Her tenker jeg å legge ut de dokumentene jeg har i saken mot skolen.
Jeg tok barna ut av undervisning, og sendte samtidig mail til rektor om dette. Det ble også sendt brev til PPT- for at de skulle gjøre det de hadde sagt gjennom 2 år(se hva skatte -og oljepenger går til..
)
Skolen krevde at jeg måtte fremsette en 'klage'/si hva jeg ønsket fra dem. Det legger jeg ut under :
30.03.2007
VEDRØRENDE R - OG M SKOLESITUASJON
Innledningsvis vil jeg vise til e-post sendt til rektor i februar 2007. E-posten omhandler mitt personlige valg og begrunnelse for dette ift. barnas skolesituasjon; nemlig det å ta barna ut av skolen.
Jeg ber om at e-posten betraktes som et offentlig dokument og legges ved dette brevet. Videre er jeg blitt bedt om å gjøre rede for hva jeg mener skolen kan bidra med i vår situasjon. Det vil jeg nå gjøre.
Før jeg går videre, ønsker jeg at dette brevet kopieres og videresendes til de instanser som kan ha nytte av å lese det. Brevet må også gjerne kopieres og gis til respektive kontaktlærere.
Jeg krever nå at H.Skole går 100% inn for å bedre R. - og M. skolesituasjon/skolehverdag. Ved siden av hjemmet er skolen deres viktigste tilholdssted ift. "formende/fremmende" utvikling, og må være et godt sted å være. Skoletiden må oppleves som trygg og god. Det er ikke tilfelle pr. i dag.
For at dette skal fungere er det spesielt viktig at skolen tar en dypere gjennomgang innen egne rekker og beslutter et initiativ som kan føre til at det fungerer for barna i skoletiden.
Jeg krever også at den nye reformen av 2006, TPO, blir satt i system rent praktisk. Dvs. at lærerne drar ut det de mener er adekvat ift. mine barns læring, mestring og faglige nivå.Jeg vil ha kopi av en evt. plan vedrørende dette.
SSE har konstantert at barna har faglige 'hull'. dvs. at de har mistet elementær kunnskap de siste 3-4 årene.Noen av årsakene bak er beskrevet i rapporter derfra(levert til skolen). Derfor antar jeg at det kan være greit med en kartlegging her.
Instanser som PPT, BUP og andre får komme til etter hvert om det er nødvendig. Denne situasjonen er, iflg. meg ene og alene skapt av H. Skole. H. skole har vist meget begrenset vilje til å ta tak i dette selv om skolen har vært brukbart informert hele veien. Derfor synes jeg at instansene nevnt over ikke har noen misjon i vår sak,unntakene er om det skulle være økonomiske midler skolen hevder den ikke er i besittelse av.
HJEM/SKOLESAMARBEID
H. Skole profilerer seg som et godt sted å være. Skolen ønsker også, såvidt jeg har forstått, å dra foreldre inn som ressurs. Det er dette som kalles samarbeid mellom skole og hjem. Her forventer jeg også at ting blir annerledes.
Når det gjelder barnas faglige hull, konsentrasjonsvansker m.v., antar jeg at skolen også burde observert dette tidligere og skissert et opplegg ut fra det.
Ms epilepsidiagnose kom i 2002, og hun har siden gått på sterke medisiner som medfører tretthet og økt søvnbehov. Dette har selvfølgelig gått ut over hennes evne til å konsentrere seg. I perioder har hun hatt sterke og hyppige nattlige anfall som har gått ut over hennes evne til å være fysisk til stede på skolen.
Skolen ble informert om dette.
R. begynte i den offentlige skolen i 2001, og "problemene" startet da. Jeg kan ikke si at jeg har blitt kontaktet for ekstra møter som har ført til noen bedring angående dette.
Det er få unntak, eksempelvis en samtale som gikk på hvordan takle et evt. epilepsianfall dersom dette skulle oppstå i skoletiden.
