Følgende innlegg ble publisert på nettdebatt, Tidens Krav:
---------------------------------
Jeg oppfordrer redaktøren i Tidens Krav, til å avsette journalistiske ressurser, for å opplyse oss lesere om konsekvensene av barnevernets fortreffelige “omsorgstiltak”, og “redningsaksjoner” overfor barn de tvangsfjerner fra familiene sine.
Forskning viser nettopp det vi ser et eksempel på her, men det er sjelden saken blir så åpenlys. Min drøm er en artikkelserie i Tidens Krav, hvor søkelyset settes på hvor ille det går flertallet av de barna barnevernet “redder” fra omsorgssviktsituasjoner. Vi har ikke lov å skalte og valte med mennesker liv, særlig ikke når disse menneskene er små, sårbare barn.
--------------------------------
Dette fikk stå, men jeg skrev mer, og det stod helt først:
Attenåringen det her dreier seg om, ble tvangsfjernet fra familien sin som åtte-åring, og plassert på barnehjem. De som stod ansvarlige for tvangsfjerningen arbeider i dag på BUP i Kristiansund.
Her er kommentaren fra moderator i Tidens Krav:
Moderator har sett seg nødt til å slette kommentaren “Denne ungdommen ble tvangsfjernet fra familien som åtte-åring…”. Begunnelse: Moderator vurderer at bidraget kan være en tanke for person-rettet.
Gå inn her:
http://www.tk.no/nyheter/article3368710.ece , og les hva Tidens Krav selv skriver om atten-åringen, og vurderer som IKKE for "personrettet". Er det outing av straffbare meritter som setter folk i gapestokken, eller kort opplysning om at de ble tvangsfjernet og plassert på barnehjem?
Jeg mener barn som ble revet vekk fra foreldrene ikke har noen grunn til å føle skam. Det er hverken dem eller deres families feil. Og de som
burde føle skam, de to som ti år senere sitter på BUP, er hinsides håp: De føler ingen anger eller sorg. Langt mindre skam, tvertimot: De sitter lullet inn, i sine beskyttende, trygge kontorer, hvor ingen kan nå dem. Trygt og godt plassert, og skulle noen kritisere dem, eller enda verre nevne deres navn offentlige. Da blir de stakkarser igjen. Stakkars, stakkars, stakkars dem! De prøvde jo bare å redde et barn!!! Åååå, så vondt de har det, disse to inne i BUPs korridorer.
Jeg finner ikke de andre aviskommentarene lenger, muligens er de slettet, men det var et ras av hatske, ondskapsfulle angrep, og fordømmelse mot atten-åringen. Som jeg skrev i innlegget (det ble også tatt vekk): Alle er ansvarlig for sitt eget liv og sine egne handlinger, men en må ha lov å se hendelser i perspektiv. Det er lov å spørre seg: Hva var det som gikk galt? Ikke for å unnskylde, men for å
opplyse .
Jeg spør alle journalister, alle BUP-ansatte, alle i psykiatrien: Er det
noen?
Noen overhodet, som kan forestille seg hva det innebærer for en åtte-åring å bli plassert på barnehjem? Fins det
èn, bare
èn, som kan tenkes å snakke?