For at noe skal få gjennomslag i rettsapparatet, må det brukes flittig. Derfor er det viktig at så mange som mulig klager til Strasbourg når de har møtt veggen i det norske rettsapparatet, selv om de aller fleste klager blir silt vekk og avvist i den skandinaviske seksjonen der nede allerede i start-fasen. Driver tilstrekkelig mange på tilstrekkelig lenge, gjør det til slutt kanskje et visst inntrykk på Domstolen. Se f.eks hvordan kurderne har drevet frem sine saker til adskillig suksess:
Menneskerettigheter i Norge – på bånn
Så også i det norske rettsapparatet. Vårt rettsapparat vil alltid gjerne trylle vekk Strasbourg-dommer mot staten, naturligvis, hvis de kan se sitt snitt. Men de er i kattepine, for hvis de ignorerer en EMD-dom i en sak som er parallell, risikerer de at den nye saken også havner i Strasbourg og fører til fellende dom mot Norge, og det blir jo kjent i vide kretser, da. For en institusjon som er så opptatt av sin prestisje og verdighet og troverdighet som rettsapparatet, er det lite lystelig, særlig hvis de uten videre går på tvers av en dom som er en slik nesestyver mot rettsapparatet selv.
Med alle de vanskeligheter en EMD-sak medfører, så går jo tross alt EMD utenpå norsk Høyesterett med god margin, og EMK er et meget bedre lovverk for borgerne enn norsk rett. Norsk lovgivning på familieretts-området, slik som den er og i den retning som politiske trender driver den, er så dårlig at det bare er en tilfeldighet hvis noen i enkelte saker får en god dom. Ved å lese noen få tilfeldige dommer ser man hvor landet ligger, og ytterligere dusinvis av dommer bekrefter det.
Derfor er det om å gjøre ved en konflikt som er verdt å satse energi, arbeid, penger og tårer på, at man får kjørt den igjennom det norske rettsapparatet til topps så kvikt som mulig, så man kan klage til EMD. Riktignok må saken kjøres omhyggelig og "riktig" i Norge også, ellers taper man i Strasbourg. Man kan ikke kjøre sak i Norge på én måte – om én type spørsmål – og så klage til Strasbourg over noe annet. Da blir klagen avvist med begrunnelse at man ikke har uttømt de nasjonale rettsmidler for det spørsmålet man klager over. Men det kan være mulig å kjøre sak i Norge på en mindre vidløftig måte enn folk vanligvis gjør, og det er å anbefale når man er klar over at man taper i Norge i alle fall.