Utover det hadde jeg forventet en skikkelig gjennomgang ift. barnas ståsted/problematikk når skolen allerede i 2001/2002 hevder at den ser "problemadferd". Men det har ikke skjedd. Det har vært de ordinære samtalene 2 ganger pr. skoleår, mellom kontaktlærer og foresatt. Selv har jeg utallige ganger ringt lærere for å informere om årsak bak fravær og andre ting barna har oppfattet som vanskelige i skoletiden.
Når da skolen kan karakterisere mine barns adferd som "problemfylt", hvorfor kunne ikke skolen allerede i 2001/2002 be om assistanse? Frekkheten til å holde mor ansvarlig var underliggende hele tiden; - at problemet måtte være i hjemmet.
Da PPT ble koblet inn ift. R(tror det var i 2004), steg håpet. Dessverre har de vist seg at også denne instansen har sittet på gjerdet. Jeg vet ikke hva som er årsaken bak all denne ventingen/vegringen og/eller mangel på initiativ.
Jeg vil på ingen måte godta at det er jeg som mor som har unnlatt å ta ansvar her. Det har jeg i aller høyeste grad gjort, og det er jeg stolt av.
Når ting likevel ikke fungerer, er det fordi jeg føler jeg kjemper mot et monster. Som mor har jeg vært nødt til å ta i mot svært sterke reaksjoner av ulik natur, hovedsaklig fra barna, men også fra ansatte på skolen som hevder at barna mine for ofte havner i vanskelige konflikter.
Jeg har tatt min del av ansvaret, både nå og tidligere. Og nå forlanger jeg at også H. Skole gjør akkurat det.
Som bakgrunn kan jeg for min egen del bl.a. vise til flere møtereferater og andre samtaler med skolen som enkeltstående instans. Andre ganger har disse møtene omfattet det offentlige hjelpeapparatet, - BUP, PPT og Barnevernstjenesten i L. kommune. Jeg ønsker å fremheve at alt dette er kommet i gang etter personlig initiativ i forbindelse med en ansvarsgruppe som jeg har opprettet på frivillig basis( opprettet sent i 2003/tidlig i 2004). Alt dette strevet fordi jeg har sett hvor mine barn har slitt i flere år uten helt å finne årsakene eller vite hva jeg skulle gjøre
.
Bestrebelsene, også inkludert samtaler med kontaktlærere på B-trinnet og leder av PALS- prosjektet v/ UiO har fren til i dag IKKE resultert i noen form for bedring i mine barns skolehverdag og/eller sosiale liv (som på flere måter kan kobles sammen med det sosiale i skolen)
Jeg må med dyp sorg, og et visst innstengt sinne si høyt at skolen har lagt ansvaret over på mine barn og meg. Og skolen har ikke på noe område vært villig til å ta selvkritikk for dette. For, kan det være at skolen har feilet og mislyktes her? Jeg mener definitivt JA. Det er H. skole som ikke har gjort en tilfredsstillende jobb. Når barna er på skolen, har skolen ansvar for deres trivsel.
Til tross for at møtene har pågått siden 2003/2004, er det ikke registrert noen bedring. I skrivende stund er vi i 2007, og her sitter vi fortsatt med de samme 'problemstillingene'.
Kan skolen forestille seg hvordan det er å prøve å bygge opp noe hjemme, et tårn eller et ønskeslott, sterkt og trygt, og så oppleve at hele bygningen rives ned i løpet av noen få timer i en skolehverdag som må være en hard kamp for det enkelte barn?
Min jobb som mor har vært å bygge opp deres selvtillit med å få dem til å se at det finnes en annen verden over alt dette. At de er vakre, gode, kloke og dyktige. Og jeg har valgt å bestrebe meg på å lære dem om frihet. At de kan heve seg over det vanskelige, og å se at flere av de vanskelige tingene er påført dem av andre mennesker som ikke har empati og/eller nok forståelse, og som kun ser overflaten. Jeg har også bedt barna om å se andre, både lærere og medelever, i positivt lys. Akkurat det er krevende lærdom å ta inn for barn.Det er en mental utfordring som mange voksne kan slite med livet ut. Og et ansvar barna ikke skulle hatt med sin unge alder.
