(Beklager eventuelle skrivefeil, er ikke jeg som har skrevet dette.)
KILDE: Norm-Norge

Mange barn trenger beskyttelse. Mange foreldre er absolutt ikke skikket til å ta seg av sine barn. De kan være aktive rusmisbrukere, sterkt involvert i kriminelle miljøer, alvorlig psykisk syke, psykopater, pedofile eller ha andre ekstreme feil og mangler.

Men hva er det som skjer i barnevernet i dag? Det blir sendt inn bekymringsmeldinger fra mange forskjellige hold. Mistanker om at barn lider overlast. I mange tilfeller dreier det seg om samvittighetsfulle helsearbeidere som er redde for at de skal bli klandret eller til og med straffet for at de ikke har rapportert overgrep.

Barnevernet griper inn, og for å være å¨de sikre siden, og ikke bli klandret, velger de å ta barnet ut av familien, eller skal vi si rive barnet opp med rota og håpe på at dette er ?barnets beste?.

Det trenges ingen bevis for å utsette barn og foreldre for dette traumet. En mistanke er nok, så får vi heller se om vi kan finne noen beviser etterpå. Om ikke annet kan vi jo si at foreldrene har psykiske problemer, så de ikke kan ta seg av barna. De blir jo som regel svært deprimerte av å miste barna sine.

Og så kan vi jo se at barna har traume reaksjoner. Det har jo merkelig nok alle barna, selv om man ofte aldri finner noen bevis på at negative ting har skjedd i familien. Pytt, pytt, vi kan jo bruke traume reaksjonene som et bevis på at det må ha skjedd noe. Det kan jo absolutt ikke være det å ha blitt revet ut av alle sine nettverk, nektet adgang til alle de har tilknytning til, gjerne plassert i en stressende barnehjems setting, ja rett og slett ?i vartekt med brev og besøksforbud i mye mer enn fire uker?. Neida, slikt må da alle barn tåle?

Og fosterforeldrene er jo så snille og harmoniske? Vel, forskning viser at barn har 600% høyere sjanse for å bli seksuelt misbrult i et fosterhjem enn av sine biologiske foreldre og 1000% høyere risiko for fysisk eller psykologisk mishandling. I et studium av et av de aller best finansierte og kontrollerete forstehjems prosjektene i USA, rapporterte 24% av jentene at de hadde opplevd seksuelle overgrep i den familien de hadde bodd lengst i. Men, pytt, pytt, om det skulle skje, så er det ingen som snakker noe om det, og vi kan jo alltids bruke de nye traume reaksjonene til barn som blir utsatt for vold eller overgrep i fosterfamiliene som bevis på at de må ha vært misbrukt i sine biolgiske familier. Det tok bare litt lang tid før reaksjonene kom? når de endelig følte seg i trygghet.

Det er jo nesten ingen krav til hva som kan kalles bevis. Og man kan alltids få en psykolog eller psykiater, som er avhengig av barnevernet for en god prosent av sin lønn, til å skrive en rapport. Og alle nemder bøyer seg i støvet for slike rapporter. Ja, alle i barnevernet kan jo skrive rapporter, slik at nemdene drukner i papir.

Men hva er det som skjer her. Barnevernet har overreagert på en mistanke, traumatisert et barn for livet, traumatisert foreldre for livet, kanskje gjort foreldrene så psykisk forstyrret at de ikke har overskudd til å ta seg av sine barn om de skulle være så heldige å få dem igjen. Millioner har gått ut fra begrensede budsjetter til beredskapshjem, fosterfamiler, utredninger, rapportskriving for å rettferdiggjøre avgjørelsene, nemdsmøter, advokatsalærer til begge parter, psykologer, psykiatere, private barnevernsaktører. Og kanskje verst av alt: Barnevernets tids og personalressurser har blitt beslaglagt slik at de ikke har kapasitet til å jobbe skikkelig med de sakene som virkelig trenger deres oppmerksomhet.

Enorme ressurser blir brukt på å kjempe mot ofte ressurssterke foreldre som truer barnevernets selvbilde. Disse foreldrene truer med å bevise at barnvevernet har gjort en feilbedømmelse og faktisk bidratt til traumatisering av en hel famile. At de har gjor en skade som på mange måter aldri kan gjøres godt igjen.

Det er forståelig at barnevernet kjemper med nebb og klør for å forsvare de avgjørelsene de har tatt. Konsekvensene for den enkelte barneverns medarbeiders selvbilde er enorm. De kan ikke innrømme at de har gjort noe galt, og at det kanskje er de som har traumatisert barna. De fleste mennekser klarer ikke å aksepter at de har gjort denne typen feil.

