|
ONDSKAPEN HAR HVIT OVERFLATE
Jeg bringer historien min fram for å sette søkelyset på samfunnsproblemer de fleste nok trodde var forhistoriske eller eventuelt kunne forekomme i fjerne land. Få tør å ta opp slike vanskelige saker men jeg har ingenting å miste lenger. Håpet er at artikkelen kan hjelpe ofre som ennå ikke er fratatt hele sitt liv.
APRIL 2001
Gravid og krøpling i førtito uker. Murrende menssmerter som øker i styrke og varighet gjennom natta. Med dårlig samvittighet for å forstyrre legen på lørdag morgen ringer jeg likevel, selv om jeg har sluttet å tro på at babyen noensinne vil melde sin ankomst. Den unge legen Øyvind Gaupen er morragretten og sier jeg kan ringe vakthavende på føden men at de helt sikkert også kommer til å gi meg beskjed om å slutte å være hysterisk og innbille meg at det er fødsel på gang, noe han har helt rett i. Veene tiltar. Jeg har aldri opplevd en fødsel før så jeg vet ikke hvordan det er men har lest mye og forberedt meg på den måten. To minutter mellom hver rie. Timene går, neste rie begynner før forrige har gått tilbake. Legen går motstrebende med på å undersøke meg. Ser barnets hode! Det er langt til sykehuset, legen og Bent er med på turen. Jeg er oppstemt, vet hvor sterk jeg er og hvor høy smerteterskel jeg har, gleder meg til endelig å bli mor til tross for at alle spesialister har gitt meg diagnosen infertil. Vet jeg kommer til å elske sønnen som er på vei og at vi vil få et helt spesielt bånd som ingen kan bryte. Bent sover i fødesenga, er syk sier han. Sola steiker nådeløst min allerede sterkt plagede kropp men jeg tenker ikke tanken på å be om lufting eller annen avkjøling. Ti timer er som en evighet i helvete. Da er det på tide med et bad, mener de ansatte. Det både kjøler og virker smertedempende, trøstes jeg med. Vannet ganger umiddelbart helvetet med tusen. Jeg får panikk for ikke å komme opp av badekaret, lammet av vanvittige smerter og bekkenløsning som jeg er. Jeg ber intenst i mange timer om å få dø. Ingen hører en lyd, men inne i meg roper og skriker jeg konstant og ber Gud om å hente meg. Etter tjueseks grusomme timer oppdager jordmor plutselig at barnet er i ferd med å dø, klipper meg opp og Torgeir ser øyeblikkelig dagens lys. Men jeg får ikke se ham. Bent blir med for å stelle, måle og veie og bli kjent med sønnen mens jeg blir sydd i halvannen time. Jeg lengter etter babyen min, trenger ham. Av og til våger jeg å spørre om de snart er ferdige å sy, de misforstår og tror det gjør vondt, jeg har revna mye og er klipt så det tar tid å lappe sammen. Både Torgeir og jeg hadde behøvd å tilbringe disse første timene hans sammen.
Babyen min klarer ikke å suge. Personalet på føden herjer og styrer med oss i ti dager men vi får ikke ammingen til. Vi er fem nybakte mødre med hver vår unge på ett rom men det er mitt barn som hylskriker natt og dag. Han tar ikke til seg næring og klarer ikke å sove fordi han har så store magesmerter. Torgeir får morsmelkerstatning med skje, tåteflaske kan han ikke få fordi han ikke tåler å ligge. Jeg har mislyktes totalt som mor, alle vet jo at amming er ensbetydende med å gi barnet alt det behøver og fortjener. Torgeir sover ikke. Jeg bærer ham i sele til han er over året, soverekorden er et kvarter hvis jeg gjør kraftige vuggebevegelser.
