Mariann Klovning skal være med i en gruppe hvor hun skal snakke med barn.
Men jeg kjenner henne godt (og det gjør flere jeg kjenner også), og er det noe hun ikke kan etter min mening, så er det nettopp det å "snakke" med barn. Hun kan ikke snakke med voksne heller. Folk har krevd en annen saksbehandler etter å ha møtt henne.
Hun har etter min mening en ekkel måte å forsøke å "ete" seg innpå barn på. En måte friske barn umiddelbart reagerer på og tar avstand fra.
Vi fikk plutselig se i mandatet til sakkyndig, at bv som de eneste, endelig hadde funnet en "feil" på barna våre. Selv om uker og måneder hadde gått, hadde Mariann Klovning selvsagt ikke informert oss foreldre om sin "vurdering".
Og noe så utpå jordet skal en lete langt og lenge etter:
Det står i mandatet til sakkyndig: Barnevernstjenesten opplever barna som kontaktsøkende.
Legg merke til hvordan hun kaller seg selv "barnevernstjenesten".
Mariann Klovning hadde da sett barna våre ved tre tilfeller. Siden hun er den eneste som har "sett på" barna, er det også hennes vurdering, ene og alene, så dette blir morsomt.
1) Når vi er i ferd med å gå fra et ansvarsgruppemøte i barnehagen sier hun plutselig bestemt: Og så vil jeg gjerne se på barna.
- Se på barna, spør jeg?
-Ja... (i en krevende, litt irritert tone).
- Men hvorfor, skal du se på barna, de kommer jo til å oppleve det merkelig, at det kommer en fremmed for å "se" på de, og hvorfor skal du se på de? De venter på å bli hentet?
Dette skjer en tid etter at Mariann Klovning fra å være ny, usikker og fnisende, har blitt bevisst sin makt. Hun har begynt å opptre som om hun innehar spesielle rettigheter overfor våre barn.
Selvsagt svarer hun ikke på mine høyst betimelige sprørsmål. Jeg mener at i det minste må det gå an å oppføre seg normalt. En har da vel ikke fullstendig mistet all rimelig sunn fornuft, selv om en er ung, uerfaren, og har barnevernspedagodutdanning?
Jeg sier så at det er greit at hun hilser på de, så lenge de ikke opplever dette som en merkelig situasjon, men hensikten forstår jeg ikke (forstod jeg ikke da). (Mariann Klovnings problem er jo at hun har ingen omsorgssviktsak - og for å få det, må hun selv få se barna - for deretter å få skrive noen av disse "tegnene" på omsorgssvikt i journalen).
Vel nede i avdelingen kommer barna springene mot oss og ut i garderoben, hvor det er fullt av foreldre og barn fra før, som skal kles på for å reise hjem. I denne situasjonen er det altså at hun har valgt å "se" på barna. Noe jeg omdefinerte til å hilse på de.
Så må jeg da forsøke å stoppe ungene mens de har begynt å kle seg, og si "det er en dame her som har lyst å hilse på dere". Og vinker med hånden mot henne, "her er hun". Dette er for meg komplett idiotisk. En verre "timing", er det knapt mulig å velge.
Jeg mener at dersom det er tvingende nødvendig for henne å "se" på barna, så får hun komme med en begrunnelse som holder faglig mål først, dernest samarbeide med oss foreldre om en situasjon som ikke virker idiotisk på barna. Det passer simpelthen ikke barn, at noen kommer og forstyrrer dem som kikkere, når de er opptatt med å kle på seg for å komme hjem.
Men Mariann Klovning hadde kanskje ikke dette som pensum på skolen? Og når man ikke lenger kan tenke normale tanker selv, kan slike ting skje, når feil menneske havner i farlige maktposisjoner.
Begge barna kaster et raskt blikk på henne, for dem er det nok, og de snur seg vekk. - Hils fint da, og si hva dere heter, sier jeg. Det er en grusomt pinlig situasjon. Barna ser på henne, de vil jo ikke, men er høflige og godt oppdratt, og sier hva de heter. Jeg legger imidlertid merke til at de ikke tar i den utstrakte hånden, altså en meget tydelig avvisning - for den som selv merker at man blir avvist da...
