HVILKE lovbrudd?
Hvilke FORBEDRINGSOMRÅDER mener fylkesmannen?
HVA skal de bestå i?Quote:
Dette kan ha ført til at saker ble for dårlig opplyst.
I hvem sin favør? Foreldrene? Eller barnevernet.Quote:
"Fylkesmennene påpekte i flere barnevernsaker manglende, eller mangelfulle, barnevernfaglige vurderinger"
Vil fylkesmennene eller media gi allmennheten noen konkrete eksempler?
Eller er de hemmeligstemplet.Quote:
"Mangler ved barns medvirkning var et gjennomgående trekk i de tilsynsrapportene som hadde observasjoner om dette. Det var tilfeldig om barn ble snakket med eller ikke."
Barns medvirkning? Er ikke-eksisterende. Så hvorfor snakke som om om det fins.I siatet ligger en godt innepakket løgn: Det høres ut som hvis tilsynsføreren SNAKKER med barnet - får de vite noe om hvordan de har det.Se i et barns øyne. Der ligger svaret.
Altfor mange fosterbarn utsettes for vold. Fra "søsken", familiens biologiske barn. Og fra fosterforeldrene.
Er det noen som innbiller seg at barna forteller dette? Fosterbarn er som andre barn: De forteller når de er trygge, og har fått opplevelsene på følelsesmessig avstand. Dessuten ikke dumme: Sier til noe til tilsynsfører bringes det videre til barnevernet, som i neste rekke "tar det opp" med fosterforeldrene. Barna utsettes for hevn, og gjør sin situasjon enda verre.
En annen ting, når ting blir fortalt, jeg kjenner en rekke fosterbarn. Én var desperat, hun fikk en fostermor, fjorten år gammel. Og fikk ikke lenger bestemme hvilke klær hun skulle ha på seg. Fostermoren ville kle på henne rådyre merkeklær, og kjøpte inn i mengder. Barnevernet betalte.
Jenta opplevde det:
1. Som et hån mot moren.
2. Som å bli fratatt sin egen identitet.
3. Dobbeltovergrep: Moren ble fratatt barna. Alt, bunnet i fattigdom.
Ikke på kjærlighet og omsorger, men penger til strøm og mat. Hvis moren
kunne fått én av alle jakkene barnevernet betalte for, i måneden.
Ville moren greid seg fint og selv tatt vare på sin familie.
Hun tok ustanselig dette opp med barnevernet, mappen er full av brever. Fortvilte. "Jeg orker ikke være sånn". "Jeg føler meg ikke som meg selv lenger, jeg orker ikke gå på skolen". Moren var også rasende, og "hysterisk" i telefoner til barne
vernet. Det første til at de nektet moren å reise på besøk. Å si fra, har mange erfart, gjør alt verre.
Man kritiserer ikke barnevernet ustraffet.
Barnevernet kom. Og tilsynsfører. Snakket med jenta; Nå må du roe deg ned og akseptere situasjonen. Du er flyttet. Du bor ikke hos din mamma lenger.
Jenta forsvarte seg: Jeg er vant til respekt! Jeg har ALLTID kledd meg fint! Men liker ikke sånne klær, de er for dyre! Det er på tvers av alt jeg vil være, jeg vil ikke være til for fostermoren min! Hun skal liksom ha meg å vise fram. Jeg er ikke bra nok.
Slik går det når man blir "hørt". som Fylkesmannen kaller det. eller "Får lov å medvirke".
Til slutt ble jenten forbannet. Rettere sagt hun orket det ikke mer, hatet å gå i butikken, stadig ble hun trekt ut. Hun forlangte et tvangsvedtak, akkurat som da de fjernet henne. Mot hennes vilje. Da fikk hun lov å komme i et annet fosterhjem. Som var verre.
Men hun var klok, tenkte langt fram: Konsentrerte alt om det ene: Unngå å havne i barnevernsinstitusjon. Fire år er er veldig lenge for et barn. Hvordan hun overlevde fostertilværelsen, burde Fylkesmannen spurt henne om. I stedet for å bla i papirer og lover.
Ingen lover fungerer i barnevernet. Så hvorfor bruke penger og tid?
Hvis de 240 millioner skal brukes til tenkende mennesker og ikke et tyranni, bør de brukes til forskning. Uavhengig forskning: Hva slags liv byr barnevernet dem, -fosterbarna.
Fylkesmannen bør offentligjøre virkeligheten også når barn sier ifra.
Hvorfor skal de snakke?