Redd Våre Barn
27 september 2006
Datatilsyn og politi vil ha munnkurv på oss – igjenI en artikkel i Bergens Tidende den 25. september 2006 er en representant for Bergens-politiet og en for Datatilsynet svært bekymret over at folk skriver på internett:
Et fristed for trusler og sjikane.
De to intervjuede, Tove Lian Mathiesen og Ove Skåra, blander godt sammen relativt forskjellige ting: (1) en påstand fra en mann om at en ung gutt lyver om ham, og (2) barnevernsofres påstander – og dokumentasjoner – av hva offentlige instanser gjør mot dem og deres barn.
Denne sammenblandingen bruker de to til å komme til en ventet konklusjon: De vil ha slutt på at ofre for barnevern og ymse "sakkyndige" instanser ytrer seg så offentligheten får greie på konkret hvordan våre myndigheter bærer seg ad og hvem ved myndighetene som setter det ut i livet.
Det er ikke første gang vi hører det (jf
Ytringsfrihet: Georg Apenes og William Shakespeare). Det går igjen og går igjen at alt mulig angående barn som barnevernet interesserer seg for, hevdes å være så sensitivt, og at myndighetene må beskytte "de svake" mot "uthenging". De som skriver offentlig og helt konkret om barnevernsarbeidernes virksomhet, sies å oppmuntre eller støtte kriminalitet, og man forsøker å få dem stemplet som kriminelle og naturligvis straffedømt. Og etter hva jeg har sett av forholdene i Skandinavia det siste dusin år, holder jeg det ikke for usannsynlig at myndighetene kan lykkes i å påføre barnevernsofre straff for å offentliggjøre sine saker. Hvorfor ikke? Man har allerede gått til avstraffelse av mennesker som prøver å flykte med sine barn fra barnevernets skadeverk, og man prøver på stadig nye måter å beslaglegge eiendom og inntekt hos dem som kjemper mot barnevernsovergrepene, for å fjerne deres handlekraft og frihet til å hjelpe sine barn.
Og nå signaliserer de to intervjuede hvordan myndighetene akter å gå frem: de vil søke å ta kverken på mennesker som avslører barnevernsgalskapen gjennom at myndighetene truer med at "sensitive" og "identifiserende" opplysninger om barn ikke skal tåles.
Så blir det vel nødvendig at vi sier og skriver igjen og igjen, så kanskje det hele begynner å gå inn hos folk flest:
Det er selvsagt ikke sensitivt eller uthengende eller stigmatiserende for noe barn at foreldrene forteller folk hvor ille myndighetene har behandlet barnet og dets familie. Det er myndighetene som blir avslørt, og det at de føler eksponeringen som sensitiv, stigmatiserende og uthengende kan vel vanskelig skyldes annet enn at det som eksponeres er sant, eller?
Åpent å si ifra at "Dette gjelder
meg, det er
min familie barnevernet har behandlet sånn, og jeg har ikke noe skammelig jeg skjuler", det er ingen uthenging av barna. Det kan tvert imot vekke forståelse hos folk for hva barnevernet virkelig foretar seg, og aktelse for og solidaritet med dem som forfølges. Nettopp dette skjer faktisk ofte. Den forståelsen, sympatien og kontakten disse familiene da kan oppleve, bryter isolasjonen som myndighetene har prøvet å tvinge dem inn i og gir familiene nytt mot og mentalt rakere rygg oppe i all lidelsen. Eksemplene er mange, jeg nevner kun noen få:
Barnevernssak i Fredrikstad, især
Familiens egen beretningNyfødt gutt brutalt revet bort fra foreldrene - Midtre Gauldal kommuneHvordan barnevernet sprenger en familie på fem Frans Lovasz berättelseDenne sistnevnte saken ble ført for Frans Lovasz av menneskerettighetsjuristen Siv Westerberg. Hun er erfaren som få i å kjempe for familier som er i barnevernets klør. Hun har forlengst kommet frem til et prinsipp: Hun påtar seg bare barnevernssaker for familier som medvirker positivt til all offentliggjøring som det er mulig å skaffe. At myndighetene truer og sanksjonerer mot familier som legger sakene sine ut offentlig, bekrefter jo bedre enn noe at publisering er en eksponering av myndighetene selv, og det er dette alle myndigheter i virkeligheten er redde for.
