Jeg var så heldig å få en mail fra India i kveld, fra en jurist (og mamma) som heter Suranya Aiyar. Hun forteller om den kommende demonstrasjonen, en hel "sit-in" som skal gå over 4 dager i New Delhi. De får med seg en nordmann - det må være Vegard Iversen, som skrev den utmerkede artikkelen "Why Norway should back down", som jeg lenket til lenger oppe.
Mer om denne demonstrasjonen senere. Her er en utmerket artikkel som Suranya Aiyar har skrevet:
What does Gunnar Toresen know about children?Hun legger en del vekt på det som jeg tror er riktig og viktig: Bhattacharya-saken har på overflaten elementer som virker som om det er kultur-kollisjon: Hvor skal barn sove, hvordan skal de spise. Men det vet vi jo fra nær sagt utallige saker ikke er essensielt. Det er bare påfunn fra barnevernet. De bruker hva som helst de tror kan føre barna inn i deres hender. Når de ikke frem med noen av sine tøyse-argumenter for fylkesnevnden, så plusser de på, eller forandrer helt til, nye like tøysete eller løgnaktive argumenter for tingretten. Og hele tiden er det jo så konfidensielt så konfidensielt, slik at utenforstående skal tro at "det må jo finnes noe alvorlig der som de ikke kan gjøre offentlig".
- Alt dette går jo som det kjente uverket i Bhattacharya-saken. Toresen insisterer på at nei da, det har
ikke noe å gjøre med soving, spising eller indisk kultur. Og han er så konfidensiell.
En sannsynlig ting barnevernet har gjort, etter at fylkesnevnden faktisk avviste barnevernets begjæring om omsorgsovertagelse, er at de for tingretten har forsterket sine påstander om at fru Bhattacharya er et psykiatrisk kasus. Hun har visstnok hatt en fødsels-depresjon da datteren ble født. Så kommer barnevernet inn i hjemmet og begynner å plage henne i hjel. Det er ikke underlig om det ikke hjelper henne over fødselsrepresjonen akkurat. Forsåvidt ville hvem som helst kunne drives nærmest til psykotisk tilstand bare ved barnevernets langvarige torturering i hjemmet.
Så har vi den øyensynlig opprindelige påstanden som utløste barnevernets aktivitet: Gutten viser unormal og aggressiv adferd i barnehaven. Det snakkes om autisme. Det ingen sier, er jo at: Autisme / Aspergers er en vaskeekte fysisk defekt, det har med kroppens stoffskifte å gjøre, blant annet tåler mange autister ikke melk/ostestoffer, og hjernen klarer ikke å prosessere sansedata godt, blant annet klarer autister ikke å håndtere sansedata fra FLERE kanaler samtidig (visuell, auditivt, taktilt). Dette gjør at omgivelsene, hvis de er for urolige, blir kaotiske for dem. Men: Hos norsk barnevern og i norsk psykobabbel-kretser tviholder man på en "tolkning" av autisme som går ut på at det skyldes
kalde, avvisende foreldre som ikke gir barna "nok støtte" når de er bitte små. Denne spekulasjonen skriver seg fra psykoanalytikere, og den er minst 80 år gammel. I Norge var Nic Waal den store propagandisten for dette sludderet, men jeg er ikke klar over om hun fant det på eller om det egentlig var etablert tro blant internasjonale psyko-spekulanter, og jeg har ikke tid til å etterforske det akkurat nå.
Uansett: Psyko-bablerne hevder jo at alt mulig ved barns adferd, enten det er spisevegring eller autisme eller engstelse og tilbakeholdenhet eller det er utagering og bråkjekkhet, alt sammen skal legges ved foreldres dør. Og ingen andre har ødeleggende virkning på barn, bare foreldrene. Dette passer i barnevernets kram, naturligvis. Er det én sentral ting i deres trosunivers, så er dette at de selv bare "observerer objektivt", aldri SKAPER engstelse, ulykkelighet, hat, asosialitet, meningsløshet i barnas liv.
Jeg tror noe av dette er viktig i Bhattacharya-saken, og at vi etter hvert kan få formidlet noe av det til folkene i India. Suranya Aiyar har gjort en stor innsats allerede.
Board index » RESULTATENE AV SÅKALT BARNEVERN » >> Internasjonale konflikter og skade på Norges renommé