Så, på mange måter føler jeg at vi kjemper mot et monster som er stort og sterkt. Selvfølgelig kan vi vinne og få oppreisining.De gjør vi/får vi allerede. Barna fortjener å få vite at alt dette ikke er deres skyld, men et resultat av stigmatisering og uforstand.
Jeg vet jeg har gjort en enestående jobb. Barna har også gjort en enestående jobb, som til nå blant annet har gått på å holde ut.
Barna mine viser en umålelig styrke når de sier: "Mamma, nå vil jeg ikke mer." Det viser at det jeg tross alt, sammen med deres egne følelser og vurderinger, har klart å lage et visst rom med selvtillit inne i dem. Og de har også visst å kjempe for seg selv.
Derfor får de oppreisning her hjemme, det er her de hovedsaklig kan hente den.
Jeg er nå trett og lei av å kjempe. Jeg ønsker fred og stabilitet for oss. Jeg kommer ikke til å skrive flere brev til skolen eller kommunen. Jeg ønsker derfor at dette brevet legges ved i enhver sammenheng dere finner nødvendig.
Vi er trette og leie av all motstand, uforstand, stigmatisering og ansvarsfraskrivelser, og vil på ingen måte bruke mer energi på et system som på så mange måter og så ettertrykkelig har bevist at det ikke fungerer.
På bakgrunn av alt dette forlanger jeg nå at skolen gjør den jobben den finner nødvendig for å forbedre R og M skolehverdag til det ytterste. Det er mitt ansvar å gi skolen en sjanse, siden det er mine barn. Derfor anser jeg dette som en siste sjanse.
Dersom skolen mener at offentlige hjelpeinstanser er det som skal til , så gjerne for meg. Dessverre ser det ut til at også de (PPT, BUP) har dratt de samme konklusjoner som H. skole; at problemene ligger i hjemmet. Hvilket ikke er riktig. Vi har riktignok gjennomgått svært utfordrende, personlige ting(jfr. traumatiske dødsfall der våre nærmeste er tapt fra denne verden). Disse har vi søkt å bearbeide etter de evner vi har, også her uten støtte fra hjelpeapparatet.
Derfor er dette som gjelder skolen, ene og alene H. skoles ansvar. Dersom skolen ikke finner en måte å rette opp, eller ta ansvar for å tidligere ha unnlatt å ta sitt ansvar, aner jeg ikke hvem som skal hjelpe. Og strengt tatt så bryr jeg meg heller ikke om det så lenge vi har vår egen styrke.
Det koster meg ikke så mye å bestemme at barna fortsatt skal være hjemme.
De fortjener derimot en oppreisning. Det er ikke bare min oppgave å finne ut av det. Men jeg har reist dem opp svært mange ganger.
Jeg finner meg ikke lenger i en sådan behandling, eller snarere mangel på sådan, som barna mine har fått.
De har vist stor styrke ved å si fra om sin egen situasjon.
Jeg krever at skolen NÅ gjør noe på eget initiativ. Da jeg tok barna mine ut av skolen( og samtidig informerte både skolen og PPT om det) forventet jeg at skolen ville se dette som en presserende og vanskelig situasjon som den ville gjøre noe med. Det var og er en handling som i stor grad skulle tilsi at vi ønsket å bli hørt.
Jeg mente også at skolen kunne vurdere saken uten at jeg skulle stille noen spesifikke krav.
Etter min vurdering ville det vært naturlig å avtale et møte og finne muligheter snarest.
Nå er det straks gått to måneder, og ingen ting er skjedd. Selv valgte jeg å sende barna tilbake til skolen(etter vinterferien) fordi jeg så at de trengte den sosiale biten, selv om den opplevdes som svært tung. Derfor har R. gått en del dager på skolen etter vinterferien. Det er mest fordi han liker å spille fotball og treffe andre, og for å ha noe å gå til selv om det ikke føles særlig tilfredsstillende for ham. Dette er jo fordi de samme tingene ligger i bunnen, uforløst.
