sitat"Mor tok på eget initiativ kontakt med spesialist i klinisk nevropsykologi Svein Stubrød i desember 2007. Han vurderte bl.a. at mor hadde lette trekk av Asbergers syndrom ved at hun har en del vansker med sosial forståelse og sterk fasinasjon av egne interessområder. Hans oppsummering av utredningen var at mor var godt evnemessig utrustet og at det ikke forelå noen psykriatisk diagnose."sitat slutt.
Asbergers syndrom:
Aspergers syndrom
Spesialist i klinisk psykologi Synnve Schjølberg intervjuet av Gunnvor Grønsdal.
- Barn med Aspergers syndrom vil ofte bli oppfattet som særinger, latsabber eller litt spesielle. Det er vanskelig å forstå at disse intelligente, ofte med høy kompetanse innenfor særområder, er så fullstendig "bak mål" sosialt, sier psykolog Synnve Schølberg.
- Aspergers syndrom er en lidelse innenfor det vi kaller autismespekteret. Fagfolk som har arbeidet med denne formen for autisme har lenge vært uenig om kriteriene for diagnostisering. Dette har resultert i at det har tatt lang tid å få godkjent felles kriterier for Amerika og Europa. Aspergers syndrom ble tatt inn i diagnosekriteriene i 1994 (ICD), men denne versjonen ble ikke brukt før nærmere 1998, sier Synnve Schølberg. Schølberg.
Egen diagnose
- Da amerikanske Laura Wing i 1981 beskrev Aspergers syndrom, på bakgrunn av tyske Hans Aspergers arbeid, ønsket hun å skille ut syndromet fra klassisk autisme. På den ene siden har disse barna gode språkferdigheter og rimelig godt utviklet intelligens, på den annen side har de så store sosiale problemer at fungeringsevnen innen samhandling er i varierende grad dårlig. Å gi disse barna en autismediagnose ble fullstendig feil, da autistiske barn også, i varierende grad, er mentalt tilbakestående.
- Hva hadde dette å si for foreldre?
- Det var en av grunnene til at Laura Wing nettopp ønsket å skille ut Aspergers. Hun møtte en rekke foreldre som fikk diagnosen autisme på sine barn. Som ventet ble de fleste foreldre, som da leste seg frem til kunnskap om autisme, meget overrasket over hvor dårlige fremtidsutsikter deres barn hadde. Det var derfor viktig å gi disse foreldrene realistiske forhåpninger og støtte og muligheten for å treffe andre foreldre med barn med samme problemer.
- Hvor mange barn og unge lider av Aspergers syndrom?
- Det finnes svært få undersøkelser som tar for seg antall barn og unge med denne diagnosen. En svensk undersøkelse utført av Cristopher Gillberg konkluderer med at hele 50 - 70 barn av hver 10 000, lider av Aspergers syndrom. Dette tallet er meget høyt og omdiskutert hvorvidt det er riktig. Nyere studier viser imidlertid at det i hvert fall er langt høgere enn tidligere antatt.
I en periode etter at Aspergers syndrom ble kjent fikk vi en rekke diagnostiserte barn og unge. Det ble en "populærdiagnose", noe som er forståelig ut fra alle de barna en tidligere ikke klarte å sette noen diagnose på, men en må være uhyre forsiktig der hvor ikke kriteriene oppfylles. Samtidig går det rundt en mengde personer, spesielt i voksenpopulasjonen, som er underdiagnostisert.
- Hva er viktig når en slik diagnose skal stille?
