*
Bergen 21. januar 2006
Heller fengsel enn barnevernet
Det er lenge siden jeg første gang fikk kjennskap til saker hvor ungdomsforbrytere – antagelig relativt hardbarkede – her i Hordaland ba tynt for seg i retten. Ikke ba om å få slippe straff, nei ba om dette: "Vær så snill, ikke barnevernet! La meg få slippe Øvsttunsenteret. Der får man en hale med psykologer og sosialarbeidere etter seg så man ikke engang klarer å tenke en privat tanke. Og det er helt sprøtt det de driver med. – La meg heller få komme i Bergen landsfengsel. Der er det da fornuftige folk å snakke med, fengselsbetjentene og sånn."
Øvsttunsenteret er en såkalt barnevernsinstitusjon. Det har naturligvis fra tid til annen fått besøk av departementsfolk og politikere som har rost det opp til skyene. Det har også hatt skandale-avsløringer på seg, men sånt blir jo fort glemt. Et tv-program for noen år siden handlet om en ung pike som hadde vært under barnevernet i årevis, flyttet rundt mellom forskjellige fosterhjem og institusjoner. Da alt slo feil, hadde de også "prøvet" å flytte henne tilbake til hennes mor, men da (sa hun selv) var det blitt for vanskelig (moren var kanskje utslitt og utpint av barnevern?). I programmet fikk vi se den unge piken og programlederen utenfor Øvsttunsenteret også. "Dette er et ungdomsfengsel", sa piken, og beskrev noen sider av tilværelsen på institusjonen.
Hun hadde nok rett, og det gjelder nok mer enn Øvsttunsenteret. Barnevernets "tilbud" og "omsorgsbaser" for barn og unge, enten det er institusjoner eller private fosterhjem, er ikke det de beskrives som av myndighetene. De er fengsler, og de er ofte verre enn normale fengsler. Ikke bare fordi beboere herses med, av og til mishandles, og deres privatliv invaderes, men fordi de – særlig de i private fosterhjem – har opplevet et forferdelig overgrep: de er helt uten nødvendighet, ja oftest uten reell grunn, blitt fratatt sin egen familie, og den følelsesmessige trygghet det er å bo hos sin egen familie. Og det altså uten reell grunn. Vi har lang erfaring nå for at barnevernets "bedømmelser" av et barns familie og deres påstander om hvor skadelig det er for barnet å være hos dem det elsker, normalt er løgn og kvakksalveri fra ende til annen.
Men tilbake til barnevernets institusjoner, som jo utgis for å være trygge omsorgs"baser" hvor stakkarer som det heter seg har vært utsatt for belastende omsorgssvikt hjemme, blir lykkelige og sjarmerende og lovlydige og problemfri fordi de får "behandling" av "barnefaglig kompetent" personale og kommer vekk fra sine skrekkelige familier. Disse institusjonene burde man kunne forvente at barnevernsbarn ville betrakte som himmelske asyl, hvis det var sant at barna hadde hatt det så ille hos sine egne og hvis det var sant at barnevernets behandling er kompetent og gir gode resultater.
Isteden slipper det altså fra tid til annen ut at de som det heter seg skal hjelpes, ikke bare foretrekker sine egne familier, men at de foretrekker normale fengsler. Her har vi et talende eksempel:
Martins (19) ville liv toppet seg i Telemark: Gikk berserk med hagle
Martin, som uttaler seg, sitter nå i fengsel. De følgende setningene fra artikkelen nærmest springer meg i øynene:
"Oppi sorgen etter bestemorens død ble det mer drikking og slåssing, deretter 'bøsta' (arrestert) for 100 piller i lomma og ran. Barnevernet lå over ham som en skygge. Til liten nytte."
"De kriminelle i min generasjon har vært så mye på institusjon at vi er vant til å bli herset med. De bryter deg ned og vil inn i huet ditt, mens her lar de deg være i fred hvis du oppfører deg pent. Et fengsel er faktisk bedre, sier han."
Det er ikke så rart. For sannheten er jo at den type omsorg og oppdragelse barnevernet driver, er nonsens. De står uten faglig innsikt, og opplæringen som har dannet grunnlaget for deres ideologi har også tatt fra dem alminnelig fornuft og enhver sunn forståelse av menneskers følelser og reaksjoner. Derfor er det at alle statistikker viser at resultatene av oppvekst under barnevernet er langt verre enn oppvekst i egen familie, selv sammenlignet med oppvekst i familier med store sosiale, økonomiske, psykiske og andre problemer. Derfor er det at barnevernet uopphørlig snakker om nye metoder, men at det forutsigbart ikke kommer noen bedring ut av deres "vern" av barn, uansett hvor meget de snur og vender på sine "metoder".
Inn i denne typen overvåking og oppvekst er det altså samfunnet pålegger nærmest enhver av oss å sende barn og unge. Se her:
"
Hvem har opplysningsplikt til barnevernet?
Den lovpålagte opplysningsplikten gjelder for alle som arbeider i
offentlige instanser og tjenester, samt for organisasjoner og private
som utfører arbeid eller tjeneste for stat, fylkeskommune eller kom-
mune.
Opplysningsplikten gjelder også for en rekke yrkesutøvere med
profesjonsbestemt taushetsplikt, uavhengig av om vedkommende
arbeider i det offentlige eller i det private. Den gjelder blant annet
for leger, sykepleiere, psykologer, tannleger, jordmødre og fysio-
terapeuter.
Opplysningsplikten er et selvstendig og personlig ansvar, og er
særlig aktuell for de som arbeider ved helsestasjoner, sykehus,
legekontorer, politiet, barnehager, skoler, sosialkontor, familie-
vernkontor og krisesentre.
Når har du opplysningsplikt?
Du har opplysningsplikt til barneverntjenesten når du har grunn til å
tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller utsatt for andre former
for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende
alvorlige atferdsvansker. "
Opplysningsplikt til barnevernet og barnevernets adgang til å gi opplysninger
Alle disse personene og instansene skal altså rapportere til barnevernet hvis et barn viser "vedvarende alvorlige atferdsvansker". Vi vet hva som skjer: Atferden blir påstått å skyldes foreldrene. Foreldre som selv strever med et vanskelig barn eller en vill ungdom, får også dette stempelet.
Derfra er løpet lagt. Barnevernet har ingen metoder, ingen fornuft, ingen støtte hverken til barn, unge eller foreldre. Det de bruker er tvang og familiesprengning. Og det kan ende som med Martin, som som nittenåring finner et bedre liv i fengsel enn i barnevernet.
*
Marianne Haslev Skånland
*
27. juni 2006:
I forbindelse med ungdommen med en hale etter seg på Øvsttunsenteret, jf artikkelen
- Skal knuse hele avdelingen fra 28.06.06.: "... han har følt seg i en sårbar og noe tvunget situasjon idet han på Øvsttunsenteret hele tiden ble fulgt av en miljøterapeut".
Lovpålagt opplysningsplikt til barnevernet er utvidet til private krisesentre:
BLD: Endringer og nyheter fra 1. juli
*
Board index » ORDET ER DITT » >> Marianne Skånlands hjørne