M. har gått 3-4 dager, men vil ikke mer. Hun kom tilbake og fikk en historieprøve på pulten. Og en ukeplan. Dette etter en måneds fravær. Som om ingen ting hadde skjedd.
Skyldes dette informasjonsglipp? Eller mangel på initiativ?
Jeg ønsker også å fremheve at det ikke bør være nødvendig at dette brevet skal være den utløsende eller motiverende faktor i ovennevnte forbindelse. Skolen har forsømt sin oppgave, og burde sett seg selv utenfra og gjort denne jobben for lenge siden.
Siden det fremheves at barn har krav og rett på undervisning, krever jeg at skolen gjør jobben sin ved å sette M. og Rs skolehverdag øverst på sin agenda så fort påskeferien er over. Da har de ikke vært på skolen på to måneder.
For alle parter er det nytteløst å sitte og vente på at PPT , BUP og andre instanser må komme inn før skolen gjør noe som helst, om de i det hele tatt har noe å bidra med i denne settingen. Det er tross alt H. skole som er årsaken bak våre opplevelser og fartstid innen det lovbestemte skoleverket. Det er skolen som må løse dette. Disse 'supplementene' innen det offentlige hjelpeapparatet er kun er forlengelse av skolen, og må følgelig tas i bruk dersom skolen mener det.
R. ble meldt opp til PPT i 2004, av H. Skole, hvilket mest sannsynlig var et motsvar etter en skriftlig henvendelse til skolen. Jeg stod for denne, og ba om at det ble satt inn ekstra ressuser for R. i form av en assistent. Skolen avviste meg og oppga mangel på penger som årsak selv om det var skolen som hele tiden fremhevet at det eksisterte "adferdsproblemer" ifm. min sønn.Så hvorfor fortsette på en vei som gutten har lidd under hele veien? PP- Tjenestens inntreden har pdd. heller ikke gitt resultater. Det kan jo tilskrives begge parter, altså skolen og PPT.
Skolen må kunne skissere, ihvertfall i grove trekk, hva den kan bidra med. Skolen må ta ansvar da det forlanges at barna skal oppholde seg der.
Jeg krever derfor at skolen lager en plan/forslag over hvordan den vil gi barna mine en skolehverdag som vil fungere for dem. Da er jeg innforstått med at det kan være for utfordrende å ha oversikt over alle elementer, jfr. lærere, vikarer, medelever og stigmatisering fra dem og deres respektive familier.
I denne sammenheng vil jeg ha stående og klare avtaler. Jeg vil ha retningslinjer og utførlig oppfølging fra staben på H. Skole.
Dersom skolen mener det er behov for ekstra ressurser, søk gjerne om midler til dette( hvilket jeg har bedt om, skriftlig, i 2004). Skolen må nå vise evne til å ta ansvar, vilje til å utføre/utøve planer,samt innsats. Og vilje til å stille spørsmål.Og gjerne vise til resultater.
Det skal IKKE ligge på barnet og hjemmet (jfr. stigmatisering)at skolen ikke tar ansvar. Det er slik det har vært til nå.
I tillegg krever jeg at H. Skole dokumenterer hva den hittil har gjort for å forbedre en situasjon den selv har karakterisert som vanskelig og utfordrende! Jeg krever skriftlig dokumentasjon ift. begge mine barn! Denne må legges frem offentlig snarest. Den skal følge med i min klage overfor Fylkesmannen i Oppland.
OM BARNA
For R. har ordet "urolig, slem, konfliktfylt" etc. vært en tro følgesvenn siden 1. klasse.Det var da det begynte.
Fra da og frem til nå sliter han med stigmatisering påført ham av andre voksne i en skolehverdag som har vært og fortsatt er utrolig utfordrende på mer enn èn måte.
Hans virkelige behov har verken blitt sett eller kartlagt. Han har bare fått stemplet sitt.