Jeg sover ikke noe særlig de neste tolv årene. Prøver å tilfredsstille forventningene om at jeg skal spille og jobbe som før. Går inn i en døs. En psykiatrisk sykepleier påstår at jeg er psykotisk, visstnok ikke påkledd under kåpa og tvangsinnlegger meg på sykehjemmet med instruks til personalet om at jeg skal tvangsmedisineres og sendes uten mann og barn til lukket psykiatrisk avdeling i Tromsø. Straks jeg er alene på rommet hopper jeg ut av vinduet og spurter hjem til Torgeir og Bent. Vi lukker ikke opp for politiet som dundrer på døra og truer det de makter. Jeg stryker og stryker den vesle gutten min. Vi har en kontakt og tillit som er enestående. Å skille oss er en ufattelig trussel. Det kan bare ikke skje. En ukjent lege spør om å få komme inn og snakke med oss, han blir overveldet over den tette kontakten mellom mor og barn og sier han aldri har sett en så liten baby være så tillitsfull, det står skrevet med store bokstaver over oss at vi hører sammen og at Torgeir har det veldig godt hos mamma og vi får tilbud om frivillig familieinnleggelse på et psykiatrisk senter i Tana. Jeg forstår at dette er begynnelsen på slutten for familien vår. Selv om jeg finsliper skuespillet og later som at alt er fint har psykiatrien fått tak i meg. Hedvig Liodden Ludviksen er fra nå av ikke et menneske og kjærlig mor, kun et samfunnsproblem man prøver å bli kvitt ved å produsere en uhemmet strøm av løgner som utløser maktmekanismer og overgrep.
Sønnen min er min eneste grunn til å orke å leve. Samtidig er jeg livredd for å bli som mine egne foreldre, har panikk for at jeg ubevisst skal ødelegge Torgeir og at han kommer til å hate meg når han blir stor nok. Skjemmes grenseløst over den mammaen han har vært så uheldig å få. Jeg må forsvinne. Bent må være snill og finne en ny mor til sønnen vår, jeg kommer bare til å være en ulevelig belastning for ham og selv kan jeg ikke klare å leve med at min elskede sønn hater meg.
Samtidig som alle arbeidsoppgaver på jobb skjøttes som før, husarbeidet og barnestellet med stadige besøk hos ulike behandlere gjøres for å prøve å hjelpe vesle Torgeir og Bent forlanger at jeg stiller opp som sjåfør og elskerinne nøyaktig når det passer ham, tar selvmordstankene all plass i mitt hode. Hvilken metode skaper minst styr for folk rundt? Er det best å kjøre utfor et bratt stup og knuses i bunnen av et juv eller forsvinner man mer hvis man hopper av en båt ute på havet natterstid? Jeg stikker igjen av fra psykiatrisk avdeling og kjører. Hvor fort? Hvor langt? Hvor hen? Jeg aner ikke. Øynene mine er totalt oversløret mens jeg konsentrerer meg om å finne en passende skrent. Bilen er ikke en millimeter utenfor veien. Langt der framme fokuserer øynene mine på noe oransje. Synet blir gradvis klarere og jeg begynner å lure på hva det er. Ei kjegle midt i veibanen? Jeg registrerer at det er nittigrense og en lang rett strekning foran bilen. Jeg og det oransje der framme er det eneste som er å se.
Det er ingen kjegle. En liten gutt omtrent på Torgeirs alder med oransje regnklær stavrer mutters alene på hovedveien. Han er sky og ikke så lett å komme i kontakt med. Jeg bruker alle mine pedagogiske evner for å skape tillit og gjøre ham trygg nok til at han blir med inn i bilen min og forvares i barnesetet. Jeg snakker beroligende til ham hele tida. Det er ingen hus i nærheten og ingen andre biler. Jeg kjører av mot det første huset og spør om det bor småbarn der? Nei, de har ingen unger og ikke bor det barnefamilier i nærheten heller. Etter en god stund til på jakt etter hus velger jeg å snu, tenker at jeg får gå til politiet på det nærmeste tettstedet med veslegutten og forklare saken. Da møter jeg en bil som kjører usedvanlig sakte. Jeg stopper og spør om sjåføren tilfeldigvis leter etter den lille gutten som sitter i min sønns barnesete? Moren gråter og gråter og glemmer helt å takke og jeg vet at jeg sannsynligvis har reddet barnets liv den morgenen i stedet for å ta mitt eget, slik planen var.
