Redd Våre Barn
13 september 2006


Barnevernssaken Tyrkia / Stavanger
1: Norske myndigheter skyr unna ansvar for hva de har gjort


Av Marianne Haslev Skånland


Det Stavanger kommunes advokat sier i artikkelen under, er galt. Tyrkia bør fremme klage til Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol i Strasbourg for disse ulovlighetene. Tyrkia har i høy grad en sak mot Norge.

**
Barnevernsaken en «ikke-sak i Tyrkia»  Stavanger kommune er bare representert av sin tyrkiske advokat når barnevernsaken fra i sommer kommer opp for familiedomstolen i Manavgat fredag. - Denne saken var mulig å reise i Tyrkia fordi barna var i landet. Nå er de i Norge, og dermed har tyrkiske myndigheter ikke lenger noen sak, mener Nils Geir Vestvik, Stavanger kommunes advokat. (Stavanger Aftenblad 13.09.06)
**

Jeg kan så levende tenke meg at norsk barnevern og Stavanger kommunes ansatte holder seg langt borte fra Tyrkia når saken behandles. Jeg kan tenke meg at de kanskje er litt redde? Det er rene ulovligheter de har drevet med, og dertil ikke til noe barns beste å behandle deres foreldre og deres forhold til foreldrene og øvrig familie slik som barnevernet i Stavanger har gjort overfor familien Dündar i flere år nå.

*

BarnasRett har samlet en stor mappe om saken, og vedlikeholder den stadig:
Forsøkte å ta tilbake sønnene sine
  
  

  

Redd Våre Barn
14 september 2006


Barnevernssaken Tyrkia / Stavanger
2: Fosterhjem i barnas naturlige miljø?



I en drøss aviser fra hele landet er i dag lederen Bente Nederberg ved det beryktede Aline ute og forvrenger problemstillinger – ikke uventet:
Få innvandrere stiller opp som fosterforeldre

Men allikevel skinner noe av sannhet igjennom hennes tåkelegginger:


a) Barnevernet er hyperaktivt overfor innvandrere. Det er ikke over halvparten av Oslos befolkning som er innvandrere, altså er innvandreres barn sterkt overrepresentert som barnevernsbarn.

b) Grunnen til at ikke flere innvandrerfamilier melder seg som fosterhjem skyldes nok ikke bare "skyld og skam" ved å ha noe med barnevernet å gjøre. Hva med det positive synet på familie-samhørigheten i disse kulturene (kulturer som damen ellers skryter av som så flotte) ? Jeg har snakket med en del innvandrere om skandinavisk barnevern. De har vært vantro og ytterst sjokkert over den destruktive holdning norsk barnevern har til barns egen familie, og over den likegyldighet rettsapparatet og det øvrige norske samfunn viser til den verdifulle samhørigheten mellom barn og foreldre, besteforeldre, søsken og annen slekt.

c) Barnevernet skyr som pesten slekt og bekjente av familien når de har tatt et barn; de isolerer barnet fra hele sin krets og prøver å fremkalle "tilknytning" til fosterforeldre (og gud hjelpe meg også til personale ved barneverns-institusjoner) ved å hindre barnet i å ha noen som helst andre å holde sammen med. Det er derfor falskspill når Nederberg etterlyser fosterforeldre fra barns eget miljø. I et mangfold av saker jeg kjenner til, har for eksempel besteforeldre meldt seg og sagt at de som en selvfølge vil ta seg av barnebarna. Men nei, de blir nektet å være fosterforeldre for barnebarna. De blir også nektet å treffe barnebarna, og de blir truet og sanksjonert mot hvis barnebarna søker dem opp. Derimot kan de samme personer melde seg som fosterforeldre for helt ukjente barn, og tjene gode penger på det. Det skal være så storartet det, i barnevernets ideologi, å "fristille" barnet og sende det til fremmede, som om det dreiet seg om et "tilfredsstillende miljø" og ikke om de dypeste av alle følelser hos barna og foreldrene.

Et typisk eksempel ser vi nettopp i Tyrkia/Stavanger-saken, hvor Stavanger barnevern har tatt barna fra ekteparet Dündar. Der har barna vært tvangsplassert hos paret Flo/Rugland som hverken kan tyrkisk, er muslimer, eller har noen som helst tilknytning til eller forståelse for barnas kulturbakgrunn. Der har barna vært i 4 år nå, og det forlyder at fosterforeldrene "har fått skikk på dem etter mye strev", noe som vel tyder på at barna er blitt iherdig avprogrammert fra sine foreldre, sin slekt og sitt miljø. For en skam! – for fosterforeldrene og barnevernet i skjønn forening.

I Stavanger sitter et stort tyrkisk miljø, blant annet barnas fars søster som faktisk er godkjent som besøkshjem og fostermor av barnevernet selv. Familien har helt fra starten av barnevernets aksjoner villet at barna i det minste skulle få komme til henne når barnevernet nektet dem å være hos sine foreldre. Ikke tale om at barnevernet har villet tillate det.

Under rettssaken i Tyrkia i sommer hadde mange fra storfamilien til barna dratt fra Stavanger og ned til Manavgat for å være til stede og støtte foreldrene Yavuz og Suheyla Dündar. Da det norske barnevernet ble spurt hvorfor de ikke hadde støttet familien ved å plassere barna hos sin tante, svarte barnevernet at "Neimen vi kan jo ikke gjøre det, for dere er jo her, dere er jo ikke i Stavanger, så vi kan ikke få vurdert dere." – Vi kjenner til slike "vurderinger". De konkluderes alltid med at "I akkurat denne saken passer ikke familien." Stavanger barnevern har altså hatt 4 år på seg til å "vurdere" barnas storfamilie, men har aldri drømt om å gjøre det og ville aldri ha gjort det nå heller, selv om samtlige i storfamilien hadde stilt opp i flokk og latt seg "bedømme" i en av barnevernets vanlige fiktive "vurderinger" av hvem som "egner seg".

At disse "vurderingene" i regi av barnevernet ikke går særlig dypt men stopper ved spørsmålet om fosterforeldrene lar seg lære opp av barnevernet til å være fiendtlig overfor barnas familie, er ofte tydelig for alle som tenker over det. Utslag av barnevernets meget nøye "vurderinger" ser man både av det store antall fosterbarn som flykter, av fosterforeldres oppførsel i rettssaker som vitner for barnevernet, og av de sakene som dukker opp av fosterforeldre som viser seg å være overgripere eller mishandlere eller å ha underslått barnas penger eller drevet med annen kriminalitet.

–

På sett og vis er disse uttalelsene fra Aline og Frydenberg barnevernssenter og barne-statsråd Karita Bekkmellem et oppmuntrende symptom på at våre myndigheter er i vanskeligheter, ettersom de til de grader må vri og vrenge på virkeligheten og skylde på alle andre enn seg selv når de har tatt så mange innvandrerbarn de sier trenger fosterhjem.

*


Marianne Haslev Skånland


*