I tillegg har han ved flere anledninger opplevd psykiske og fysiske overgrep fra ansatte og kommet hjem med istykkerrevne klær og kloremerker. Det er også blitt sagt ting til ham som ansvarsfulle voksne bør holde seg for gode til å si til noen! Her er verdt å merke seg at det er HANS opplevelse som teller. Og han er en høyst ærlig gutt.
Han møter ikke nok respekt, og det har han krav på.
Hvordan vil et barn som møter alt dette utvikle seg??? Kan noen svare på det?
Hjemmets innsats veier ikke på noen måte opp for hans opplevelser i skolen.Og ekstra ille er det når dette har pågått i så mange år.
Jeg vil gjerne vise til ordet RESPEKT.
RESPEKT = ( pr. def. Hentet fra internett av en psyk. sykepleier ved DPS) " DET Å SE ET ANNET MENNESKE."
Min sønn blir betraktet som et 'uromoment', problembarn (blir vel ikke sagt høyt), vanskelig å håndtere. Han( iflg. skolen) bråker og er ofte i konflikt med medelever og ansatte. Han 'lider' av manglende impulskontroll(jfr. SSE, ugyldig diagnose iflg. meg), og er i det store og hele en utfordring for skolen.
Han har, i stedet for å bli sett, mottatt spede varianter av noe som kan minne om tiltak( i regi av PALS), basert på stigmatiseringen(adferdsproblematikk). Dette vil ALDRI kunne fungere for ham. Fordi det er blitt begått en urett mot ham.
Jeg har opplevd å bli 'tilsnakket' både på skolen og på annen offentlig arena. Av ansatte på skolen som gjerne vil fortelle meg hvor mye bedre det går med R.. Dersom dette er deres seriøse vurdering, hvorfor viser det da seg at det ennå er like vanskelig for ham? Hvorfor kommer han hjem midt i skoletiden og gråter? Og er sint og desperat? Og aner noen HVOR nedverdigende det er å oppleve slikt tilsnakk?
Det oser av stigmatisering og uforstand.Og mangel på vilje.
Pga. alt dette er pr. i dag "Stående ordre" fra meg til R. (de dagene han er på skolen): Å gå rett hjem dersom han ser og føler at en konflikt er i ferd med å bygge seg opp rundt hans person. Det er uvesentlig om dette gjelder medelever eller ansatte. Dette er for å beskytte ham. Samtidig er det et tungt ansvar på hans unge skuldre.
Han trenger ikke flere sår. De som allrede er der, verker, og de trenger tid til å gro. Ved å møte sin skolehverdag åpnes disse sårene daglig. Om det i det hele tatt rekker å legge seg en skorpe over, så er den veldig tynn og brister lett. Derfor får skolen også de ekstremt kraftige reaksjonene som den hele tiden ynder å fortelle om: " I dag gjorde R. ditt, og i dag gjorde han datt. Og slik kan vi ikke ha det."
Det aller verste med dette er at svært mange andre, både barn og voksne også har denne holdningen til ham, inklusive hans kontakt utad i fritiden. Hvordan skal han noen gang kunne samle krefter til å reise seg????
Denne holdningen går langt nedover i trinnene på barneskolen- og inn i ungdomsskolen. Jeg møter, og har stadig møtt, barn som kan fortelle meg om alt det gale R. har gjort;- både i fritiden og etter skoletid. Og jeg har blitt møtt med utalelser som at R. er så slem - i skolegården. Det hender det er dagens sensasjon.
Til og med foreldre tar avstand, og han er for tiden veldig mye utestengt i private hjem til 'klassekamerater'. Han har intet sted å gå.
Er det da rart at han , i sine tyngste stunder, forteller meg, sin mor, at han ikke ønsker å leve lenger fordi livet hans er så vanskelig? Han har gitt uttrykk for at han ønsker å dra dit våre "mistede" kjære er nå. Dette har skjedd mer enn èn gang i løpet av de siste årene.
Hvor blinde kan vi egentlig tillate oss å bli????