Hvis vi nå går ut fra at det virkelig har skjedd noe negativt med barnet i familien,da kan vi spørre oss selv: Hvor bra er det for barn å bli tatt ut av familien for å bli plassert i fosterhjems systemet?

1. Vil dette barnet få det bedre?

2. Vil foreldrene få det bedre?

3. Vil denne fjerningen føre til at det blir lettere for barnet senere å komme tilbake til foreldrene?

Statistikken på hvordan det går med fosterhjemsbarn er dessverre svært deprimerende.

Dersom vi tar det for gitt at det helt sikkert har forekomme at barnet f.eks har blitt slått, kan vi være sikre på at vi hjelper barnet ved å ta det ut av familien?

Det er vanskelig å vite hvor mye et barn blir skedet av å for eksempel få ?juling? hjemme.

De fleste av den eldre generasjonen vil si at de trengte litt juling ?for å få folkeskikk?, og vil hevde med stolthet at det ble ?folk av dem også? kanskje nettopp fordi de ble korrigert med fysisk straff.

Hvis vi så i våre dager tar et barn ut av familien fordi det får samme type ?juling? som den eldre generasjonen var vant med, gjør vi da noe bra for barnet?

Det er lett å argumentere for at det å bli revet ut av alle sine sosiale nettverk og plassert hos fremmede, gjerne med politimakt og hjerteskjærende avskjeds scener, er traumatisk for alle barn. Er det mer traumatisk enn å ?få juling? av sine egne foreldre? Høyst sannsynlig.

Barnevernets egne rapporter viser nettopp dette. Barna viser mange traumesymptomer etter at de har blitt tatt ut av familien. Dette blir av barnevernet tolket som at barna tegn på at barna har blitt traumatisert av foreldrene. Når så barna etter hvert roer seg, blir det tatt til inntekt for at barnevernet har ?gitt dem et godt nytt hjem?.

Når de til slutt knytter seg til personene i beredskapshjemmet, blir det tolket som at de nå endelig har fått den tilknytningen de skulle hatt hjemme. Og så blir de flyttet til et mer permanent fosterhjem, eller kanskje til en institusjon. Og så har vi den samme traumatiseringen enda en gang.

Det barnevernet overser og ser ut til å mangle evne til å reflektere over, er at det sannsyligvis er fjerningen fra familien og det at alle nettverk plutselig forsvinner som er det mest traumatiserende. Når så barna knytter seg til fosterfamiliene (for så å bli revet fra dem også, i mange tilfeller), er det et tegn på at de har evne til å knytte seg til andre mennesker.

Hvor kan de ha fått den evnen fra mon tro? Jo den må ha kommet fra oppveksten i deres biologiske familie. Hvor skulle den ellers komme fra. Tror barnevernet at en treåring eler 4 åring plutselig lærer å knytte seg til andre mennesker når de blir fjernet fra den biologiske familien?

Dersom et barn virkelig har blitt relasjonsskadet i sin biologiske familie, vil de ikke kunne knytte seg til andre menneske på lang tid. Men barnevernet rapportererk med stolthet hvor bra barna har knyttet seg til fosterforeldrene. De innser ikke at dette nettopp tyder på a barna har hatt det godt i sin biologiske familie, kanskje til tross for litt ?juling?.

Så kommer tiden da barna skal møte foreldrene sine igjen. Barnevernsrapportene sier ofte lite om barnas reaksjoner før møtene, men er fulle av beskrivelser av negative symptomer etterpå. Ofte har foreldrene oppførsel vært beundringsverdig god under møtet. I noen tilfeller klarer ikke foreldrene å skjule sine følelser og gråter/ klynger seg til barnet. Dette blir sett på som svært negativt av barnevernet. Det blir sannsynligvis tolket av barna som at mor eller far virkelig er glad i dem. Men dette blir altså sett svært negativt på av barnevernet.

Alle symptomer som kommer etter et slit møte blir brukt til å argumentere for at møtet var skadelig for barnet, og at det må bli lenger mellom dem og helst kortere tid sammen.

Det vitner om svært lite empati både for barn og foreldre at barnevernet tror det er møtet med foreldrene som er traumatisk og ikke den nye atskillelsen.

Basisen for å anta at det er møtet som er traumatisk er svært tynn. Assosiasjonen mellom synet mor eller far og ?all julingen de har fått? skal være så sterk at barna skal bli traumatisert av det. Dette ville vise seg svært raskt i møtet ved at barnet ikke vil ha kontakt med mor eller far i det hele tatt. Det skulle også ha slått ut ved at barnet ville ha mange negative symptomer før møtet. Etter møtet ville da barnet være lettet av at det er over, og ikke ha noen symptomer.

