Norsk helseinformatikk om Posttraumatisk Stressyndrom:
Quote:
Posttraumatisk stressforstyrrelse kan utløses etter alle hendelser som oppleves som livstruende, skremmende eller grufulle, uansett varighet. Plutselige hendelser, og mangel på kontroll over situasjonen, øker risikoen.
Norsk Adopsjonsforum om reaktiv tilknytningsforstyrrelse:
Quote:
Ifølge E. H. Erikson`s teori om psykososial utvikling, dannes det hos barnet i det første leveåret en grunnfølelse, som består av tillit versus mistillit. Både litteratur og egne arbeidserfaringer tyder på at mennesket gjennom hele livet går inn for å gjenskape innholdet i relasjoner tilsvarende de, det hadde i tidlig barndom. I den grad barnet har opplevd tillit, stabilitet, kontinuitet, ro, forutsigbarhet og oversiktlighet i sine første tidlige relasjoner, dvs i tidlig barndom, vil det igjennom hele livet søke mot relasjoner av samme kvalitet og innhold. Dette fordi denne type relasjoner er kjente, og de gir dermed en trygghetsfølelse.
E.H.Erikson feilberegner. En grunnfølelse av mistillit eller tillit til omgivelsene kan ødelegges, særlig hvis unger er under fire år når de fjernes. Enda verre: Forskning om fosterhelvetet's konsekvenser viser at det ser ut til å gå en magisk grense ved over åtte år - sjansen er større for å overleve en tvangsfjerning, selv om oddsene fremdeles er dårligere enn ved å vokse opp i familien.
Ikke bare fosterplasseringer, men også besøksplassering skader barn alvorlig. Reaktiv tilknytningsforstyrrelse er tull. Barnevernet påfører barn Posttraumatisk Stressyndrom. Som Nina påpeker er det bekvemt å klistre en tilknytningsforstyrrelses-diagnose på barna de har skadd gjennom sine aksjoner. Det oppleves livstruende, skremmende og grufullt, å plutselig bli revet vekk.
Quote:
Plutselige hendelser, og mangel på kontroll over situasjonen, øker risikoen (for posttraumatisk stressyndrom).
For våre jenter er ordene skremmende og grufull, beskrivende for det de opplevde i besøkshelvetet. Deres mangel på kontroll over situasjonen, opplevdes uten tvil livstruende og gjorde det verre. Instinktivt vet barn, at overlevelse avhenger av foreldrenes evne og vilje til å beskytte dem. En grunnleggende viktig livserfaring er verdien av å kunne påvirke omgivelsene. Denne basale erfaringen raner barnevernet fra de ungene de får grep om.
For vår del greide Mariann Klovning, Hege Syversen og Reidun Ims å påføre barna varige skader, gjennom å sette oss foreldre i en ekstrem trusselsituasjon. Vi var barnevernets gisler. Slik taterne frivillig lot seg internere - fordi de ellers ville mistet barna, - slik sendte vi barna frivillig i barnevernets besøkshelvete. Ellers ville barna lidd en adskillig grusommere skjebne. Barnevernet gjennomførte overgrepene på de mest utspekulerte måter: Man har ikke lov til noe så normalt, som å ringe hjem til mamma og si godnatt. En kan heller ikke ringe hjem for å fortelle at i dag var vi på fjelltur, og... Det brenner en ild i alle småbarn, etter å fortelle om noe fantastisk kjekt. Men også gode opplevelser i det som ellers er et mareritt, greier barnevernet å ødelegge. Hvorfor fratas barn i barnevernets angivelige omsorg, alle muligheter for å gjøre det som er genuint, sunt, normalt, og livgivende? Siden barnevernets “medisin“ er så eksepsjonelt bra, må ungene være totalt forskjellige fra alle andre unger. Storesøster måtte se på at lillesøster ble psykisk mishandlet. Hun fikk hatsk beskjed om å gå ut av rommet, når hun ville hjelpe henne og ta henne i forsvar, og trøste henne. Fin besøksfamilie. Og et glanseksempel på barnevernshjelp.
Dan Tungland, som for tiden får gratisreklame i avisene (sakkyndig i en overgrepssak), ville helt sikkert funnet alvorlige tilknytningsskader hos jentene våre. Og klistret skylden til foreldrene. Mellom de to jentene ligger det noen smertefulle felleserfaringer, det de opplevde sammen: De ble skilt fra hverandre på en måte som er psykisk tortur. Igjen og igjen, ble storesøster utsatt for harde represalier, når hun forsøkte å beskytte og trøste lillesøster i et utall situasjoner med grove psykiske krenkelser. Latterliggjøring, påføring av skyld og skam, grove brudd på intemitetsgrenser, listen er lang. Før, trøstet eldstejenta vår spontant og varmt, i en brøkdel av et sekund, uansett hvem som falt, eller gråt. I dag står hun lammet i skolegården, hun vet ikke hva hun skal gjøre. Friske, sunne søsken solidariserer seg med hverandre, hvis en av de trenger hjelp. Det være seg enten mot foreldre, eller i sammen med andre unger. Etter fire år i frihet fra besøks“hjemmet“, har den minste fortsatt ikke overnattet én dag hjemmefra.
Norsk Helseinformatikk om konsekvenser av traumer: Quote:
kjennetegnes ved stadig gjenopplevelse (flashbacks) av den skremmende hendelsen både i våken tilstand og i søvn. Mange forsøker også å unngå ting eller situasjoner som minner om hendelsen.
Eller de lammes. Men besøkshelveter og deres oppdragsgivere, er selvfølgelig opptatt av barns behov, og at barnas besssste alltid skal gå foran (hensynet til de voksnes behov). Så da så...er det vel greit?