Derfor er det skolen som lurer seg selv ved å gi uttrykk ved at ting er bedre nå. Mitt barn er bare blitt vesentlig klokere. Han har gjennomskuet alt. Det er det som er den store forskjellen!Og det koster ham dyrt å ta i mot alle beskyldninger og utestengingen det medfører. Det koster så vanvittig mye!
Skolen unnlater å se fordi det krever stor innsats. Og det krever også stor innsats å ta ansvaret for at dette har skjedd.
Det er IKKE blitt bedre for barnet. Han bærer fortsatt tunge bører, og er i ferd med å gi opp. Og i ferd med å tro at han ikke er god eller flink.
Det blir hans/vårt tap. Og skolen ser ikke dette.
Og helt elementært: Hvordan reagerer et såret barn?? Sinne, aggresjon, sorg, tristhet...Som jo i grunnen er den samme tingen. Han har det vondt! Jeg fatter ikke fra våre nakne hjerter hvordan dette er mulig!!! Kan noen forstå hvor vondt det er ?
Jeg har også opplevd at H. Skole har satt pengers verdi FORAN mitt barns ve og vel!
Jeg/vi finner meg/oss ikke i sådan behandling. Ikke under noen omstendigheter!
For skolens del - som enhet- ,men også en institusjon bestående av enkeltindivider, er det BARE å være VILLIG til å åpne opp og SE. Og å stille de riktige spørsmålene. Her har skolen forsømt sin plikt (lovfestet sådan) i svært alvorlig grad når det gjelder mine barn.
Årsaker?
Jeg er blitt møtt med argumenter som "vi mangler midler"; altså mangel på ressurser. Skolen har hevdet dette flere ganger under "to-øyne-samtaler". For meg blir dette en form for dobbeltmoral: Skolen hevder å være en god skole som ivaretar alles behov. Når det blir snakk om penger, er den ikke lenger villig. Heller ikke det som ikke koster penger!
Jeg har også opplevd at andre elevers innvilgede spesialassistanse er blitt tatt/"lånt" fra dem og satt inn ift. R. Det er lovbrudd siden disse elevene har fått innvilget dette fra PPT el. andre instanser.
Det vil ikke nytte å skylde på kommuneøkonomien, da PPT, som også er en kommunal instans har øremerkede midler til å bidra med her.
Hva er det da som mangler?
Vilje?Vilje til å SE, HØRE og FORSTÅ. Og ikke generalisere. det finnes intet menneske som kan puttes inn i en samleboks.
For M. del gjelder de samme tingene som R.. Bare litt ulikt. I tillegg har hun epilepsi.
Hun blir mobbet pga. kroppen sin. Hun har ved flere anledninger ( ved å gå gjennom kantina) fått slengbemerkninger som "æsj" og om hvor "feit" hun er. Det er også sosial utestenging. Hun har havnet i vanskelige konflikter som kan tilskrives hennes sosiale posisjon, eller snarere mangel på èn.
Det finnes ingen grunn for skolen til å avvise noe i dette brevet. Dere må gjerne gjøre det, men det vil i så fall være nok et forsøk på å unndra seg sitt ansvar både som institusjon, medmenneske og som yrkesaktiv. Det forundrer meg ikke et døyt om så skjer. Forskjellen her er bare den at jeg VET at jeg kan se. Og jeg presenterer sannheten.
Kan det her finnes forståelse for at alle disse vanskelige tingene også blir med inn i hjemmet og skaper store konflikter mellom barna- og meg. Fordi hjemmet er det eneste stedet de tør ta ut alle sine frustrasjoner. De må ha utløp for sorgen og sinnet som er blitt påført dem.
Skjønner dere da at jeg synes skolesystemet er et monster. De som 'vinner' er ikke de smarteste. De smarteste er de som tør å vise de sterke følelsene som BURDE fått skolen til å reagere- og SE at dette ikke fungerer. Det er følsomme barn som drar verden videre. Med alt det koster dem. Helt utenfor dette brevet- en bør ha enorm respekt for den stigmatiserte gruppen som f.eks. narkomane og alkoholikere er. De har virkelig dratt et kjempelass, og de gjør det fortsatt. Og i deres liv har det også vært en skole, off. hjelpeinstanser, mangel på forståelse og respekt, Både for dem og deres foreldre....