Det er det motsatte som blir beskrevet i barnevernsrapportene. Barnet har en dårlig periode etter møtet. Den absolutt mest sannsynlige forklaringen på dette, er at barnet savner mor eller far, og at dette savnet blir forsterket av at de har blitt atskilt igjen. Dette er en klar retraumatisering, en repetisjon av det sansynligvis største traumet i deres korte liv: å bli fjernet fra alle det har hatt tilknytning til og overlatt til fremmede.

Det vitner om ekstremt lav empati og lite evne til refleksjon at barnevernet mener det er møtet og ikke atskillelsen som gir den sterke reaksjonen.

Løaningen på problemet er å gi hyppigere kontakt med foreldrene. Når barnet vet at det får se mamma eller pappa om noen få dager, blir ikke atskillelsen så traumatisk. Ut fra prinsippene fra psykologisk behandling bør man gradvis øke frekvensen og varigheten av det som utløser angsten for å behandle den. Dette vil være tilfelle selv om det skulle være møtet med mor eller far som er traumatisk.

Det er det motsatte som blir gjort. I en hjerteskjærende faglig grusomhet blir mange barn pemanent forhidret fra å ha kontakt med sine foreldre. Selv for en psykolog med over 20 års erfaring i menneskers lidelse, er dette av de mest hjerteskjærende. Spesielt fordi det skjer med faglig begrunnelse, fra psykolog kolleger. Sorgen og savnet er til å ta og føle på hos foreldrene, og vi kan bare gjette på hvor vondt det må være for barna å bli revet opp med roten og nektet kontakt. Det er helt umulig å kontrollere hvordan barna opplever denne atskillelsen. Mest sannsynlig, vil de tro at forelerene har forlatt de, ikke er glad i dem lenger, eller at de rett ofg slett er døde. Forsterfamilein vil nok forklare det som at ?mamma og pappa får ikke være med deg fordi de har gjort noe veldig galt?, som om det skulle hjelpe barnet.

Hva er så løsningen på dette?

En åpenbar løsning er å forandre filosofien om at det er ved å ta barna ut av familien at vi hjelper dem. Statistikken er håpløst deprimerende. 600% økt rissiko for seksuelt misbrukm, 1000% rissiko for fysisk eller psykiske overgrep, svært økt rissiko for alle typer problematferd blant barna. Og eneorme ressurser blir brukt.

For de totale kostnadene ved å ha et barn i forsterhjem et år, kunne man hatt en psykolog i full stilling bare for det ene barnet. Ved å bruke en brøkdel av det et fosterhjem koster, kan man gå inn i familier med store ressurser og få en varig endring uten å på noen måte traumatisere verken foreldre eller barn. Dersom barnevernet ikke så lett kunne ta barna ut, ville flere familier tørre å ta kontakt og fått hjelp tidligere.

Barnevernet har en svært viktig rolle i vårt samfunn, men rutinene og filosifien bak dagens virkemåte, gjør det til en farlig og ineffektiv etat. Hele familier blir traumtisert, barn blir ødelagt for livet, og de som trenger det får ikke hjelp fordi ressursene blir brukt opp på å rettferdiggjøre vilkårlige avgjørelser og på dyre traumatiserende fosterhjemsplasseringer.

Fra korrespondansen:

Barnevernet griper inn, og for å være på den sikre siden, og ikke bli klandret, velger de å ta barnet ut av familien, eller skal vi si rive barnet opp med rota og håpe på at dette er ?barnets beste?. Det trenges ingen bevis for å utsette barn og foreldre for dette traumet. En mistanke er nok, så får vi heller se om vi kan finne noen beviser etterpå.
Hvordan kan man dokumentere at slikt skjer? Dette er veldig alvorlige påstander, og jeg betviler ikke at du faktisk treffer godt ? men hvordan dokumentere/bevise dette??

Det er ikke vanskelig å finne haugevis med saker hvor det ikke eksisterer bevis før barnet tas ut og traumatiseres. Jeg jobber med to saker nå. Iden ene kom en forstyrret bestemor med vanvittige påstander om at datteren hennes leide ut barnebarnet til en pedofili ring. Barnet ble tatt øyeblikkelig. politiet etterforsket og fant ingen tegn til noe av det som ble påstått. Det som ofte skjer i slike saker er at barnevernet, for å ikke tape ansikt og sannsynligvis for å redde sitt eget selvbilde som barne-reddere kommer med mildere anklager. Det typiske, som skjedde i denne saken, er at mor ikke er skikket til å ta seg av barnet (så det var jo bra at de tok barnet likevel...)

Akkurat det samme skjedde i en sak der barnehagen mistenkte far for å misbruke døtrene seksuelt. Han ble renvasket i retten, men barnevernet vridde det da om til at mor var uskikket til å ta seg av barna.

