Foreldre utsatt for trakassering av barnevernet.

Barn som utsettes for overgrep fra barnevernet.

Foreldre som utsettes for overgrep fra barnevernet.

Barn som lever i en situasjon hvor de skades alvorlig av barnevernet.

Foreldre som utsettes for forfølgelse fra barnevernet.

Besteforeldre som utsettes for overgrep fra barnevernet.

Barn som får ødelagt hele sin barndom under dekke av at det er "barnets beste".

Foreldre som settes under "frivillig" tvang uten lovvedtak, under trusler om tvangsfjerning av barna. Instinktivt vil foreldre vite at den største trusselen mot barnas liv er nettopp dette. De velger derfor å adlyde.

Foreldre som utsettes for maktovergrep fra barnevernet. Listen kan bli lengre enn lang.

Er enig i at ordet "offer" kan gi assosiasjoner til passivisering - en som passivt lar seg utsette for overgrep, eller som var passiv i det overgrepet skjedde. I motsetning til tenkende, handlende, ansvarstakende mennesker.

Overgrep er et sterkt ord - å klistre ordet overgrep til barnevernet - vil på sikt føre til at de må bytte ut ordet barnevern med et annet. Vi har sett det allerede, de kaller seg barnevernstjenesten. Dette er et forsøk på å endre allmennhetens oppfatning, da ordet barnevern(et), stadig brukes i de (få) tilfellene hvor media går ut med "rystende saker".

Ord er interessant. En tjeneste gir andre assosiasjoner. Ta eksempelet Vergerådsloven. Ordet ble etter hvert så belastet, at det ble politisk vedtatt å endre det til barnevern og sosialkontor. Og alt skulle selvfølgelig bli så mye bedre. Ordet sosialkontor fikk etterhvert dårlig heft ved seg, også dèt ble endret til sosialtjenesten. Og alt skulle bli så mye bedre.

Hvis "Vergerådsloven" ville gitt allmennheten positive assosiasjoner, hadde de beholdt ordet og endret loven slik at den tilpasset seg endringer i samfunnet.

Imidlertid fortsetter overgrepene som før. Enten det het Den Kombinerede Innretning på Kiellands tid i Stavanger, Vergerådsloven senere eller barnevernet i dag. Saken er at samfunnets maktsyke mennesker tilrøver seg posisjoner, med makt til å utøve overgrep mot enkeltmennesker, inkludert barn. Deres jobb er å tvinge "upassende" elementer i kne.

En annen ting jeg er lei av, er at barn fremstilles som passive ofre for voksnes handlinger: Les foreldres handlinger. Ikke her, men overalt ellers. Barn er ikke passive ofre. De er handlende, tenkende mennesker likeså mye som voksne. De tilpasser seg omgivelsene javel, og protesterer mot omgivelsene javel, men det må vi voksne også gjøre.

Å spy ut holdinger som gjør barn til passive ofre, ute av stand til å hjelpe seg selv, er svik. Det er grov undertrykking.

Innenfor transaksjonsanalysen bruker man et begrep de kaller "den lille professoren". Ca. i fireårsalderen mener de barn utvikler en smart liten professor, hvor de forstår, også i hodet, hvordan de skal greie seg, og fremst av alt påvirke omgivelsene til egen fordel.

Kjenner du et barn? Hvordan kan en da påstå at barn ikke har valg? Er en sur en dag, kan ett av barna tie stille, et annet blir umulig å hanskes med. Barn krever i sannhet mye av omgivelsene sine. De har store forventinger til hva voksne skal sørge for og ordne opp i, enten det er foreldre eller lærere. Jeg blir syk av å høre all den tiden lærere bruker på å "ordne opp i klassen".

Selvsagt skal en se hen til hvordan det enkelte lille mennesker klarer seg i verden, og alderen. En kan ikke kreve at en to-åring skal hamle opp med en fireåring som stjeler leker, eller slår. En må da fjerne rampen eller sitt eget barn. Men altfor mange norske foreldre spinger beina av seg, for å ordne opp for ungene.

