eg er en 38 år gammel mann med 1 feller barn med med min samboer 32,
vår lille gutt er 2,5 år og vi bestemte at hann hadde godt av å begynne i barnehage når hann fylte 2 år for sosialisering å alt som liksom skal følge med.for å lage en lang historie så kort som mulig så såg alt fint ut til vi begynte å mærke forandring til vår søns adfærd med slåing og klyping og til enkelte tider veldig ugjenkjenelig utifra slik vi ha oplevd vår opdragele av vår sønn og vi tenkte at denne nye adferden kommer kanjse av lek å samhold med andre barn i barnehagen,personlig så bevitnet eg etpar hendelser i barnehagen der minn sønn ble møtt av et annet barn som prøvde å stikke en leke gaffel i øyet på minn sønn,og eg snakket til den guttungungen som gjode d å sa at mann ikke skall stikke folk og deretter så overlot eg min sønn til barnehage ansatte som d da fortalte om hendelsen og di sa at sånn skall ikke skje,men bort fra d,en annen ting eg var vitne til var at når eg var på vei in i lekeparken for å hente minn sønn så sprang hann etter en ball der en eldre gutt i hagen slo hann over ende slik at minn sønn falt om.dette er bare d eg har sett i
løpet av etpar minnuter,d får meg til å tenke på vha som har foregått uten minn tilsyn,eg var som envær forelder bekymret for utviklingen og spurte vhær eneste dag om vhordan d går med minn sønn i bhg å vhær eneste dag så fikk eg høre at alt var fint og ble fortalt at hann lekte fint med andre barn og at hann er full av energi og godt likt,så eg gjentok ofte spørsålet mitt angående minn bekymring når d gjalt den endrede adferden hans og fikk til svar at d er noe knuffing her og der men sånn er barn og eg slo meg til ro med d så langt som d er mulig for en
far:)så komm dagen av alle dager der vi ble hygeligt oppring om vi kunne komme på møte onsdag 6/5/2015,der ble vi møtt med bestyrer og en annen barnehage ansatt som informerer oss at hunn føler hunn ikke får godt nokk kontakt med vår sønn og at hunn har sendt in en bekymrings melding til Barneværnet der hun plutselig forteller at vår sønn har kontaktvansker i forhold til voksne og barn/svært dårlig og lite språk og språkforståelse,for å legge på litt til så serverer di bekymring for omsorgssituasjonen/miljø/ og stimulering i hjemmet.vi stimulerer vår sønn med musikk gitarspilling masse leker puslespill bøker å alt som du kann tenke deg som kann hjelpe oss i å hjelpe vår sønn til en lett overgang til å begynne å snakke eg synes samarbeidet med barnehagen er har vært lik 0 og at vi som foreldrer har ikke fått pratet med ppt,vi ga samtykke til at ppt kunne komme til barnehagen og observere hann og vi fikk som vanlig beskjed om at alt var som d skal være,eg konfortrerte dem og spurte vhorfor di alle har holdt tilbake denne informasjonen fra oss når eg fra første dag har spurt om alt som dette omfatter,slik at vi som foreldrer kunne tatt en beslutning å fått behandling eller utredning på ppt eller noen sånn hjelpe aparater.i dag den 7/5/2015 så hadde eg mobilen på tale optak når eg leverte sønnen vår i barnehagen å spurte rett ut om vhorfor eg ikke har blitt fortalt noe om dette tidligere slik at eg kunne i alle tilfeller prøvd å fikse dette med roten der eg fikk på opptak en beklagelse("qote"dette tar eg på meg beklage altså") å at d kansje burde blitt behandlet anerledes ,vhor kommer foreldre retten oppi dette her å vhor er tilitten mellom bhg den er lik 0 for øyeblikket:(,min sambore er helt i fra seg man blir skremt som forelder naturlig når man blir truet med barneværnet når du aner fred og tror alt er som d skal være:) i barnehagen og livet går som normalt,men eg kommer aldri til å legge meg flat for noen eller noenting,eg forstår at alle vil barnets beste men d er ingen som som ser bedre etter mitt barns tryghet og velvære en barnets forelde med hodet på rett plass.eg mener at dette ble gjort på feil måte,eg har vørt på kontrol med helsesøster og siste gangen eg var der sa hun at hann er litt treg med tale men at d var ingen grunn til bekymret,så kommer barnehagen å slenger dette i trynet på meg,ka%##"%"#&& ska eg syns om d da?eg stiller meg uforstående med sånn oppførsel, på bekymrings meldingen der bhg skall skrive vha di har foretatt seg for å gjøre noe med situasjonen består blank uten en eneste komentar,off er alt eg har å si akurat nå,håper noen med samme oplevelse eller forståelse av dette kan vær så snill å svare på denne posten,
eg leverte hann til barnehagen idag morges å kommer til å ringe barnevær og helsesøster å komme til buns i dette eg fæler noen ikke har gjort jobben sin,er d meg?er d Barnehagen? vha skjer? å vha skal barneværnet gjøre oppi dette:)?!!
MVH Bekymret Pappa & Mamma

Beklage skrive feil,var litt lei meg når eg skreiv dette.