SEPTEMBER 2007
Hedvig er så flink! Og så koselig at hun er gravid igjen! Barna våre er i trygge hender, Hedvig har tatt godt vare på dem i barnehagen og vil bli en flott lærer for de små håpefulle.
Jeg må bort herfra. Panikkangsten kveler meg fullstendig, jeg klarer ikke et sekund til. Alt er mislykka. Når kommer de andre til å oppdage hvor håpløs jeg er? Når sprekker bobla og all gørra renner ut? Bent ville ha et barn til, selv om vi har vært råheldige å få to skjønninger mot alle odds, til og med en av hvert kjønn. Han truer med at jeg aldri får se barna mer hvis jeg flytter fra Træna.
Prøver å tenne på meg selv men stopper, forbanner Gud som ikke lar meg dø men heller ikke lar meg leve et liv som er mulig å leve. Blir innlagt på Træna alders- og sykehjem vegg i vegg med gamle og demente kjenninger. Håpløsheten runger i meg. Morgenen etter tvangssendes jeg til sykehuset men rekker så vidt å få klemt vesle Lina som er ute i barnehagen og leker.
Klokka to om natta stanser den sivile politibilen og jeg blir dratt med ned i en slags katakombe eller bunkers. Ingen beskjeder blir gitt men jeg forstår at jeg er i fengsel, innesperret uten surstoff og på ubestemt tid. Kan ikke ringe noen, Bent vil garantert skilles nå når han ikke får oppdateringer om hva som skjer og hvor jeg er, fikk ikke med meg mobilen. Jeg vet ingenting. Langt intervju, skolisser og ledninger i bagasjen blir beslaglagt, timene går. Jeg er trøtt og deprimert. Må svare umiddelbart og adekvat på alle spørsmål, være blid og medgjørlig. Forstår etter hvert at jeg er oppbevart sammen med andre gærninger i en forhistorisk borg uten mulighet for noen gang å slippe ut i samfunnet, kommer aldri til å bli ansett som et menneske igjen. Overlegen diagnostiserer meg etter en fem minutters samtale og tvinger meg til å begynne med medisiner. Jeg ber om å få lese alt materiell de har om diagnosen og medisinene. Kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsen av sykdommen overlegen påstår jeg har. Et tjuetalls ansatte sitter på pauserommet og flirer av pasientene når jeg smeller brosjyrene i bordet og minner dem om at slike medisiner kan gi fosterskader. Det er ikke lov å jobbe på psykiatrisk akuttavdeling – det vil si sitte på pauserommet og latterliggjøre de innesperrede – når man er synlig gravid, langt mindre være synlig gravid pasient, det må jeg vel forstå. Jeg blir overflytta til en annen avdeling der de fleste har ADHD eller spiseforstyrrelser, jeg lærer mye om psykiske lidelser andre folk sliter med, får være til hjelp for mange, jeg er rolig, fornuftig, sosial og blid. Med lungebetennelse. Hoster på meg tre ribbeinsbrudd, ingenting hjelper, hoster i ett og et halvt år, dag og natt, smertene i sida er uutholdelige. Alle på avdelingen blir behandla som avskum, som uverdige uhyrer som kun fortjener det verste. Vi blir fotfulgt på do og når ektefellen en sjelden gang er på besøk, og må følge arbeidsplanen til punkt og prikke. Jeg maser om å få lov å trene men det er uaktuelt når jeg er gravid for tredje gang. Firetimers psykologøkter tre ganger ukentlig. Må spille på lag, alternativet er en straff verre enn døden. Beskriver hvordan det er å være Hedvig: Innerst inne i en krok med alle andre mennesker truende og steinkastende stadig nærmere, stadig større steiner, en bitteliten dør bak meg er eneste utvei. Men alle som kaster stein på meg blir enda mer aggressive når jeg prøver å unnslippe gjennom selvmordsdøra, det er nemlig ikke lov, det heller. Ingenting er lov. Alt som har med meg å gjøre er uakseptabelt og galt.