Vi får vel merke oss enda en gang den treffende uttalelsen fra en fylkesnevnds-behandling i Fredrikstad-saken (jf
Ytringsfrihet i Fredrikstad kommune og Fredriksstad Blad? ):
"I forhold til publisering på internett synes kommunens standpunkt i noen grad å være preget av et ønske om å beskytte sine egne ansatte fra den belastning de opplever ved å bli "hengt ut" på nettet.
Fylkesnemnda vil for sin del peke på at dette er en belastning som hører med til åpenhet i offentlig forvaltning og som offentlig ansatte i stor grad må akseptere. (...)
I forhold til barna er det neppe noen stor belastning at familien "tar igjen" overfor offentlige myndigheter og publiserer sine synspunkter på nettet."*
Artikkelen i Bergens Tidende er avslørende for Lian Mathiesen og Skåra.
Tove Lian Mathiesens navn har dukket opp fra tid til annen i forbindelse med overgreps-industrien – den som driver frem ukorrekte sexovergreps-beskyldninger til å bli straffesaker mot uskyldige. Jeg husker henne som sterkt aktiv i en sak her i Bergen for et dusin år siden eller så. Der drev politiet det til fengsling og rettssak med sexovergreps-anklage mot en mann som var åpenbart uskyldig, og som forøvrig ble frikjent. Det måtte helt andre enn politiet til (og også andre enn mannens forsvarer) for å påvise hvor falsk det hele var. Barnevernet var også på ferde og ødela forholdene i mannens familie så godt de kunne. En av familiens venner, Harry Ulich, bad meg før han døde om å forsøke å få disse forhold frem offentlig, især hvordan politiet styrt av Lian Mathiesen drev saken uten interesse i å høre eller undersøke noe som ikke støttet den opprinnelige beskyldningen. Det foregikk blant annet slik: Ulich ble som vitne avhørt av politiet, som forvred det han sa og nedtegnet det misvisende. Det forvrengte avhøret serverte statsadvokaten i retten. Ulich gjendrev det i åpent rettsmøte.
Skåra synes det er et problem at folk legger ut "sensitiv" informasjon på internett. Sensitiv for hvem? Han uttrykker seg nærmest sorgfylt over at myndighetene ikke har lykkes helt i å kneble ytringsfriheten til mennesker som er forfulgt av myndighetene. Direkte sjikanøs synes jeg han blir når han snakker om personer som
subjektivt opplever at samfunnet eller myndighetene er imot dem ... Uttrykket skal vel bety at barnevernsofre som offentliggjør hva myndighetene har gjort mot dem, er usaklige og ikke pålitelige i sin bedømmelse og fremstilling, mens deres offentlige forfølgere og alle de snusfornuftige i pressen og Datatilsynet er så objektive så objektive.
Det er en misforståelse å tro at en person som selv er involvert i en sak, automatisk er upålitelig og usaklig. Det er en enda mer primitiv misforståelse å tro at mennesker som
ikke er personlig berørt av en sak, automatisk er objektive i betydningen pålitelig og balansert vurderende. Utenforståendes vurderinger er tvert imot ofte overfladiske, de forstår kanskje ikke situasjonens alvor, de oppfatter ikke sakens essens, de gidder ikke undersøke sakens realiteter, de stoler naïvt på den
vanlige mening om slike spørsmål, de kan være skadefro, nedlatende, hevngjerrige, misunnelige, eller enda verre: de kan ukritisk forsvare standpunkter som behager den som betaler deres levebrød. Dette siste gjelder klart funksjonærer ansatt i det offentlige, men det gjelder også dem som på andre måter er avhengige av velvilje fra det offentliges side, slik som pressen stort sett er og bærer preg av. Intervju-artikkelen om Lian Mathiesen og Skåra er for så vidt en illustrasjon på dette: de intervjuende journalister unngår helt å stille betimelige spørsmål. Enten det er av uvitenhet eller uvilje er det like utilfredsstillende.
Redselen for fri opplysning fra dem som kjenner myndighetenes handlemåte av egen erfaring – denne redselen er undertrykkeres varemerke.
*
Marianne Haslev Skånland
*