Du har møtt mytene som rår.

Stimuleringshysteriet er "in" i tiden, og man opplæres med dette. Det skal svært mye til for at barn understimuleres. Forskjellige kulturer gjør dette på forskjellige måter. Men i Norge tror man at man er verdensmestre.

Barns språk er en annen sak. Barn har vidt forskjellig ordmengde, ordfeil og kroppslige uttrykksformer. Men dette er liksom litt av barneprofesjonenes kjepphester. De tror at dette er noe de kan vurdere brukbart utfra. Det kan de i liten grad.

Når det gjelder hjelpesystemet, så ikke forvent mirakler. De har mye større tro på ideene sine enn på å sjekke om de virker.

Barnevernet kan kverulere rundt såkalte tilknytningsskader. Gjør de det så er situasjonen ganske farlig. For da mener de at dere ikke kan ta dere av deres barn. Om de da tar barnet og får se en tilsvarende situasjon eller forverring, så kaller de det f.eks reaktiv tilknytningsforstyrrelse. Det betyr at de tar barnets sorgreaksjoner mm som et bevis på at barnet har fått varige tilknytningsskader av foreldrene. Det er omtrent alltid foreldrene de skylder på.

De eneste sikre er å komme seg fra landet i tide. Vil man gamble så gjelder det å alliere seg med flest mulige i hjelpeaparatet og "slikke" barnevernet opp etter ryggen.

Man kan også vinne gjennom full konfrontasjon, eller en kombinasjon, men det er uhyre sjeldent hvis barnevernet setter vrangsiden til. Husk: De smiler når de tar barn. Så tro ikke vennlighet betyr at dere vinner saken.

Kommer saken til Fy-nemnda (Fylkesnemnda), så taper foreldre i nesten hundre prosent av tilfellene. Det er faktisk så ille. Foreldrene har ikke noen sjanse. Nesten like ille er domstolene.

Vi hører om noen som vinner. Men det er gjerne etter at de har tapt en mengde ganger, mens årene gikk og barna ble skadet for livet.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

tusen takk for svar,eg har lest!!!!!!!!!!!!!alt om dette på nettet di siste døgnene som har gått, og liker ikke d eg leser,d er rett og slett skremende,eghar 1 ting som kann være til vår fordel å d er at barneværnet plaserte min samboers søster under vår omsorg pga at mor ikke lengre kunne ivareta henne,så eg tenker at barneværnet aldri vil ha feil i saker og viss di begynner å skal rive min familie fra vherandre nå så må di inrømme at di har plasert henne feil.men alt i alt så er vi en såkalt normal familie med vanlige problemer som andre folk,å når du får slengt dette på bordet så renner d over for meg pga av frykten for barneværnets makt der di bruker barn i et voksent menneske pengemonopol:( hele meg føler for å kjempe dem med nebb og klør i håp om at di skal se feilen på deres side.eg har ingenting å skjule men er redd for å havne på den galne siden av statistikken av di uheldige så eg kommer til å vurdere å flytte for å beskytte familien minn,men er ikke i humør å skrive så mye nå har en del å tenke på men ijen takk for svar!

her er noe eg har lest som skremmer meg veldig;(

Artikkel 35 - Vern mot bortføring, salg og handel
Partene skal treffe alle egnede nasjonale, bilaterale og multilaterale
tiltak for å hindre bortføring og salg av eller handel med barn til noe
som helst formål og på noen som helst måte.

Handel med barn kan være litt vanskelig å bevise, men logisk sett henger det sammen.

Det er store økonomiske overføringer fra stat til kommune når det gjelder barnevern. Det er også andre økonomiske fordeler.

Se bare her:
Når en familie blir fosterforeldre får de en jobb. Det betyr mindre arbeidsledighet i kommunen. Det betyr at flere familier får inntekt, og det skaper økte skatteinntekter. Det gir også økt kjøpekraft blant kommunens innbyggere, som igjen gir økt overskudd i lokalt næringsliv som igjen gir økte skatteinntekter.

Mange motiver for barnevernet. Alt fra kvinnearbeidsplasser til ekstranæring for bønder som får fosterbarn. For ikke å snakke om all moralisering som drivkraft. Nå invisterer jo også storkapitalen i barnevernsbedrifter. Så her er bredden stor.

Hvem blir fratatt barn?

Det er alt fra fosterforeldre som ikke er enige med barnevernet til hvem som helst. Jeg vet om barnevernspedagoger, politiker, forsker osv som er blitt fratatt barn.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

her er et exempel hva min familie er offer for,dette er informasjon eg kommer til å bruke til mitt forsvar.

Kjære Jesper Juul. Jeg er en mor til tre barn i alderen 2, 5 til 8 år. I lange perioder trives ikke gutten min på fem år i barnehagen. Han er involvert i mange konflikter, som pedagogene hevder at han forårsaker.