- Det er svært viktig at de fagpersoner som skal stille en slik diagnose, har kunnskap og kompetanse om barns utvikling. Disse diagnosene skal stilles i et utviklingsperspektiv, det vil si at barnets utvikling fra fødsel og frem til nåtid skal kartlegges. Det er svært viktig at alle opplysninger fremkommer og her innehar foreldre ofte stor kunnskap og innsikt i sitt barns utviklingshistorie. Barnet henvises ofte til PPT ( Pedagogisk psykologisk tjeneste ) til utredning, men redskapene for å utrede ved 1 linjetjenesten er ofte formelle tester som måler evner og språk. Disse barna gjør det ofte rimelig bra på disse testene, ja noen skårer sågar høyere innen visse typer problemløsningsoppgaver, slik at det vil være av stor betydning å samtale med lærere og foreldre om barnets forståelse av sosiale regler og samhandling. Som oftest forstår ikke disse barna hvordan de skal samhandle med andre, selv om de er motivert, og ønsker samvær.
Som ved autisme er det også ved Aspergers syndrom meget stor variasjon i fungeringsevne. Alt fra det utadvendte barnet med godt språk, til det innadvendte ikke-kontaktskapende barnet, som helst vil holde på med sine egne aktiviteter.
- Når oppdages et barn med Aspergers syndrom?
- Den vanligste alderen er nok i 5 - 6 års alder, eller ved skolestart. Foreldrene har ofte vært inne på tanken, men kanskje først når barnet starter i skole og skal innpasse seg regler og rutiner, og må samhandle med andre, blir spørsmålet om hva problemet dreier seg om tatt opp.
En våken lærer vil kunne observere barnet i friminuttet, hvor barnet ofte følger sin egen dagsorden og leker gjerne litt på siden av de andre barna. Det er svært viktig at disse barna blir fanget opp på et tidlig tidspunkt i utviklingen. Barna opplever ofte ensomhet, og de mest aktive blir ofte utstøtt av leken eller samhandlingen med andre barn. De forstår ikke hvordan de skal endre seg, eller løse problemene på egen hånd.
- Er dette et "guttefenomen"?
- I høyeste grad, men det forekommer også hos jenter. En er oppe i 8 gutter pr. 1 jente, så her er en tydelig overvekt av gutter. Det kan være en del underdiagnostisering av jenter på grunn av kriteriene som ligger til grunn for diagnostisering. Normalutvikling hos jenter innebærer en betydelig større evne til kommunikasjon og sosial samhandling enn hos gutter, slik at disse ferdighetene kan tilsløre en eventuell Aspergers diagnose hos jenter. Vi vet lite om det bør spesifiseres ytterligere kriterier som skal ligge til grunn ved diagnostisering av jenter, og om jenter har andre utrykksmåter enn gutter.
Kjerneproblem; sosial samhandling
- Disse barna har ofte store sosiale problemer som gir seg utslag i vansker å samhandle med andre barn og voksne. De kommer ofte i konflikt med omgivelsene sine, og blir ofte tatt for å være "umulige" og konfliktskapende. Problemområdene er :
Problemer med perspektivtaking. Det vil si at disse barna ikke forstår at i en samtale gir en og tar en. Etter at en selv har snakket, gir en vedkommende en er i samtale med anledning til å svare eller kommentere.
Vansker med å lytte, abstrahere og gi mening til det som blir sagt. De utadvendte barna snakker ofte mye og i ett strekk. De forutsetter ofte at tilhøreren vet hva han eller hun snakker om, og kan starte med å fortelle en historie uten noen form for forhåndsopplysninger.
Vil helst snakke om sine interesser, og setter selv dagsorden. Skifter gjerne tema midt i en diskusjon.
Forstår ikke usagte regler i sosiale samspill. Dette gjør dem spesielt utsatt i sammenhenger hvor det er flere som skal samhandle, som for eksempel ulike typer lek. Her oppfatter de ikke de usagte reglene for adferd, og kommer derfor lett i konflikt, eller trekker seg ut fra situasjonen.
Har en veldig bokstavelig forståelse. Forstår ikke metaforer og ulike former for humor og ironi.
Særinteresser
- Mange av disse barna har spesielle særinteresser. Det kan være temaer som; stjernehimmelen, dinosaurer, data, biler, sommerfugler og lignende. De har svært stor faktakunnskap om sitt særområde. Når dette dreier seg om en 5-åring, oppfatter vi voksne dette som et sjarmerende trekk, men etter år med interesse rundt det samme temaet, undrer nok de fleste seg over fenomenet.
