Nina wrote:
Jeg har ikke lest hele denne tråden, det skal jeg innrømme. Jeg bare undrer: har ikke vertskommunen interesse av at det opprettes "tiltak" rundt et (foster-)barn?
Det er kjent at staten overtar finansieringen ved omsorgsovertakelse (kommunen betaler en mindre del), mens kommunen selv må punge ut ved tiltak i familier som trenger det. Kommunen motiveres derfor til å "gå for" omsorgsovertakelse.
Jeg vet fra vår egen sak at Oslo kommune har fattet vedtak om - og betalt for - tiltak for barnet i fosterhjem i Trysil: ferietilbud, fritidsaktiviteter osv.
Det er mange fosterhjem i grisgrendte strøk - der det er vanskelig å finne annet arbeid å brøfø sin familie med. Hvis et (foster-)barn har stort omsorgsbehov og behov for avlastningsfamilie, bup, ferieordninger osv osv, så genererer det arbeidsplasser i kommunen. Det aller meste er sprøyt og oppspinn, men et fosterbarn holder deler av bygda i live. "Alle skal med!"
Hvordan er det vanlig å fordele slike utgifter? Staten? Hjemkommunen? Eller vertskommunen? Det forekommer meg at hjemkommunen må finansiere en hel del, men det holder dem igang. Det skaper behov for mange ansatte. Saksbehandlerne kan gå til "viktige" møter og diskutere og spise kaker. De kan fatte "viktige" vedtak. Så kan de reise ut og hilse på barnet/fosterpersonene/skolen/ppt/bup osv. Det hele gir inntrykk av at de GJØR NOE, at det er bruk for dem. Det er et narrespill!
Så vidt jeg forstår opererer kommunene med Fosterhjemssatser. Som du sier, "den lille delen" kommunen må betale selv ved omsorgsovertakelser, er altså på hele 26.068 pr mnd pr barn for fosterhjem. Jeg synes det høres veldig mye ut.
Og jeg spør meg selv hvorfor de er villig til å betale 26.000 for en tjeneste de kunne skaffet selv for halve prisen, altså kr 13.000, om de hadde valgt å bruke fosterhjem innenfor egen kommune?
I ditt tilfelle, Oslo kjøper fosterhjemstjenester fra Trysil uten at Trysil kjøper en tilsvarende tjeneste tilbake ... der har faktisk Trysil 26.000 de fritt kan bruke på barnet og fosterhjemmet. Beløp utover dette vil hjemkommunen kunne søke dekning hos Staten for.
Spesielle hjelpetiltak, antakelig grunnet omsorgssvikt, som er vedtatt av Fylkesnemnda, dekkes også av Staten.
Jeg finner det helt utenkelig at kommunene ville kjøpt institusjonsplasser til dobbel pris. I tillegg er det slik at fosterhjemsplassering hos biologisk forelder vanligvis ikke vil utløse noen fosterhjemsgodtgjørelse.
Men for meg er det et mysterium at kommunene har "råd" til å kjøpe hveranders tjenester til dobbel pris. Dvs jeg tror det må finnes skjulte motiver for en slik praksis.
Etter å ha skummet igjennom rundskriv Q-06/2007 en gang til blir jeg ikke klokere.
Jeg har overhodet ikke peiling på prisnivået på hjelpetiltak, men man skulle tro at man fikk en del hjelpetiltak for 13.000/mnd?(om kommunen brukte fosterhjem innenfor egen kommune). For ikke å snakke om 26.000/mnd?(på tiltak i hjemmet for å slippe fosterhjemsplassering utenfor egen kommune). Og det måtte sikkert gå med noen timer i administrasjon da også ...
Nå er det mulig at jeg har misforstått noe i regelverket, og at kommunene egentlig kjøper/selger fosterhjemsplasser etter regning/faktiske utgifter. Da vil kommunenes fosterhjemsutgifter være reelle. Men jeg er veldig usikker på hvordan man skal forstå dette systemet.