Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?
Jeg signerer Marianne sitt innlegg igjen, og i denne forbindelse vil jeg svært gjerne fremheve akkurat denne teksten:
MH Skånland wrote:
Noen mener at alt må være så konfidensielt, at det er så sensitivt, at ingen navn må komme frem, at man ikke må irritere barnevernet eller domstoler, at fremvisning av saken er hensynsløst overfor barna. – Andre, som jeg, mener det motsatte: At åpen, konkret informasjon fra de rammede nettopp gir barna og foreldrene den eneste lille flik av beskyttelse som finnes mot total meningsløshet særlig for barna, som ellers bare får ørene tutet fulle av barnevernets påstander. Og at åpen informasjon, under fullt navn, MÅ bringes ut av den enkelte selv, hvis barnevernets herjinger ikke skal fortsette å bli verre (for det blir de, det er flere alarmerende endringer i de senere år).
Fremfor alt: De fleste barnevernsofre er så presset og herjet med at de bare ser sin egen sak – forståelig nok. Men hvis dette ondet som barnevernet er, noen gang skal drives tilbake, er det nødvendig å arbeide på lang sikt, og det er nødvendig at det enkelte offer ikke bare sirkler om sin egen sak men også beskjeftiger seg med andre enkeltsaker, setter seg inn i en del forskningslitteratur og annet som finnes om barnevernets ideologi og påstander, slik at man er bedre informert enn politikerne og barnevernerne. Ellers står man hjelpeløs når politikerne møter en med at "Nå skal det drives et forsøk med en helt ny metode, og den bevilger vi 20 millioner til, så da har dere jo fått god hjelp og må ikke mase mer".
Om jeg kunne valgt omigjen, ville jeg heller satset på å selge krølltanger i Afrika fremfor å jobbe med barnevernsofre. Min mor ville sagt det slik: Det er et langt lerret å bleikne...
Å få med seg barnevernsofre til å reise seg mot barnevernets overgrep, å få dem til å gi slipp på sin anonymitet og til å flytte nesetippen sin litt vekk fra sin egen sak for å komme seg over på en litt mer objektiv grein, for å være med på hjelpe andre slik at en sjøl kommer i bedre humør og få nye krefter - nei, se det vil de ikke.
Og det et salig slit uten like. Jeg har ingen ide om hvor jeg tar tålmodigheten min ifra. Men, jo, i dag var det en deltaker fra GFSR som ringte, vedkommende ville bare si ifra at barnevernet hadde hjulpet ham inn bak murene, men nå er h*n snart ferdig å sone...
En fyr hvis navn Kurt Bai mener å ha funnet formelen på suksess, det staves slik:
G-S-D-S-S-D-S-G
GjørSomDuSelvSierDuSkalGjøre
joda, barnevernsofre sier de skal gjøre det og det og sånn og sånn og har de og de planene... men, gjør de noe? Nei. Det skjer ingenting, de vil bare prate og prate, nettopp fordi at de er og oppfører seg helt i tråd med det som Marianne her har skissert i sitatet ovenfor.
- Det må skje noe - det må skje noe - det må skje noe - nå snart - hyler barnevernsofre i kor både her og der, men straks det dukker opp noe hyggelig og meningsfullt som faktisk kan være med på å endre livene for så mange - så blir de plutselig lam i fra halsen og ned,
bare det å signere oppropet mot fylkesnemnda er en prøvelse for dem, og å skrive seg inn i manntallet mot fylkesnemnda, se linkene nederst på min signatur, skremmer vannet av dem, pussig nok virker det som om de er mer fortrolig med barnevernets prøvelser?
Æsj, jeg er visstnok litt sur i dag kan det se ut for, så jeg får heller sette på noe David Bowie og gå inn og rydde rommet mitt,
og ps, da Oddvar Brå brakk staven satt jeg godt plantet foran tv-en og heiet på ham, fra en hybel i Kinsarvik i Hardanger.
Board index » JUSS OG NÆRLIGGENDE » >> Lovløsheten i det såkalte barnevernet » >> Fylkesnemnda - ingen domstol, kun redskap for barnevernet
