*
Det er utrolig så lett godtfolk lar seg bløffe når våre myndigheter kommer trekkende med at de setter hensynet til barnets beste i sentrum. Så godt som aldri blir de som ytrer dette, tatt ved vingebenet. Man krever ikke at de skal presisere både
hva de mener med "barnets beste" og
hvordan de kan dokumentere at dette virkelig er til barnets beste.
Men se her:
Kommentar til LOs høringssvarav Else Sommer
http://www.barnasrett.no/else_sommer/lo ... gssvar.htm Danske Else Sommer (som arbeider med kamp mot barnevernet likesom vi) leser mye på BarnasRett. Her viser hun til at en høringsuttalelse fra det norske LO, som sier at det ikke finnes påvisning av virkningen av det man gjør, har en klar parallell i Danmark (kanskje er det enda tydeligere i Danmark faktisk, at etterprøving mangler, etter det jeg har lest).
Else har vært på et møte i København, et møte hun sa var lærerikt. For der la nemlig ordentlige forskere frem evidens for at det overhode ikke finnes etterprøving, eller vilje til å etterprøve, resultatene av alle myndighetenes "tiltak" overfor barn. Og: De tilstedeværende myndighetspersoner gjorde klare mageplask. Her er episoden hvor en minister uttaler seg om "barnets beste":
"Vi forespurgte socialministeren, hvad man skulle forstå ved udtrykket 'barnets bedste'. Det beror på sagsbehandlerens individuelle skøn, lød det salomoniske svar."
Hmm, jeg minnes at Sylvia Brustad, i den tid hun var Barne- og familieminister, uttalte seg på samme måte. Jeg har ikke det ordrette sitatet, men husker innholdet godt, det var noe sånt som - - - Jeg mener nå det, jeg, at barnets beste det er nå barnets beste, det da. Det mener nå jeg da. - - -
Stort bedre kan det vel ikke sies enn det disse to har klart. Det er sandelig glupe folk vi utnevner til regjeringsmedlemmer både i Danmark og Norge, dere.
Innenfor sosialt "arbeid" vaser mange om "sosial arv". De har drevet på med det i mange tiår, og det skal liksom forklare, på deterministisk vis, at folk ikke kan vurdere sin egen bakgrunn men automatisk driver akkurat på samme måte som egne foreldre gjorde. Det vil si: Å nei da, man kan
lære å bli bedre, men da må de
barnefaglige lære en det, og de må drive på med dadda-virksomheten i for eksempel 15 år. – At det hele er vas og vås, er klart, men det er jo stort sett det meste som bedrives innenfor de kretsene.
i Danmark er barnevernerne og myndighetene enda hissigere, og har vært det i mange år, på "sosial arv" enn det de hittil har vært i Norge. Den må brytes, mener de, og gjett hvordan det skjer! Ihvertfall
snakker danskene meget mere om "sosial arv", for det høres jo imponerende vitenskapelig ut. Men det kan nok når som helst komme en bølge også i Norge.
Hør hva Else sier:
"Mangelen på klare og entydige love og cirkulærer er også mærkbar i Danmark. Ingen vil definere, hvad de anvendte ord og fraser betyder. 'Social arv' kan betyde næsten hvad som helst, afhængigt af hvad myndighederne vil bruge det til."
*
Hver gang "barnefaglig" prat presenteres av de "barnefaglige" selv, minnes jeg sterkere og sterkere om H.C. Andersens vidunderlige eventyr "Keiserens .... " (dere vet hvilket jeg mener). Og Else Sommer, kan jeg hilse dere og si, hun er et finfint eksempel på det lille barnet i eventyret.
Marianne
*