Det er legitimt å snu spørsmålet også; siden vi vet at barn blir traumatisert ved å bli rykket ut av alle sine nettverk, og at prognosen for fosterhjemsbarn er svært dårlig, så burde barnevernet kunne dokumentere helt klart at skadelige overgrep har funnet sted og at risikoen for nye overgrep er umulig å fjerne uten å ta barnet ut av familien. Det burde overveies også om traumet som blir påført barnet ved separasjon er mindre enn det som kan bli påført barnet om det er i hjemmet med maksimal oppfølging. Dersom man ikke kan si med sikkerhet at barnet vil taumatiseres mer ved å være i hjemmet, bør man ikke ta barnet ut. For vi vet at separasjonen vil gi et traume. Og vi vet statistisk sett at rissiko for overgrep av forskjellig slag i fosterfamilier er 6-10 ganger høyere enn hos biologiske foreldre. Men det blir ikke reflektert over dette idet hele tatt.

Problemet er at det er nesten umulig å bevise å bevise at man er uskyldig etter barnevernets kriterier. Det virker som om tankegangen er: "Dersom det har vært en mistanke, er det nok en grunn. Vi må bare lete lenge nok, så finner vi nok noe. Ofte er det helt vanlig barneatferd som blir tolket som beviser. I dette tilfellet, var det språklige misforståelser som førte til at barnehage ansatte fikk mistanker om seksuelt misbruk. Deretter brukte de tegninger og utspørringer av alle slag til å styrke sine mistanker.

Det er en grunn til at alle siviliserte rettssystemer har prinippet at man er uskyldig til skyld er blitt bevist. Det er som sagt nesten umulig å bevise sin uskyld når det eneste kravet for å dømme deg er at noen har blit bekymret for at det skje noe galt.

Rent praktisk,kunne vi ha funnet en del saker der barnevernet ikke har bevist på noen måte at overgrep har funnetsted, men hvor barna fortsatt er i fosterfamile, da ofte med den nevnte begrunnelsen at foreldrene er uskikket, og at barna viser traumesymptomer, så det må ha skjedd NOE. Barnevernet innser som nevnt ikke at de traumatiserer barn ved å rykke dem opp ved roten.

_________________

Her var det mange gode poeng, men her på forumet ser vi på skryt av barnevernet, som den også inneholdt, som upassende. Skryt av de som torturerer og ødelgger mennesker, passer ikke helt i et forum for de som er blitt torturert av disse.


Dette er for så vidt en motsigelse, og det er mulig at personen som skriver mener at det er viktig sett fra maktens side?

Man har heller ikke forstått at det er ikke barn som skal fjernes, men overgripere.

Her har nesten 32000 personer underskrevet "causen" Fjern overgriperen, ikke barnet!
causes.com/causes/282095

"Causen" er laget for å gi folk en liten aha-opplevelse. Det finnes svært enkle logiske alternativ til å ta barn, og det er å fjerne overgriperen. Man røsker barn i fra mødre istedenfor å fjerne den som reelt mishandler barnet eller familien. Hvilket statistisk sett oftest er en stefar.

Det hender nesten ikke at det er nødvendig å skille mor og barn.

Når det gjelder påståtte miljøskader, så er menneskers psykiske helse/uhelse genetisk betinget i hele 80% av tilfellene. I tillegg har vi en "vet-ikke-del". Det som da er igjen, skyldes naboer, skole, overfall, trafikkskader, ulykker, barnehage, fosterforeldre, steforeldre etc etc.

Ja, og i sjeldne tilfeller foreldrene. I de sjeldne tilfellene vil man kunne hjelpe nesten alltid.

Hva står da igjen? Sannelig ikke mye. Og hvem skal hjelpe disse? Jo, det kan familie, venner, nærmiljø, organisasjoner, hjemmehjelpen, husmorvikar etc gjøre. Om nødvendig kunne heller vår feite velferdstat betale de for å støtte opp. Bedre det enn dagens fostermillionærer.

Etterforskning må det bli slutt på at et inkompetent barnevern driver med. Styrk heller politiets etterforskningskompetanse.

Da står det kun promiller igjen til et barnevern. Hvor viktig er da barnevernet? Disse promillene kan trolig organiseres for noen millioner, istedenfor dagens bruk av... ja, nå er det vel rundt 12-14 MILLIARDER kroner.

Altså kunne man løst barnevernet med en bitteliten "stasjon" for omplasering av slektsløse og noen få andre barn.

Det er altså fullt mulig å ha et velferdsamfunn for barna, uten det såkalte barnevernet. Men makten vil heller bygge opp et politistatsystem overfor familiene, ved hjelp av et såkalt barnevern.

(Ble noen skrivefeil, tror jeg...)

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<