Når unger kommer i seks-syvårsalderen, er det en setning foreldre bør ta i bruk ofte, den lyder slik: Jeg kan desverre ikke hjelpe deg, dette må du ordne opp i selv. Jeg mener dette er den absolutt beste kapital en mamma eller pappa kan gi. Støtte, tid og en samtalepartner skal de selvfølgelig få, men foreldre må i 95% flere tilfeller svare at de ikke kan løse denne situasjonen.

"Jeg kan desverre ikke hjelpe deg", mobiliserer enorme krefter i barnet. Det må ta i bruk alle sine ressurser for å finne ut av dette selv. Råd kan en også la være å gi. En kan si "jeg husker en gang ... (den og den) gjorde... (det og det) ... og da ble jeg ... (skamfull, redd, flau, veldig redd), og jeg gjorde (slik og sånn). Men det du er oppe i nå, er annerledes, det er du som er i denne situasjonen, jeg aner ikke hvordan du ordner det med æren i behold.

Når det gjelder barn som er tilfangetatt av det som så pent heter barnevern, kan en like gjerne lese et folkeeventyr om prinsessen som ble fanget inn i trollets håpløse hule, og måtte "luske" trollet (for å overleve). Så kan et barn kanskje beholde troen på at det en dag vil bli befridd. Hvis en våger. Eller får anledning under tilsynet. Det kan like gjerne føre til at en blir fratatt enhver kontakt for all fremtid.

Noen ganger har jeg sagt, "vet du, når du blir voksen vil du også oppleve slike folk og verre. Om igjen og om igjen hele livet". Da er det ingen mamma eller pappa som kan ordne. Og springer du til sjefen, vil han fort bli lei av deg. En må lære å klare seg selv. Klarer du ikke å ordne opp nå, vil du heller ikke klare deg i jobb når du er voksen.

Blant naboene du får, vil du oppleve sladderkjerringer mye verre enn de som lyver nå.

En jævl... episode: Det er ei jente i klassen, som stadig har mye å ta hevn for, enten det er medfødt eller misunnelse, jeg vet ikke hva. Men hun har som hovedaktivitet å ødelegge mest mulig for andre, bl.a ved å lage intriger og skille bestevenninner. Èn gang stjal hun en liten ting av stor verdi, fra vår datters bestevenninne. På vei hjem fra skolen "gav" hun dette til vår datter, fordi "jeg elsker deg og du er min beste venn". Datteren vår visste ikke at det tilhørte hennes beste venninne.

Det ble stort oppstyr i klassen for hvem som hadde stjålet det. Vår jente satt der og turte ikke si ett ord. Fortvilet gråt hjemme. "Mamma kan du ringe til moren til (bestevenninnen) og si hva som skjedde så jeg kan gi den tilbake"?

Nei. Det kan jeg desverre ikke. Vet du hva som skjer? Neste dag vet alle mødrene hva som har skjedd, og du får skylden fordi du var så dum å ikke takke nei. Man skal alltid takke nei til en dyr gave. (I Spania tas gaver ikke alltid godt imot, hvis det ikke er en anledning) "NEI, jeg vil IKKE ha den"! - Er et bedre svar. Når du har vært så dum, må du rydde tabben selv, for å ikke svi ennå mer.

En dyr gave uten grunn er alltid en bestikkelse hvor man blir stående å skylde den andre "noe", som da kan kreves tilbake ved neste anledning nær uansett hva det måtte være. Jeg har selv tabbet meg ut for mange ganger på nettopp dette, det tok jeg som eksempel. Vi fikk f.eks. høre om et sted de hadde skaffet seg hester, og nå var det om å gjøre å få et miljø der det etterhvert kom mange unger for å ri.

Jeg oppfattet det slik at jeg gjorde eieren en stor tjeneste hvis barna kom, og derved spredte ryktet i klassen mm.. Han sa "nei, nei, nei, du skal IKKE betale"! Jeg skulle selvsagt gjort meg temmelig stram i maska og sagt "her er 20 Euro for to, vi kommer ikke til å møte opp flere ganger, hvis vi ikke betaler".