Åpenhet rundt funksjonshemmingen
- Der hvor fagfolk og foreldre har kommet til en enighet om at her er det et barn som har Aspergers syndrom, bør en allerede fra 7 - 8 års alder sette ord på vanskelighetene. Ikke for å holde barnet nede, men for å hjelpe han eller hun til å like og akseptere seg selv som person, ved at de er annerledes. Jeg møter voksne som i sin streben etter å være som andre, forstrekker seg. De ønsker så høyt å få seg en kjæreste, få seg et yrke eller få nye venner, at de strekker seg mye lenger enn de egentlig klarer. Det er viktig at de tidlig får kunnskap om sine begrensinger, men også får vite at grensene for å være "normal" er store. Disse unge strever ofte med å være en arketyp av "normal", og har liten forståelse for variasjonsgrader innenfor begrepet "normal". Dette må de ha hjelp til å forstå, og ønske er at de selv kan komme dit hen at de aksepterer sine svakheter, og dermed også kan uttrykke sitt behov for ekstra oppfølging og hjelp.
Møte med voksenpsykiatrien
- Noen av disse ungdommen som forstrekker seg vil komme i kontakt med voksenpsykiatrien. Det kan være at den unge har, i sin streben etter å være som andre, pådratt seg en alvorlig depresjon eller har fått tvangsforestillinger. Det er da viktig for behandlere i voksenpsykiatrien å skille mellom de grunnleggende vanskelighetene og å stille seg spørsmålet ; hvorfor har du det slik som du har det akkurat nå ? Av erfaring ser vi at behandlere i voksenpsykiatrien ofte forklarer grunnen for at han eller hun nå er henvist til dem, er at vedkommende har Aspergers syndrom. Dette innebærer til en viss grad riktighet, men årsaken til at vedkommende nå har fått problemer, enten det dreier seg om depresjon, angst eller tvangstanker, kan han eller hun få hjelp til å bearbeide. Selve grunnlidelsen er det ikke så mye å gjøre med.
Skolesituasjonen
- For disse barna er veldig avhengig av om omgivelsene har forstått at noe er vanskelig. Faglig sett klarer mange av disse barna seg ganske godt. Det krever høy kreativitet og fantasi for dem som skal tilrettelegge en meningsfull undervisning og forebygge mobbing av disse barna. Intellektuelt er de fleste på høyde med resten av elevene, men motivasjonen og konsentrasjonen kan utebli. Der hvor barnet har en særinteresse kan det bli en stor styrke for barnet om læreren bruker emnet i ulike typer fag.
Livsguide
- Det jeg mener disse barna og ungdommene trenger, er en form for livsguide eller rådgiver. Det trenger ikke være en terapeut, men en person som vedkommende har tillit til, som han eller hun trives sammen med. Guiden kan sjekke status, hvordan han eller hun har det, hva er han eller hun opptatt av nå og så videre. Det trenger ikke være praktisk trening, men å kunne være i dialog hvor en kan diskutere ulike problemstillinger. Sårbarheten for å få "et slag i trynet" er stor for en med disse vanskene. Når vedkommende står i en vanskelig situasjon, mestrer han eller hun ikke å søke støtte eller finne løsninger. Risikoen for å brenne inne eller søke de feile løsningene er stor om en ikke har noen som er oppriktig interessert i hva han eller hun har å slite med.
- Kan foreldrene være en slik guide?
- Ofte er det nettopp foreldrene, men det er viktig at den unge får mulighet til for eksempel å diskutere kjæresteri og seksualitet med andre enn foreldrene. Det å tilrettelegge et støtteapparat rundt ungdommen, eller den voksne med Aspergers syndrom, som blant annet innebærer en samtalepartner, en livsguide, vil være svært verdifullt, avslutter psykolog Synnve Schølberg.
_________________ "Sjefen" på eidskogen
|