklagernes plirende og ubehagelig blikk rettet mot seg. Barnevernerne vil ha med seg hver reaksjon og nyter stunden. Dette er stunden da barnevernerne gotter seg over foreldrenes hjelpesløshet og fortvilelse. Men det skal bli mye verre. Barnevernet starter med å sjikanere foreldrene og avslutter gjerne med å stjele barnas deres.
Dette er altså barnevernets ”hjelp” til ”hjelpetrengende” familier. En barnevernsundersøkelse er minimum tre måneders grafsing og endevending av familienes privatliv. Legejournaler kreves utlevert, og taushetsplikten oppheves i det øyeblikk barnevernerne velger å åpne undersøkelsessak hjemlet i den beryktede barnevernsparagrafen 4.12 som omhandler tvangsfjernelse av barna. Opplysninger som er blitt gitt i all fortrolighet til lege vil bli overlevert til inkvisitørene i barnevernet, som fryder seg over alle de intime detaljene som blir dem til del. En barnevernsjournal er mer spennende enn siste utgave av Se & Hør. De eneste som ikke liker å lese barnevernsjournalene er de omtalte foreldrene og barna, som overhodet ikke kjenner seg igjen. Journalene er både injurierende og krenkende, og man kan ikke klage til Pressens Faglige Utvalg, slik kjendiser kan over uønskede oppslag i ukepressen.
Foreldre har intet vern mot ”barnevernet”. Ei heller barna, som ”barnevernet” var ment å skulle beskytte. Barna mottar ingen beskyttelse av ”barnevernet”, snarerer tvert imot. Mange barn blir mobbeoffer som følge av barnevernets inngripen i familiene. Familier som blir forfulgt av barnevernet blir ofte stigmatisert. Stadige innkallinger til barnevernkontoret og ”hjemmebesøk” bidrar til å stigmatisere familien. Naboer vil feiltolke barnevernets interesse for familien, for mange tror feilaktig at barnevernet kun griper inn der hvor foreldrene enten er rusmisbrukere, psykisk syke eller har andre store problemer. I virkeligheten blander barnevernet seg inn i helt alminnelige familier, hvis eneste ”forbrytelse” består i at de har vært uheldige å bli offer for en sjikanøs bekymringsmelding.
Antall falske og sjikanøse bekymringsmeldinger er noe våre myndigheter ikke liker oppmerksomhet om. Det er et faktum at et stort antall av meldingene til barnevernet er ondsinnete. Alle vet at en melding til barnevernet vil gjøre livet til et helvete for den det gjelder. Noen meldere er kanskje av den oppfatning at barnevernet er til for å ”hjelpe”, og melder fra i ren godtroenhet om det de mener å være ”dårlige oppvekstvilkår”. Ulike preferanser med hensyn til barneoppdragelse kan føre til at den uenige part melder sin store bekymring til det lokale barnevernskontoret, for å tvinge foreldrene til å gjøre som vedkommende ønsker. Motivet er med andre ord, behov for makt og kontroll. Barnevernet tipper balansen i melderens favør, selv om dette er på bekostning av familien, som melderen angivelig skulle hjelpe.
Det er nemlig ikke mye hjelp å få fra barnevernet. En familie som sliter vil få det adskillig verre under barnevernet. Problemer som ville vært løst i løpet av kort tid, hadde familiene fått lov til å ordne opp på egenhånd, ender opp som en personlig tragedie når barnevernet kobles inn. Barnevernets inngripen oppleves av de fleste foreldre som så tragisk og krenkende at de mye heller vil flykte fra landet enn å leve med påtvungen barnevernsinnblanding. Hensynet til barna gjør at foreldre av og til går til det skritt å forlate landet for å slippe unna barnevernsforfølgelse, som kan gå på livet løs. Mange foreldre har tatt sitt eget liv etter at barnevernet har tvangsfjernet barna deres.
Foreldre som utfordrer skjebnen med å avvente utfallet av den prosessuelle bastarden ”fylkesnemnda” spiller et høyt spill. De har liten sjanse for å vinne mot barnevernet dersom det setter sin prestisje inn på å vinne. Barnevernerne vil sørge for å ha en så ”god sak” at de er rimelig sikre på å vinne. En ”god sak” lages ved å få familien utredet av barnevernets egne psykologer. Barnevernspsykologene vil skrive ødeleggende rapporter om familien. Rapportene vil ”dokumentere” at barnet er skadet og foreldrene syke. I barnevernssaker stilles ingen krav til bevis utover barnevernernes ensidige påstander, så nesten alle barnevernssaker ender med tvangstiltak, til barnas og foreldrenes store fortvilelse.
I så måte er barnevernssakene ikke så forskjellige fra de prosessene som ble ført mot uskyldige under Sovjet-regimet på 30-tallet. Foreldrene må bevise sin uskyld utover enhver tvil, og da dette ofte er en umulig oppgave, vinner de falske ”barnevernerne”. Man kan trygt si at ”barnevernet” jobber med ”barnas verste” for øye.
_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)
|
Board index » ''DEN FEMTE STATSMAKT'' - BLOGGSEKSJON » >> Alt mulig om barnevernsovergrep » >> Bloggen til agrippa