Megatabben ble jeg klar over da jeg begynte å "spre ryktet" hvilket jeg trodde var "betalingen" han skulle ha, - at det kom massevis av barn som etterhvert ville betale... Ære være mødrene som aldri tier stille, og skjeller deg ut i stedet. BETALTE du ikke??!!!! Slik må du IKKE gjøre! Snart vet kreti og pleti at du har ridd der uten å gi ett øre for det! Du kommer til å få et veldig dårlig rykte!!

Neste gang måtte du straks gi beskjed at dere ikke kommer til å ri i dag, før du har betalt. Betal på forhånd så slipper du diskusjon. Betal på forhånd for de forrige og den dere har. Hold på ditt, sett de ikke på hesten før han har pengene i lomma!

Det begynner å bli vel "off topic", men det handler likefullt om å være, rettere sagt gjøre seg selv til et offer for andre. I alle fall fant datteren vår ut av det selv. Hun ordnet seg en "anledning" hvor hun og venninnen var i fred og ro.

Det er ikke vanlig å besøke hverandre hjemme. En møtes i parken eller ute på gaten der mødrene overvåker det hele med falkeblikk. Eller en storesøster eller bror. (He-he; som er ilagt en såkalt "omsorgsrolle"). De har sitt svare strev å følge med. Lekt får de ikke tid til selv annet enn i bruddstykker. Følg med norske barnevernere! Her er alle storesøsken kuet under den forferdelige omsorgsrollen. De vokser alle opp i en kultur hvor omsorg for andre (mindre, svakere og spesielt familien og mor) er helt grunnleggende. Kom hit og REDD de fra denne fryktelige situasjonen!

Under påskudd at hun trengte hjelp til leksene, gav moren lov at bestevenninnen kom i vårt hus for å gjøre de sammen. "Jeg har noe veldig alvorlig å fortelle deg". Hun hentet "gaven", og fortalte hvordan det hadde skjedd. "Husker du hvordan ... (tyven) fulgte etter meg den dagen"? I alle fall ble hun trodd, og neste dag visste alle hvordan det gikk for seg.

Vel fikk datteren vår strenge formaninger om at "slik gjør en ikke". Man tar aldri imot gaver en ikke vet hvor kommer fra. Likefullt ble det tyven som fikk svi. På tross av alt som skjedde, presterte datteren å ta imot ennå en "gave". Hun kom hjem med et utslitt gammelt viskelær. Vi tvang henne til å rekke opp hånden neste dag, si hun hadde fått det av ... i går, og spørre om det var noen som eide det. Det var stjålet. Så håper vi hun har lært.

Utsatt for overgrep hvor vi faktisk er maktesløse, kan vi alle bli. Over årrekker. Men vi kan alltid handle. Og vi handler, enten vi velger å forholde oss passive, eller lager opprør. Å forholde seg passiv, kan være det smarteste trekk. Har en berget seg trygt utav landet, trenger en ikke frykte hevnen fra barnevernerne, når rollene snur og en starter å forfølge de i stedet.

For tiden driver vi og klager. Vi kommer aldri til å nå frem hverken her eller der. Ikke om tyve år heller, for barnevernet fikk aldri anledning til å påføre barna våre store nok skader. Overgrepene vi ble utsatt for trenger en motreaksjon, jeg trenger å reagere. Og verdien er ikke å forfølge de i ordets rette forstand. Jeg gidder ikke bruke et gram energi på de, de har ødelagt nok av mitt liv. Men å dokumentere systemets gjennomførte korrupsjon har jeg utbytte av.

Om så bare av moro for meg selv, men en offentliggjøring av barnevernet & co når tiden er inne, er ennå bedre! Hvorfor jeg ikke kan slå en liten strek over det hele vet jeg ikke, men jeg ble nå en gang skrudd sammen slik at jeg føler jeg ikke kun har ansvar for meg selv, men også for det samfunnet som omgir meg.

Hvilke ord man setter først og sist har også mening.

Forfulgt av barnevernet. Barnevernsforfulgt.

Barnevernsoffer. Offer for barnevernet.

Overgrepsutsatt. Utsatt for overgrep.

