Å bosette seg i norske ghettoer hvis en flytter til Spania, er ikke å anbefale, særlig for barnas del, heller ikke prismessig. Flytter en til Spania, vær klar over at fastlandet er kaldt om vinteren, de fleste hus er uten isolering, oppvarming hjelper lite. Canariøyene har jevnt klima hele året, stabilt sol hele sommeren, noe mere skyet vinterstid. Det hender det regner også. Temperaturen dagtid er sjelden under 20 grader.
Spania er to land. Ett hvor turistindustrien foregår, samt at ghettoene for tyskere, engelskmenn, svensker og nordmenn er en del av denne industrien. Det fins ett annet Spania også, der spanjolene lever og bor. En middag ute koster halvparten av det den gjør i ghettoen eller turistgryten. Den smaker dessuten dobbelt så godt. En kan alltids velge å la være å spise ute. Husleien kommer man aldri fra. En leilighet med to soverom i den spanske delen av Spania, koster ca. 3.000 pr. mnd inkludert strøm. For en mindre leilighet i turistgrytene, eller de tilrettlagte ghettoene, det dobbelte.
Å få lov å bo i det virkelige Spania, er en gave for unger. De blir integrert i landets kultur. De får lære et verdens tredje største språk, det vil si, de blir tospråklige, og får gleden av å snakke to språk flytende. Barn som går på de norske/svenske/engelske skolene, vokser opp på utsiden av det landet de bor i. Å forklare havet av forskjeller mellom Spania og Spania, er umulig. Spania har en meget effektiv turistindustri, og ghettoindustri. For å se industrien, må en bo i en spansk by eller landsby. Turister regelrett sluses forbi det ekte Spania. Restaurantene hvor det er verdt å spise på alle måter, finner turistene aldri frem til, og de skjules godt. Folk har bodd i sine ghettoer i 20 år, de vet fremdeles ikke hvor restaurantene ligger. De får du bare vite om i "fortrolighet", og vær du sikker på at de ligger bortgjemt, i en eller annen ende av en rekke kronglegater, i en kjedelig, fattigslig liten by, langt utenfor allfarvei.
Hvis du leser "opplev det ekte Spania". Vær sikker på at dette er tilrettelagt, - for turistene. Mye stygt kan sies om Norge, men de var smarte når oljen i Nordsjøen ble oppdaget. Og de er flinke til å ta den opp. Spania har turismen som en av sine største inntektskilder, de er imponerende dyktige til å ta ut verdiene, og samtidig beholde sine områder for seg selv. Fastlandsspanjoler liker å komme unna turisthordene og den drepende heten om sommeren, og rømmer til Canariøyene. Canariøyene har faktisk ferieleiligheter for fastlandsspanjoler, langt vekke fra den øvrige turismen. Og skulle en utlending oppdage dem, er de utleid.
Hvis en vurderer å flytte til Spania med barn og kontakter konsulatene for råd, får en ètt svar: Skaff dere sted å bo i en helspansk liten by, og putt ungene rett inn i spansk skole. Uansett hva dere gjør, så må barna gå i spansk skole, dersom dere har tenkt å bli boende. Protesterer en fordi det høres brutalt ut, får en høre historiene om de som ikke gjør det slik. Og en blir gjerne innprentet, at om ett år, blir det viktigste med språk, å huske å snakke norsk hjemme, det er en regel; hjemme snakker vi norsk. Og selvfølgelig lese bøker oppover i alder, så ungene stadig får utviklet det norske ordforrådet.
Uansett hvor en flytter i en Spansk by eller landsby, må en legge av seg tull som "vi er fra Norge" o.l., og satse alt på å vise at en vil tilpasse seg. Det gjelder alt fra språk, hår, klær - det har med turismen å gjøre: Når folk kommer hjem fra en lang arbeidsdag (innenfor turismen), vil de gjerne slippe å se enda fler, der det vises lang vei at "der kommer det en turist gående". Har man rett innstilling, lærer seg språket og skaffer seg jobb, vil en snart ha en "familie", som er mye større enn den en hadde i Norge. Og har en først fått "familie" i Spania, da har man familie for livet. Som vil stå en last og brast. Mitt problem er ditt problem likeså mye. Og ditt problem er mitt. Det samme gjelder gleden. Men det finnes ikke noen offentlige hjelpere man kan suge seg fast i eller klenge seg til. En får klare seg selv så best en kan, slik alle andre gjør.
Å leve i den spanske kulturen er en rikdom i seg selv, som veier opp for materiell fattigdom. Materielle ting betyr ikke særlig mye, hverken for status eller lykke, når en bor i et samfunn som er slik. Det som trengs er vilje, bein i nesen, is i magen, pakke bort shortsen, og å tåle å møte et samfunn hvor det meste er snudd opp-ned av hva det er i Norge.
|