Han vil ikke gå til barnehagen om morgenen, spør om det snart er helg allerede på mandager, om han snart kan begynne på skolen, eller om jeg kan være med ham i barnehagen. Han slår andre innimellom, når han blir avvist i leker som han ønsker å delta i - og bråker når han blir tilbudt å delta i en aktivitet han egentlig ikke ønsket å være med i. Vi blir fortalt at det bare er han som er skyld i konfliktene, selv når de voksne ikke har sett hva som skjedde, og de andre barna sier at det ikke var dem som gjorde noe.

Vi ser at han er blitt et lett mål å legge skylden på, selv om jeg ikke tviler på at han også er involvert i det som skjer. Han har sluttet å fortelle om hva som skjer - jeg føler at han har gitt det opp siden han likevel ikke blir trodd på i barnehagen. Han sier at han ikke får hjelp i barnehagen, og at han ikke egentlig har venner. For meg virker det som om han opplever å se at det ikke er rom for ham, og at han så å si ikke har et ståsted.

Hjemme og i andre familieforhold eller med familiens venner leker han fint, er hjelpsom og nysgjerrig, og godt likt. Han elsker sine søsken, leker gjerne med dem, og de liker å leke med ham. Det er som om barnehagen bare fokuserer på problemer, ikke hjelper ham til å skape suksesser. Det med å gi ham muligheten til å oppleve suksesser, føler jeg som mor at pedagogene har gitt opp.

Vi har hatt utallige samtaler med førskolelærerne og lederen, men min mann og jeg føler ikke at barnehagen lytter til våre forslag om hvordan vi alle kan hjelpe gutten vår. Nå ønsker de en spesialpedagog til å observere ham. Jeg har mest lyst til å ta ham ut, men er veldig usikker på hvordan jeg hjelper ham best.

Kanskje du kan hjelpe oss med råd eller en refleksjon?

JESPER JUUL SVARER:

Jeg vil foreslå at du tar ham ut av barnehagen slik situasjonen er. Din sønn har i lang tid - for lang - gjort hva han kunne for å gjøre både deg og de ansatte i barnehagen klar over at han ikke trives. Han har fortalt om det, og han har vist det i sin oppførsel, og nå har det verste av alt skjedd: Han har trukket seg tilbake og mistet troen på at det kan være nyttig å mobilisere de voksne, og har endt opp som en syndebukk.

Jeg synes det er vanskelig å fullt ut forstå at det fortsatt eksisterer fagpersoner i barnehager som tenker så primitivt at de peker ut skyldige og uskyldige i mellommenneskelige konflikter blant fem år gamle barn. Men de er der tydeligvis fremdeles, og igjen er det selvfølgelig en gutt som blir syndebukk og må utredes.

Av hensyn til andre i samme situasjon, både barna og barnehagene, ønsker jeg å skissere et fruktbart alternativ: Når et barn så klart uttrykker mistrivsel, er det første logiske og faglig riktige skritt av barnehagen å innkalle til et møte, der en av lærerne, lederen, foreldrene og barnet deltar.

De voksne begynner å gjøre seg bevisste på at når fire voksne snakker om et barn, så snakker de egentlig om fire forskjellige barn - nemlig barnet de opplever på fire forskjellige måter. For slik er det, og den eneste som kommer i nærheten av sannheten om hvem din sønn er, er ham selv.

Men opplevelsen av at fire av de viktigste voksne i hans liv forsøker å ta hans beskrivelser og symptomer på alvor, innebærer ofte et løft for barnet som er mye mer helende og dynamisk enn allverdens spesialister og utredninger. Dessverre skjer det oftere at lærere sitter på definisjonsmakta eller overlater den til utenforstående. Slik er ofte forløpet til det som ender med offentlig omsorgssvikt.

Pedagogene har selvsagt sine grunner til å handle som de gjør, og jeg tror egentlig ikke at de gjør det av vond vilje. Det blir bare nok en utagerende gutt som de ikke aner hva de skal gjøre med. Deres faglige feil er at de ønsker barnets atferd utredet, i stedet for sine egne begrensninger. Dermed blir det barna som betaler prisen.

En fersk studie av barns trivsel i danske barnehager - den første noensinne der også barnas stemmer ble hørt - viser at 24 prosent av guttene trives mer eller mindre dårlig. Det oppveies av det faktum at voksne utpekte 22 prosent av guttene som risikoutsatte barn. Dette fører naturligvis nok en gang til ønsket om flere mannlige ansatte i institusjonene, men det hjelper ikke på det faktum at disse guttene blir definert av kvinner som har store problemer i forhold til halvdelen av barna de får betalt for å ta vare på. Problemene er som oftest ikke guttenes oppførsel. De ligger inne i hodene til kvinner, og må løses der.

Din sønn er bare ett av mange eksempler på at barnehager (og skoler) lenge har beveget seg i en etisk glatt skråning som fører til at altfor mange barn er definert utenfor normalområdet.

Enten du har muligheten til å ta ham ut nå eller ikke, foreslår jeg at dere setter dere sammen med ham og sier unnskyld på vegne av alle de voksne. Dere bør ikke kritisere de ansatte i barnehagen, fordi det hjelper ham ikke mye. Men la ham vite at han har endelig er blitt hørt, og at nå skal noe skje. Så har han forhåpentligvis ett års tid til å samle gode opplevelser før han begynner på skolen.•