Hvem er i fokus, hvem er hovedperson? Mulig er det spissfindig, men personlig foretrekker jeg å si "vi ble utsatt for grove forfølgelser fra barnevernet". I stedet for "barnevernet utsatte oss for grove forfølgelser. Når det gjelder disse overgriperne, foretrekker jeg å nevne meg selv først. Selv om jeg vet det er et brudd på kotymen. Det er jeg som er hovedeperson akkurat når det gjelder disse. Uansett hvor mye jeg ble forsøkt utslettet.

Et veldig godt og tankevekkende innlegg, Athene, tankevekkende ikke minst når det gjelder forskjellene mellom norsk og spansk kotyme.....

Men tilbake til det å finne et passende navn til pisskjerringene i "BV".....

Vi beveger oss stadig inne i området for jagt, og terminologien derifra følger med.
Barnevernsforfulgt
Barnevernsutsatt
er dermed ord som belyser for samfunnet at her er det noe som er galt og som det må rettes opp i hurtigest mulig............

Har ikke dere blitt tvunget i eksil, da? Det er ikke så rent lite overgrep å bli tvunget til å forlate landet sitt for å få leve i fred. Jeg synes det berettiger en klekkelig erstatningssum når den tid kommer.

Og at det kommer et nytt erstatningsoppgjør for dem som idag blir forfulgt av "barnevernet", føler jeg meg rimelig sikker på.

Ville du vurdert å vende tilbake til Norge dersom du kunne få garantier for at "barnevernet" ikke ville gjenoppta forfølgelsen?

Nye ord:

Barnevernsjaget
barnevernstruet
barnevernspresset

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

Et meget godt og tankevekkende innlegg Athene.



Jeg får hverken fjernet rampen eller mitt eget barn. Mitt barn er tvunget til å hamle opp med denne rampen, hver dag, frem til en tilbakeføring finner sted. Det kan ta år. Mange år. For barnevernet påstår det er en velfungerende plassering å kommer ikke til å flytte ham. Jeg har så vondt av ham. Mitt hjerte gråter 24/7.

Barnevernsforgrepet

_________________
Jeg fører ingen krig.
Det er det Fredrikstad kommune v barneverntjenesten som gjør.
Jeg forvarer det som er rettmessig mitt.
Det er kun jeg som har båret mine 4 barn under mitt hjerte i 9 mnd, for så å sette dem til verden.
Jeg krever å få tilbake mitt liv, som Fredrikstad kommune v barneverntjenesten urettmessig har fratatt meg.

Agrippa skrev:



He-he, nei...

Vi er "en familie med behov for omfattende hjelpetiltak i uoverskuelig framtid". Som vanlig er vi hver for oss alldeles udugelige som foreldre, og sammen en katastrofe. Jeg føler meg temmelig sikker på at disse omfattende hjelpetiltakene ville bli igangsatt umiddelbart, dersom vi krysset Norges grenser.

Vi kan egentlig ikke klare oss selv. Ikke kan vi disponere økonomien blablabla, "det er konflikter mellom foreldrene" [sic]. Osv som det pleier å stå når de sakkyndige har gjort leksen.

Det er hardt for syke, avhengige barnevernere (& co), å møte to voksne mennesker som står på sine egne ben, sammen. Som har ulike meninger, dog er grunnleggende enige om å gå helt på tvers av det som predikes rett for barn.

Vårt første barn var ikke mange ukene, før jeg skjønte at riktig svar på helsestasjonen var "ja, selvfølgelig sover hun i sin egen seng" (for eksempel). For så å gå hjem for en hjertelig latter sammen med pappan: Selvfølgelig sover hun i VÅR seng, så lenge hun tydelig vil det. Ikke bare barnevernet undertrykker barn og foreldre.

Du Svane, alle de gamle muffensbøkene mine sier nøyaktig det samme som du, en Kurt Bai snakker om "psykofeedback",

og de andre også med andre ord, vi må og skal altså sette våre egne merkelapper på oss sjøl, for ellers vil noen andre overta makten over livene våre, ja, de står i kø og venter som sultne gribber,

forresten, utrolig mange vittige forslag i denne tråden, jeg fikk meg en god latter!

Hilsen Mona; jeg er et geni - men det er litt av en jobb å få de andre til å mene det samme!

(og så skal du egentlig le nå, for det siste var ment som en alvorlig spøk)

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

Takk for godt svar.