Det er mye uro på avdelingen, mange unge med ADHD. Jeg er sliten. Gjør som vanlig alt jeg makter for å være snill og hjelpsom, ser at pasienter forlater sykehuset i en mye verre tilstand enn da de kom. Leger og ansatte som misbruker makten sin for å holde oss nede, skviser oss fullstendig åpne og stikker sverdet gjennom oss når vi er som mest sårbare. Ondskapen er gjemt bak hvite legefrakker, de hjelper oss å forstå at vi ikke hadde det så ille da vi ble tvangsinnlagt, vi skal bare vente og se hvor mye verre de kan gjøre livet for oss. Psykiatrisk hjelp, i Norge, i dag.
Etter tre måneders hjernevasking blir jeg plutselig sendt hjem til Bent og barna, med tre ferske diagnoser i ryggsekken. Betingelsen for å slippe ut er at behandlingen skal følges opp av psykolog i Sandnessjøen. Behandleren Ingebjørg Jenssen er på ingen måte interessert i meg, min journal eller eventuell framtidig bedring. Hun håner meg direkte og lykkes med å hjelpe meg til å få det enda mye verre, jeg klarer knapt å gå etter timene, så nedbrutt er jeg.
Fødselen er få uker unna. Utstyret som ligger gjemt i fjellet plager meg og jeg bestemmer meg for å gå dit og fjerne det. Med barnevogn er det uaktuelt å komme seg dit og området er uframkommelig nok, spesielt i siste svangerskapsmåned. Selv om handlingen mest er symbolsk føler jeg lettelse og stolthet over å ha gjort det. Muligheten for å fullføre selvmordet er på et vis fjernet ved elimineringen av kniven, lighteren og bensinkanna. Jeg forteller en psykiatrisk sykepleier om hvor flink jeg har vært og om lettelsen som fyller meg nå.
Vesle Lina, førsteklassingen Torgeir, Bent og jeg sitter noen timer seinere ved middagsbordet og spiser hjemmelagede fiskeboller i hvit saus med karri. Så heldige vi er som har fått så nydelige og snille barn! Harmoni og kjærlighet råder i heimen vår. Uten forvarsel tramper to svære ukjente menn inn på kjøkkenet, beordrer meg til umiddelbart å pakke sakene mine, skyssen til sykehuset går om tjue minutter, høygravide meg blir belta fast i ambulansen med hodet litt ned i mange timer fra Ørnes til Bodø, vil jeg bli tvangsinnlagt eller frivillig tvangsinnlagt?
Nedverdigelsen er total. Jeg er den eneste pasienten som ikke får påskeferie, den eneste som ikke får lov å trene, den eneste som ikke får være ute i det fine vårværet. Vesle Sara lar vente på seg. Alle er veldig opptatt av svangerskapet og babyen men det angår ikke meg. Bent ringer og sier at han og barna snart kommer på besøk. Jeg reiser meg besværlig og går for å stelle meg litt men blir gjennomvåt på veien. Selv om jeg er på toalettet en lang stund griser jeg ut både gangen, soverommet og klærne mine, en ustoppelig mengde fostervann siler ukontrollert ut av meg. Jeg skjemmes forferdelig. Ambulansen kjører meg til føden, personale fra psykiatrisk avdeling sitter utenfor døra. Jeg hører to forskjellige førstegangsfødende som skriker i mange timer, synes så synd i dem, stakkars folk, hvorfor får de ikke hjelp? Jeg svetter og lider meg gjennom riene i stille ensomhet. Seks timer går før Mona fra psykiatrisk gir beskjed om at hun kommer til å avløse Cathrine som sitter utenfor døra en times tid. Ja, det er greit, sier jeg, men ungen kommer nå. Det blir en stor dag for sosionomen Mona. Hun tar imot vesle Sara som er hundre prosent perfekt og vakker og tilfreds. Straks babyen legges til brystet mitt kjenner jeg en voldsom tilknytning og kjærlighet til henne, Sara er et helt spesielt barn og jeg er overlykkelig og stolt over å være mammaen hennes.