FAKTAOPPLYSNINGER FOR SKOLEN
- Barna er IGJEN søkt inn hos BUP, PPT og barnevernstjenesten(sistnevnte tatt med av PPT)
Denne gangen er dette ikke mitt initiativ, men SSEs(Statens Senter for Epilepsi). Sistnevnte har forstått og observert noe forholdsvis bra. Noe av det som er kommet defra er i tråd med noen av mine personlige vurderinger.
Andre ting, som det å foreslå diagnoser ift. mine barn, er jeg helt og fullstendig uenig i.
- Skolen og PPT har mottatt rapporter fra SSE. Jeg har gitt muntlig beskjed til klassestyrer og kontoransatt. (Lagt i Rs mappe)
- Barnevernstjenesten har mottatt de samme rapportene fra meg.
- PPT har mottatt rapporter ang. M., og det ble avholdt et møte med dem og skolen 15.2.2007. Møtets innhold/resultater aner jeg ingen ting om. Jeg var ikke invitert.
BARNAS UTFORDRINGER ER (med ønske om ikke-stigmatisering, eller å se dette som "stående" diagnoser) :
- MISTRIVSEL I SKOLEN
- MOBBING
- STIGMATISERING
- FAGLIGE 'HULL'
- MANGEL PÅ MOTIVASJON
- NEDSATT KONSENTRASJON
- EPILEPSI
- MULIG SØVNAPNÈ
- NEDSATT FINMOTORIKK
- TRAUMER
- SOSIAL UTESTENGING
- MANGEL PÅ FØLELSE AV MESTRING
- OVERGREP AV FYSISK OG PSYKISK ART
- MANGEL PÅ RESPEKT
- SORG, SINNE OG FRUSTRASJON
- ISOLASJON
Alt dette.....hvorfor er det blitt slik? Det må vel alle spørre seg om. Det som ihvertfall er sikkert, er at det skaper sorg, frustrasjon, isolasjon, sinne, frykt, tristhet etc. i barna. Og i meg.
Og SELVFØLGELIG er det de ekstreme reaksjonene som synes i skolen. Fordi det å bli sur, litt trist e.l. ikke lenger VIRKER. Dette er igjen reaksjoner som skolen ikke vil ha( de ekstreme), og kaller det for vanskelig adferd. Barna mine(og de er sikkert ikke de eneste) har bare dette ' våpenet' igjen for å beskytte seg selv, selv om det medfører mye smerte. Det innebærer en ny stigmatisering fordi det mangler vilje til å se de virkelige årsakene, og fordi systemet i seg selv er for stort. Der drukner alle de vakre menneskene.
Dette er viktige fag/ temaer i den pedagogiske grunnutdanningen, som bl.a. omfatter en del elementær psykologi, og derfor forstår jeg ikke hvordan eller hvorfor barna mine er i den situasjonen de er i i dag.
De skal ikke bære alt dette. Det skal ikke jeg som mor heller. H. Skole vet at vi har gjort vårt beste, og det er ikke vi som ikke har tatt ansvar her.
Jeg fortsetter med å kritisere PALS- prosjektet, som går for å være så utrolig bra. PALS står for TRYGGHET. RESPEKT OG ANSVAR. Dette er et prosjekt som er en stor flopp etter min mening. Det er et verktøy for kontroll . For lærere. For å kontrollere en adferd som egentlig er "et systemskapt fenomen." Her er det heller ingen som stiller de riktige spørsmålene.Har utøvelsen av PALS noe å gjøre med trygghet, respekt og ansvar å gjøre? Sånn dypest sett?