Jeg tror også de ansatte i "barnevernet" har en aversjon mot selvstendige, oppegående mennesker som ikke trenger "hjelpetiltakene" deres. Da blir det desto mer maktpåliggende for dem å påtvinge familien "omfattende hjelpetiltak i uoverskuelig fremtid".

Hva slags tiltak var det de hadde planlagt for dere?

Det lønner seg nok ikke å være ærlig i møte med helsestasjon og andre "hjelpeinstanser". Barna har vær så god å sove der de offenlige ansatte sier. Barnas ønsker er helt underordnet de fascistiske "barnevernskonsulentenes" underlige tanker om barneoppdragelse. I andre kulturer enn den norske er det helt vanlig at barna sover sammen med foreldrene. Jeg tror det fører til at barna blir tryggere.

De eneste som faktisk har behov for "massive, omfattende støtte- og hjelpetiltak i uoverskuelig fremtid" er de "barnevernsansatte" selv. Det får de i form av sysselsettingstiltaket "barnevernet" som skaffer dem trygge og behagelige arbeidsplasser hvor de kan hersje med andre frem til de går av med AFP. Lønnen er god, inntaktskravene lave og sviktende kognitive evner en forutsetning. Så får heller vi andre leve med å få vår frihet innskrenket og vår livskvalitet redusert til lavmål.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

En annen ting som jeg også tenker på i denne forbindelse, er at vi må slutte å ta etter de geistliges negative beskrivelser av foreldrene, dette har vært tatt opp her en gang tidligere, men kan ikke påpekes for ofte;

det heter moren og faren, og ikke mor og far,

å benevne moren og faren som "mor og far" er å fremmegjøre dem, de kunne likegodt vært gitt et nummer, som 1 og 2, eller A og B,

og dette blir gjort med vitende og vilje for at de barnevernansatte m.fl. idioter ikke skal danne personlige bånd til dem og derved føle sympati med dem,

på denne måten blir foreldre anonymisert,

nazistene gjorde nøyaktig det samme med jødene under den 2dre verdenskrig, de fikk et nummer, ble fratatt alle sine personlige eiendeler, og forholdt seg til dem som om de kun var noen "objekter",

og derved ble det lettere for nazistene å drepe dem, nettopp fordi at de ikke hadde noen som helst personlige bånd til dem,

det beste vi sjøl kan gjøre for å motvirke denne negative trendensen, det er ved konsekvent å snakke og skrive om moren og faren, for det er nemlig det de er, og ikke noens hvem-som-helst "mor" og "far".

_________________
Den som tror at det å være liten ikke gir innflytelse, har aldri lagt i telt med mygg!
Signer OPPROP mot fylkesnemnda her!
Bli med på MASSESØKSMÅL MOT FYLKESNEMNDA!

Dette har jeg også reagert på. Det er nedlatende og vemmelig når maktapparatet, inkludert advokater, omtaler barnas foreldre i ubestemt form, som "mor" og "far".

Det går an å bruke navn, slik det gjøres overalt ellers i samfunnet. Ellers bør man bruke bestemt form: moren/faren.

Det er godt at du tar opp dette, Mona, for sprog er makt.

Jeg er så inderlig lei av alle eufemismene til "barnevernet" og resten av maktapparatet. Det snakkes om "omsorgsovertagelse" når det menes tvangsfjerning av barnet fra foreldrene, som om det har noe med omsorg å gjøre å røve et barn fra foreldrene.

"Hjelpetiltak" er ikke annet enn kontroll- og overvåkningstiltak.

"Samarbeid" er ikke annet enn tvang. Når man bruker trusler mot barnet som pressmiddel for å få foreldrene i kne, er det ikke snakk om samarbeid men tvungen medvirkning.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)

"Omsorgsfortapelse."

_________________
- Kjemp for de du har kjær. Kjemp for alt hva du har kjært. -

Barnevernsramponert.

_________________
BARNA TILHØRER FORELDRENE!

Agrippa skrev:



Hvilken hjelp vi hadde fått den ære å motta, kan en bare spå. De gledet seg nok, men fuglene var fløyet. Dog kan jeg røpe at det ville endt med ny omsorgsbase, ingen foreldre eller barn mestrer å motta omfattende hjelpetiltak fra barnevernet over tid, uten å ødelegges.