Mannlige ansatte fra psykiatrisk sitter vakt døgnet rundt inne på rommet, overvåker alt fra skifting av enorme bind til lufttørking av såre bryst. Verre ydmykelse enn dette finnes ikke, de kan gjøre hva de vil med meg, jeg har opplevd det verste uansett. Våkner av et forferdelig mareritt om natta, ammer og gråter og gråter uavlatelig. Forteller vakten om mitt livs mareritt, denne drømmen er ikke vanskelig å tyde. Vakten ler av meg. Jeg låner pc på biblioteket og skriver ned hele drømmen med tydning i detalj, den sier skremmende mye om mitt liv: En vill biltur der ferden går mer i grøfta enn på veien, tre passasjerer som er truende og hånlige presser meg til å kjøre fortere, fortere, ut i skogen, nesten i havet, tvinger meg til å fortsette og jeg har ingen kontroll. Passasjerene rundt meg har all makt. Ingen vil meg vel. Et lite menneske kan så vidt skimtes i et av baksetene men han er som i en tåke, bak et slør, har hvit overflate. Jeg ser ikke hvem det er.
Vi snakker mye om marerittet og papirene jeg har skrevet legges i journalen. Tåka letter gradvis og den utydelige passasjeren som også har negativ innflytelse og kontroll over mitt liv kan etter hvert identifiseres. Tårene er umulig å stoppe når jeg ser at det er den mannen jeg har valgt å stole på, vie meg til, elske og ære i gode og onde dager og føde tre fantastiske barn til. Bent Ludviksen.
Vesle Sara har det uendelig godt sammen med meg på psykiatrisk avdeling. Hun spiser og utvikler seg over all forventning og er til stor velsignelse, sykepleiere, leger og medpasienter syr puter under armene våre og vi er nesten som to prinsesser – dog innesperra på ubestemt tid.
Barnevernet vil ha møte med meg på overlegens kontor. Jernkloa griper tak rundt hjertet mitt og river det ut. Sykepleieren beroliger meg og sier at det bare er rutine, at de straks kommer til å se at jeg er en fantastisk mor og at Sara ikke kunne hatt det bedre, det går garantert fint. Jeg tar babyen med på møtet. Hun sover i bagen. Våkner og får pupp. Trenger ny bleie. Jeg vasker og steller henne, koser og kjæler, passer på at hun får ut lufta, er rolig og blid og Sara er likeså.
Hvis jeg nærmer meg noen av barna mine tar de alle tre fra Bent også. Barnevernet har bestemt at jeg er livsfarlig og ødelegger mine kjære små. Jeg blir slengt tilbake på akutten, lovlig nå som jeg ikke er gravid lenger. Lengter voldsomt etter familien som jeg elsker men ikke får lov å ha kontakt med. Pumper og sender morsmelk hjem fordi Sara ikke tåler erstatning. Mannlige ansatte følger på do og stirrer på meg natt og dag, ydmykelsen fortsetter. Det er gratis å trene på treningssenteret når man er innlagt på sykehuset, på akutten har de aldri opplevd at en pasient ønsker å benytte seg av tilbudet. Jeg melder meg på så mange og tøffe treningstimer som mulig og er oppmuntra og glad den stunden det varer. Tar styrkeøvelser på rommet mens tårene renner. Trening mestrer jeg, det er bra for kropp og sjel, livet mestrer jeg ikke, det medfører bare total håpløshet og fortvilelse uansett hva jeg gjør.