Mariann Klovning prøver innsmigrende å få kontakt med dem, ved å bøye seg ned, smile, og si noe. De snur seg begge vekk, og fortsetter å kle seg, tuller litt med de andre barna. Takk at vi har sunne barn. Umiddelbart tar de avstand, på en høflig og tydelig måte, når de ikke vil ha noe å gjøre med nye mennesker de møter. Og umiddelbart ikke liker.
Alle ser på henne der hun står og bøyer seg ned og innsmigrende smiler til dem. Etter at de har snudd seg vekk. Stadig kaver hun for å få kontakt med dem igjen.
Hvis noen var "kontaktsøkende" i situasjon 1, var det kanskje ikke våre barn, men Mariann Klovning? Etter mine begreper om det å være "kontaktsøkende", opptrådte Mariann Klovning slik overfor våre barn, til det krenkende. Med det mener jeg å krenke barns naturlige grenser, når de tydelig har gitt uttrykk for at de ikke er interessert i kontakt.
Jeg registrerte også at andre foreldre reagerte på hennes adferd.
Tenk å velge en slik situasjon, for å "kikke" på to barn en aldri har sett før.
Var det i denne situasjonen du "vurderte" våre barn som "kontaktsøkende" Mariann Klovning?
2) Neste gang Mariann Klovning "hilste" på barna, skulle hun være med første gang vi alle møtte det nye besøkshjemmet. Der satt hun også og vred seg på stolen, fniste, sa knapt ett ord.
Nå hadde jo barna møtt henne en gang før, og de overså henne fullstendig. Og vi foreldre gjorde ingen fremstøt for å få dem til å virke veloppdragne overfor henne. Når en driter seg så til grader ut overfor barn, og de tar avstand, ja da skal de jammen få vår støtte på å holde den avstanden også.
Det er ikke alle mennesker i verden som er gode, og fanger barn det intuitivt opp - da har de vår støtte på å velge å holde en sunn avstand. Slik må en handle senere i livet også. En trenger ikke like alle en møter. Og de en intuitivt ikke liker, er det lov å holde en høflig avstand til.
Ellers var ungene våre under besøket som unger flest, og slik de forskjellige er. Vi foreldre tok iniativ og fortalte om ungene våre, besøksfamilien var åpne, fortalte om sitt liv og koblet ungene på ved å spørre hva de var vant til. De var nysgjerrige, innimellom betenke, interesserte i hvor de skulle sove hen, og lo litt over at besøkshjemmet hadde lørdagssnop om morningen i stedet for kvelden.
Etter at vi hadde spist vafler rundt bordet med Mariann Klovning som kikker, nei unnskyld, observatør heter det visst, eller "tilskuer", eller "støtte"? - Så ble vi alle vist rundt i huset. Barna våre begynte å leke med besøksfamiliens barn, og vi voksne (unntatt Klovning) snakket delvis "smalltalk", samt vaner og rutiner og våre familiers situasjon.
Var det denne gangen du fant ut at våre barn var "kontaktsøkende", Mariann Klovning.
3) Tredje og siste gang hun så de, er interessant: De skulle møte støttekontakten for første gang. Det var i min interesse å bidra til en mest mulig positiv start på kontakten. Fordi barna i utgangspunktet er mest innstilte på å være sammen med meg etter en lang barnehagedag, få være hjemme, tegne, male, leke, lese etc.
På forhånd hadde jeg sagt at hun skulle ta de med ut på kjekke ting, ting de kunne planlegge sammen. Noe de hadde savnet etter at jeg ble syk, var oftere turer på svømming. Begge elsker å bade. De hadde store forventinger.
Og som ellers når vi får sjeldent besøk, dekket vi bordet med kaffe, brus, og sjokoladekjeks. De hoppet og spratt av iver, og kunne nesten ikke vente til .... skulle komme.
Da det endelig ringer på døren, ser de Mariann Klovning, og de slår skuffet blikket ned, og trekker seg mot meg. -Her er hun som skal være med dere en gang i uken, sier jeg. Og presenterer dem for støttekontakten. Og der er det full klaff fra første sekund. De nærmest kaster seg over henne. Og hun er da også veldig søt, umiddelbar, bøyer seg ned og sier at hun har gledet seg til å treffe dem. Hun møter dem der de er.