Familier settes under tvangsadministrasjon etter den enkelte barneverners forgodtbefinnende lenge før noe tvangsvedtak er fattet.

Til dette bruker barnevernerne trusler, først i møter. "For at vi skal føle oss trygge på at barna har det bra, er vi avhengig av at dere samarbeider". Her forsnakket de seg, de skulle selvfølgelig sagt vi samarbeider (oss og koseklubben barnevernet) - men det hodet er fullt av, renner munnen over med: det var vi foreldre som skulle "samarbeide" med dem...

Har man lest Alvheims 10 bud, hvilket vi på dette tidspunktet hadde gjort, holder man kjeft og lytter og bukker og smiler. Senere takker man pr. brev nei til "hjelpen", med begrunnelse at en klarer seg uten.

Dernest får man trusselbrev i posten. "Barnevernstjenesten er informert om at dere ikke ønsker .... vi ber om et møte snarest på grunnlag av bekymring for barnas omsorgssituasjon". "Vi har satt av tid ..." (i morgen slik at man ikke får forberedt seg, og advokaten ikke har tid).

Har en skaffet seg en dyktig advokat, hvilket vi på dette tidspunktet hadde, markerer en at en er mennesker som forventer å bli behandlet med allminnelig respekt (det driver barnevernsarbeidere til vanvidd). En svarer skriftlig "vi har desverres ikke mulighet for å møte til den tiden barnevernstjenesten har satt opp. Vi har ledig tid ... (dato), ...(dato), og (dato), for å bli opplyst om barnevernets grunner til bekymring.

Ergo, man kommuniserer indirekte at vi ikke står til deres disposisjon. Og setter dagsorden, begge deler irriterer de så til de grader, at de bringes ut av balanse. Og blir aggressive. For ønsker en å høre de konkrete grunnene for "bekymringen", blir de svar skyldig. Forutsatt at en ikke har mottatt hjelp i form av miljøarbeidertjenester, korrupte avlastningsfolk o.l. De må ansette en sakkyndig, uskyldigst, for å "forsikre seg om at familien fungerer godt". I sannhet er de dyktige løgnere.

Agrippa skrev:



Dette er forbannet sant! Det er noe undertrykkerne i barnevernet ikke tåler, og det er mennesker som har en mening om seg selv - som avviser deres "hjelp", som sier det de mener, - det er undertrykker som skal vurdere og vite best. Taler moren eller faren eller begge imot, settes tvangen inn umiddelbart, den vennlige startpipen får en annen lyd.

Det er noe som heter integritet. Slår en opp i bokmålsordboken betyr det
selvstendighet, ukrenkelighet, respektere et individs (integritet). I Nynorskordboken bla, "frå latin, integritas av integer 'heil, urørt', det å vere ukrenkjeleg; heilskap, sjølvstende viljen til å halde på sin (integritet).

Blant mennesker som bor i rennesteinen, kan en møte folk med selvrespekt og integritet, med selvstendig vilje. Tross i all elendighet, skinner gleden over å være u(be)rørt og hel igjennom. På sosialen blir disse møtt med hat, avvisning, og ondskapsfulle "tiltak", som kanskje ikke blir de til del, som har gitt opp seg selv. Den som kryper for sosialarbeider, slikker sosialarbeiders rygg, og nærer hennes ego, kan gjerne være heldig og unngå hatefulle personrettede maktovergrep. Systemet er et overgrep i seg selv.

Barnevernsarbeider må gi slipp på all selvrespekt og integritet for å greie seg i systemet, den indre justisen er grusom. Prosessen de velger å forbli i, har en uhyggelig pris. "Nye", allerede hjernevaskede fra treårig utdanning, utsettes for ekstreme krefter, for trangen til å være et selvstendig, ukrenkelig menneske, er på tross av alt sterk. De har jo skaffet seg en utdanning ingen kan vise maken til. Og tror seg å være overmåte viktige i det de nyklekket kommer ut. For å redde verden. Men ingen makter å jobbe i det som så pent heter barnevern, uten å gi opp seg selv, bli maktovergriper, uansett hvor friske de måtte være både før og etter utdanningen sin.

