– Kristendommmen og ikke noe annet er det mest grunnleggende fundamentet for frihet, samvittighet, menneskerettigheter og demokrati, den vestlige verdens referansepunkt. Til og med i dag har vi ikke noe alternativ. Vi fortsetter å hente inspirasjon fra denne kilden. Alt annet er postmoderne babling, sa den anerkjente tyske filosofen Jürgen Habermas i 2004.

Kommunikativ handling vil over tid avleires i tre ulike komponenter. Disse utgjør kjernen i det aspektet ved samfunnslivet Habermas omtaler som livsverden:

Kultur er felles kunnskap, klassifiseringsskjemaer og tradisjoner.

Institusjoner er normregulerte former for sosial interaksjon.

Personer er tale- og handlingskompetente aktører med en stabil identitet.

Livsverden er avhengig av kommunikativ handling for å reprodusere sine symbolske komponenter. I moderniteten har derimot marked og byråkrati gjennom penger og makt trengt inn i og skjøvet til side den kommunikative handling som koordineringsmekanisme. Slik kommersialisering og byråkratisering omtaler Habermas som systemets kolonisering av livsverden. Det denne vedvarer oppstår det ulike ”patologier” i livsverden, svarende til hver sin komponent. Dette er essensen i Habermas’ modernitetskritikk.

Habermas’ eget bidrag til sosiologisk handlingsteori er handlingstypen kommunikativ handling. Her er det språklig enighet, og ikke sanksjoner, som sikrer samarbeid og koordinering. Kommunikativ handling avhenger i sin tur av at aktørene deler en felles livsverden, dvs. at språklig enighet alltid etableres på grunnlag av en allerede etablert implisitt bakgrunnsenighet.

Den borgerlige offentligheten hviler på bestemte strukturelle eller institusjonelle betingelser, nemlig skillet mellom stat og samfunn. Staten griper ikke inn i samfunnet, noe som er en forutsetning for at borgerne skal dannes til myndige mennesker. Dels skjer dette i en familiesfære fritatt for produktive funksjoner, der den enkelte må meisle ut et fritt valgt eksistensielt livsprosjekt, og dels skjer dette i rollen som selvsysselsatte i en liberal kapitalistisk markedsøkonomi preget av små enheter og lite regulering. Det er dette borgerskapet som etter hvert kommer sammen for å diskutere felles anliggender, og som ender opp med å vende den offentlige mening kritisk mot staten med et krav om innflytelse og makt.


Mot slutten av 1800-tallet går skillet mellom stat og samfunn ifølge Habermas delvis i oppløsning. I den ”senkapitalistiske” fase erstatter store, byråkratisk organiserte foretak liberalkapitalismens småvarehandel, med den konsekvens at tidligere selvstendige eiere blir ”ansatte” i store bedrifter, med det frihetstap det medfører. Dessuten vokser staten seg større, og begynner å gripe inn i og regulere privatsfæren, med den konsekvens at det tidligere frie private livsløpet blir regulert og ”klientifisert”. Hovedgrunnen til at staten vokser seg utover sine tidligere grenser, er særlig at organiserte interesser i samfunnet (som arbeiderklassen) benytter seg av staten til å få gjennomslag for sine interesser, enten gjennom politiske partier eller interesseorganisasjoner (korporativisme).


Denne institusjonelle endringen får også konsekvenser for den borgerlige offentlighet, som gjennomgår en ”strukturendring”, i det som helt opplagt må kunne beskrives som en forfallstese fra Habermas’ side, og som han også selv betegner som en ”reføydalisering” av offentligheten. La oss ta for oss noen punkter, som alle skal få frem hvorledes offentligheten mister mye av sin fornuftige form og at grunnlaget for herredømmefri kommunikasjon svekkes. 1) En mer aktiv stat begynner å bruke offentligheten strategisk til å sikre legitimitet til sin politikk. Ren propaganda er ytterpunktet for denne statlig-manipulative bruk av offentligheten. 2) Byråkratiske interesseorganisasjoner bruker offentligheten manipulativt, for å sikre oppslutning om sine saker. 3) Kommersielle foretak bruker offentligheten strategisk, gjennom reklame, til å styrke sin markedsposisjon og påvirke oss som konsumenter. 4) Publikum har ikke lenger den myndighet, fornuft og selvstendighet de tidligere hadde, og som skillet mellom stat og samfunn ga dem. Det finnes ikke lenger tilstrekkelig frie, selvstendige, engasjerte og dannede borgere til å utgjøre kjernen i en kritisk offentlighet. (Denne oppfatningen går Habermas tilbake på i sitt tilbakeblikk på Borgerlig offentlighet.) 5) Selve kommunikasjonen i det offentlige rom blir mer og mer styrt av store medieforetak som tilriver seg retten til å styre offentlighetens kommunikasjonsstrømmer. Dette skyldes delvis ny teknologi, men også kommersialiseringen av offentlighetens aktører. Slik mister borgerne innflytelse over offentligheten.

Men dumhet er et valg. Man kan søke sann kunnskap, og tenke ltt mer enn de andre - om man vil. Derfor har ikke undertrykkerne noen undskyldning for sine overgrep.

Det var godt formulert. Vi må ta det med oss videre.