Lettelsen farer nedover fra hodet først, for å ende ut i minstetåen. Endelig! Ei jente som snakker med barna, ikke til de, og ei jente som har presis samme kommunikasjonsstil som de er vant med i familien og omgangskretsen: Rett frem, uten dikkedarier, direkte, med kjærlighet, oppriktig interesse og genuin glede.
Hun liker barn jo, tenker jeg. Hun elsker barn! Bare så synd, at hun av alle, får nesten ingen lønn for jobben hun gjør. Lønnen er så dårlig at det blir mer å regne som veldedighet. Jeg skulle ønske å doble timelønnen hennes, for jeg skjønner at hun gjør dette, fordi hun er glad i barn!
(Jeg gidder ikke be dem hilse på Mariann Klovning, hun får seile sin egen sjø, hun har allerede forspilt sine kort overfor barna. De har vært høflige nok).
Begge barna liker ..... umiddelbart og er overbegeistret over å treffe henne. Ikke rart, for dem må det føles som om de kjenner henne fra før, for hun har eksakt samme måte å forholde seg til dem på, som de er vant med fra alle de kjenner og er glad, i barnehagen og i vår vennekrets.
De nærmest slåss om å få vise henne hva vi har dekket på bordet, brus og kjeks! Og det er langt fra dagligdags hos oss. Fortellingene ramler utav dem, som perler på en snor. Hele tiden henvender de seg til .... og meg.
Hva føler Mariann Klovning, som antakelig anser seg å være en meget viktig person oppi dette?
Hun presterer å knerte utav seg hvorfor hun er der: Jeg er med for å gjøre det lettere for ... å hilse på dere første gangen. Jeg vet ikke om ... trengte Mariann Klovning for å "gjøre det lettere"?
Men jeg vet at si å si slikt i påhør av barn som vet at "det er ei jente som skal ta dere med ut på kjekke ting" - er helt ufattelig malplassert.
De hører jo hva hun sier, de også!
Nei, gud hjelpe meg. Det var unødvendig sagt. Dersom hun hadde et slikt voldsomt behov for å plassere seg i sammenhengen - hvor hun ble helt til overs, kunne hun holdt sin munn lukket inntil ungene ikke hørte det.
De snudde seg og kikket rart på henne. De forstod selvfølgelig ikke hva hun sa.
Jeg får nesten latterkrampe, men det er tragisk, å høre at Mariann Klovning skal drive en gruppe hvor hun skal snakke med barn. Hun, er ettter min mening overhodet ikke kvalifisert for noe i nærheten av å forholde seg til barn. Særlig ikke barn som kanskje trenger å ha et sted å lufte tankene sine.
Så igjen: Foreldre i Sola, som får dette tilbudet til deres barn: Hold dere milevis unna Mariann klovning og denne "gruppen". Gi rom for at barna kan får snakke andre steder hvis de ønsker det: Familie, venner, naboer, hvem som helst. Bare ikke et sted hvor bv, helsesøster mv er involvert.
Tilbake til Mariann Klovning. Barna overser henne fullstendig, under hele kaffeselskapet. Ungene vil gjerne vise .... rommet, for hun spør hvilke leker de har.
De inviterer henne med. Mariann Klovning og jeg blir sittende alene ved bordet. Vi har ingenting å snakke om. Det går ikke an å snakke med en rolle.
Da skjer det: Den eldste snur, kommer tilbake og sier til Mariann Klovning: Du kan også få være med.
Jeg kjenner barnet mitt. I alle sin ivrighet, har hun likevel omtanke for ivaretakelse av gjester i huset. Som hun har lært skal behandles bra.
Hun snur på halvveien, kommer tilbake og sier altså, "du kan også få være med".
Som en gest, som en høflig invitasjon, ikke utfra egne ønsker, men utfra verdier hun har integrert.
Var det denne gangen du opplevde barna som "kontaktsøkende" Mariann Klovning? Eller fikk du ikke med deg, at det var en inkludering fra et barn, som har en grunnverdi om å ikke såre andre unødvendig.
Hun tenkte på deg. Tenkte du noensinne på henne?
|