Foreldrene med selvrespekt, foreldrene som er selvstendige minner barneverner om deres egen tragedie, som barneverner fortrenger. Foreldrene viser dem ved sin blotte tilstedeværelse, hva barnevernsarbeider har måttet gi opp: Seg selv. De "erfarne" "veileder" og "hjelper" ny barnevernsarbeider i å "forstå" hvordan "man må arbeide".

Barnevernsarbeider må oppgi selvrespekten, integriteten og kan ikke lenger ha egne (avvikende) meninger. Det er trangt i barnevernets møterom og korridorer.

Det er livsfarlig å møte barneverner "hel og urørt" av kanskje et sleggeslag i livet en ikke ba om sjøl. Er en nødtvunget til å ha noe med barneverner å gjøre, er å avkle seg all integritet og selvrespekt før en ser de det beste. Nest etter å sparke de ut av livet så langt det er mulig.

Hat avler hat. Undertrykking avler undertrykking. Forfølgelse avler forfølgelse. Tvang avler tvang. Hvor skal barnevernsarbeider få utløp for sitt raseri over å måtte oppgi seg selv? Jo, nettopp overfor de svake foreldrene. Ikke fordi foreldrene er svake i seg selv, men i et system hvor man er totalt rettsløs blir en svak, uansett hvor sterk en ellers måtte være.

I sitt eget system er barneverner hjelpesløs. Det skaper hat, men å rette hatet til rett adresse; overgriper kalt "de erfarne", tør de ikke, man kan da ikke ta seg en vaskejobb må vite. Ser barneverner hjelpesløshet, velter hatet frem. Barn står nokså hjelpesløse overfor barneverners overgrep - foreldrene er fratatt muligheten til å beskytte. Barneverner får utløp for egen selvforakt, selvhat, og manglende selvrespekt, gjennom å rette hatet, overgrepene og forakten utover barn som står uten beskyttelse.

To strålende innlegg, Athene! TAkk skal du ha!

_________________
- Kjemp for de du har kjær. Kjemp for alt hva du har kjært. -

Først iverksettes tre måneders undersøkelse - under tvang, for undersøkelser etter bvl § 4-3 er ikke frivillige. Foreldrene lokkes med at det lønner seg for dem å "samarbeide". Foreldrene tenker at de alltids kan klare å komme seg gjennom undersøkelsestiden hvis det er det som kreves. Men i løpet av undersøkelsesperioden blir foreldrene presset til å la seg utrede. Når undersøkelsesperioden så er over, forventer foreldrene å bli satt fri, men istedet klapper fellen igjen: utredningen anbefaler "hjelpetiltak".

"Hjelpetiltakene" fremstilles som frivillige, men når foreldrene velger å takke nei til "hjelpetiltakene" blir "barnevernet" plutselig veldig bekymret. Det er i praksis ikke lov å takke nei til "hjelpetiltak". Foreldrene føler seg på dette tidspunkt nokså lurt, for avtalen var tre måneder.

"Barnevernet" har nå tre muligheter: Enten henlegge, opprette ny undersøkelsessak eller begjære tiltak overfor fylkesnemnden.

Henleggelse kommer ikke på tale, for utredningen anbefaler hjelpetiltak. Tiltak overfor fylkesnemnden er risikabelt, for "barnevernet" har ennå ikke samlet tilstrekkelig med ødeleggende "beviser" mot familien. En ny undersøkelse vil gjøre det mulig for "barnevernet" å opprettholde kontakten med familien.

"Barnevernet" har nå ytterligere tre måneder på seg til å fremskaffe "bevis" mot familien. Dersom familien nekter kontakt, vil "barnevernet" sitte igjen med to muligheter: Henleggelse eller begjæring om tiltak overfor fylkesnemnden.

Ved henleggelse kan saken gjenåpnes på et senere tidspunkt dersom det kommer "nye bekymringer". Ofte velger "barnevernet" å gå rett på "omsorgsovertakelse" på dette tidspunktet, især hvis det kan finne anledning til å fatte såkalt "akuttvedtak".

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)