OKTOBER 2011
Regndråper tikker mot garasjetaket. Kvelende røykstank siger inn over meg. Ennå tør jeg ikke å åpne øynene for å sjekke om også synet fungerer. Skuffelsen skyller over meg som en tsunami når jeg hører regnet og lukter sigarettrøyken, jeg begynner å komme til bevissthet og er mot formodning ikke død.
Sløyekniven som var gjemt i ei bok i veska mi er kjørt rett gjennom venstre lunge til den støtte på ribbeina i ryggen. Det var så deilig å kjenne knivbladet ete seg sultent innover i den grusomme kroppen min og vite at NÅ! Nå er endelig lidelsen over. Både for meg og for alle som er så uheldige å kjenne meg. En slik lykke og tilfredshet har jeg aldri følt verken før eller siden. Kniven skulle selvfølgelig treffe hjertet. Jeg glir inn i lykkelig bevisstløshet.
En halvtimes tid på et iskaldt garasjegulv 16. oktober 2011. Så oppfatter sansene så smått regndråper mot taket, kvalmende sigarettrøyk, kuldegys i ryggen. Jeg er ikke død. Enda jeg har gjort det jeg oppfatter at garasjeeieren sokneprest Finn Rindahl, politiet, barnevernet, ja faktisk alle krever. Og så klarer jeg det ikke! Kreftene forsvant med bevisstløsheten, stemmen likeså. Ved en siste kraftanstrengelse drar jeg sløyekniven ut av brystet. Håpet er at jeg vil blø i hjel da. Kanskje kniven har stått som en propp og forhindret dødsfallet istedenfor å forårsake det? Venter. Kulden kryper inn til margen, får hver en celle til å skjelve. Så lang tid det tar å dø. Venter. Innser til slutt at jeg ikke har klart å tilfredsstille prestens krav om at jeg skal dø. Lirker fram mobiltelefonen og skriver en melding til ham. Han får komme til garasjen sin og fullføre det siden jeg selv dessverre mislyktes.
Gudstjenesten er for lengst over. Politiet ringte for to dager siden og truet meg med fengsel og barnevern hvis jeg nærmet meg kirken, der jeg er organist. Truet og truet, ropte og ropte. Var stygge i kjeften og ga meg til slutt følelsen av at de kom til å sparke inn døra og arrestere meg foran øynene på barna mine og plassere dem på barnehjem uansett hva jeg gjorde. Det var jeg som måtte være saklig og prøve å kommunisere som en voksen, den hittil totalt ukjente politimannen Ramesh Satchi oppførte seg som om jeg var avskum. Voldelig, upålitelig, kriminell. Gjentok det presten og arbeidsgiveren min hadde avgjort uten motargumenter eller alternativer: Hedvig skal bort. Aller helst fra jordas overflate, slik jeg forsto det. Og jeg gjør alt jeg kan for å tilfredsstille, slik jeg alltid har gjort.
Jeg ringer Bent. Forteller hva jeg har gjort. Det er et halvt år siden vi bestemte oss for å flytte fra hverandre, datteren vår Lina bor hos ham. Han svarer at de har heller ikke hatt så god en dag, Lina sitter i badekaret nå. Jeg minner ham på at han må komme og hente Torgeir og Sara fordi jeg har sløyd meg selv og egentlig skulle vært død. Naboen er hos disse to vidunderbarna jeg har omsorgen for. Det var tøft å snike seg bort fra gullungen Sara på tre år og flotte storebror Torgeir. Men jeg måtte overse min egen enorme kjærlighet til barna for å gjennomføre selvmordet som alle har lengtet etter i så mange år.
Selv om gudstjenesten er over har tydeligvis ikke presten tid til å komme i garasjen for å knivstikke organisten en gang til. Lensmann Rosø, Rindahls bestekompis skal det vise seg, kommer i stedet og jeg ber ham kjøre kniven inn noen centimeter lenger ned, både stemmen og kreftene mine er som smeltet bort etter timen med stor stikkskade i brystet.