Vi må huske at 'vår virkelige verden' inneholder langt flere utfordringer enn før. Det er mange årsaker bak såkalt 'vanskelig adferd'. Og en kan ikke bare kjøre på med et prosjekt à la PALS uten å finne årsakene til HVORFOR adferden SYNES å ha endret seg. Det har gjennom alle tider eksistert slik "problematikk". Og menneskene har alltid hatt bare to valg: Å kjempe for sin rett eller å godta ting som de er. Begge veier medfører smerte.
Spørsmålet og tankene om hvordan JEG som mor skal klare å rette opp all denne uretten kommer stadig tilbake til meg. Det er som å kjempe en endeløs kamp mot et monster. I vår familie har denne kampen vart helt siden barna mine trådte inn i den offentlige skolen.
Hvordan kan vi vinne frem og bli hørt?
Jeg synes ingen er tapere. Det er mitt grunnsyn om alle mennesker.
Jeg ønsker ikke at barna mine skal føle seg som tapere. Det er nemlig det de gjør. Det er slik barn tenker. Helt enkelt. Og sammenligner seg selv med andre, ser hva de har , og hva de selv ikke har. Det kan være alt fra det å ha/ikke ha venner, å ha/ikke ha sportsutstyr eller bil osv. Som tillegg kommer altså deres vanskelige og utfordrende skolehverdag. Det kunne ha blitt for mye for enhver, inkludert oss voksne.
Vi hører stadig om mobbing i ulike arbeidsmiljø. Det er ulovlig og straffbart iflg. loven.
Hvor er lovene som beskytter barns rett til å bli respektert? Det finnes internasjonale lover om dette, men likevel forblir barn i stor grad ubeskyttet og må bære voksne byrder. Også i vårt land, som anser seg selv for å være et av de beste landene i verden både mht. levestandard, skolesystem og sosiale rettigheter............................... Dette er nesten ordløst.
MIN ROLLE OG MITT ANSVAR SOM MOR
Det er smertefullt at jeg selv ikke har sett dette 100% klart før nå. Nettopp det, selv om jeg har gjort det jeg kan, har vært med på å øke barnas byrder optimalt. Å kunne se deres byrder er for meg å motta en gave. Det at jeg kan se og si dette for meg selv, betyr ikke at det har vært mangel på støtte hjemmefra, men at den ikke alltid har vært fullstendig. Det vanskeligste og mest skremmende er at jeg etter og i løpet av alle disse prosessene virkelig begynte å tro at det var noe "feil" med barna mine. Nå vet jeg at dette er så fjernt fra sannheten som det kan bli. Barna mine har vist meget sunne reaksjoner i sine liv, og de har vært meget sterke.
Til tross for det faktum at jeg kan se min egen rolle og ansvar, er H. skole fortsatt på samme stadium. H. Skole har verken tatt nok ansvar eller vært villig til å se ting annerledes. Skolen har i meget høy grad vært med på å skyve barna ut ved å gi signaler om en annerledeshet som den selv har skapt. I negativ forstand. En annerledeshet som i beste fall er en ressurs(som alle i utg.pkt. er født med), men som her er det samme som å si at en ikke passer inn. Annerledeshet kan være svært bra, forutsatt at det som ligger til grunn for en slik vurdering har positivt fortegn. Mitt syn er at vi er mennesker, og sådan er like, men vi er alle forskjellige på grunn av våre talenter og erfaringer.
Jeg er innforstått med at skolesystemet har regler for å ivareta det som kalles "sosialiseringsprosessen", men denne kuer svært mange barn over lang tid.
Det handler til syvende og sist om hvor VILLIG man er. Villig til å stille opp. Vilje til å stille de spørsmålene som ÅPNER for nye muligheter. Og vilje til å innrømme for seg selv at - " ok, slik er det, men nå må vi fremover."
Jeg ber nå H. Skole om å gjøre nettopp det. Og det er absolutt siste gang.
Vilje og åpenhet til spørsmål og handling er det mest essensielle i hele denne saken.
Og respekt.
Mvh. og med respekt for alle parter
.....
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Lovløsheten i det såkalte barnevernet » >> Dokumenter