Ambulansen bruker under halvparten så lang tid som normalt til sykehuset. Bilen er framme før det rekvirerte helikopteret er operativt. Jeg prøver gjentatte ganger å formidle at det ikke er noen vits i å redde meg men får bare surstoffmaska trykket ned over fjeset igjen. Alt er et sammensurium av lys, uklarhet, stemmer, kommandoer. Hun veier ingenting, vi løfter henne bare over. Dagens oppmuntring.
Håpet om at alt skal være over i dag er ikke dødt, kanskje jeg får lov å dø av skadene? Det er ikke medisinsk mulig å overleve noe sånt. Jeg bomma på hjertet med seks millimeter. Knivbladet gikk ti og en halv centimeter langs en hovedvene, hvis den hadde vært vinkla litt annerledes ville jeg ha blødd i hjel. Overlegen er gledesstrålende. Det er et mirakel at jeg er i live, helt utrolig! Mitt siste håp flyter ut av øynene mine mens Ramesh Satchi kjefter meg huden full. Aldri har jeg opplevd en så grusom person, forstår med en gang at det er ham, selv om jeg aldri har sett ham før.
Med sju ulltepper og dyner over meg i noen timer slår plutselig frosten over i hetetokter. Politimannen kjeder seg høylydt og bryr seg ikke om at jeg trenger hjelp. Ulike tjenestemenn sitter vakt hos meg de neste to døgnene, de fleste sover mens jeg kikker på dem. Er jeg livsfarlig, liksom? Kriminell? To politimenn følger på ambulanseflyet der jeg er beltet fast etter alle kunstens regler. Jeg skal til akuttpsykiatrisk avdeling.
Møte med barnevernet. De har plassert Torgeir og Sara i fosterhjem. Faren Bent er plutselig «godkjent av barnevernet som fosterhjem». Det er barnevernet som har tatt vare på barna våre, påstår de. Jeg er fratatt omsorgen og får ikke lov å ha noen slags kontakt med mine kjære små, fra nå av har de kun en forelder og det er faren. I følge akuttvedtaket er jeg paranoid, psykotisk, livsfarlig for egne og andres barn og i det store og hele verdens verste person som ikke engang har klart å fjerne meg selv fra samfunnet. Jeg ler. Vedtaket er så idiotisk og motsatt av virkeligheten at det er som en vanvittig og grotesk vits. Kontaktpersonen fra avdelingen som er med på møtet mener også at dette slett ikke henger på greip. Jeg er i og for seg glad for at det ikke inneholder spor av sannhet, det blir svært enkelt å motbevise alt som står i vedtaket. Jeg skaffer advokat og skriver omfattende saklige dokumenter for å tilintetgjøre akuttvedtaket.
For hvert åndedrett kommer lungen opp i halsen. Den slurper seg gjennom systemet og vil kvele meg. I firetida om natta blir jeg hasteoperert uten bedøvelse. Slangen er to størrelser for tjukk. Legen er trøtt og uinteressert. Han skjærer slangen rett inn i brystet selv om thoraxdren skal opereres inn under armen. Jeg skjelver noe voldsomt. Nervesenteret for hele venstre side er skadet. Tre barn har jeg født uten smertestillende men disse eksplosjonsartede smertene overgår all annen slags smerte. Jeg blir lagt i koma for å slutte å skrike. Tredobbel dose morfin hindrer meg i å røre en muskel eller et øyelokk på åtte timer. Etter fem døgn i koma med thoraxdren snurper en lege meg sammen mens han skravler i mobiltelefonen sin og jeg blir sendt tilbake til psykiatrisk. Smertene er uutholdelige, selv for meg. Likevel er jeg glad for de fysiske smertene, de tar fokus bort fra det som virkelig er ille.
Barnevernet vil lage tv-program om hvordan de ødelegger meg og min familie. Til deres store overraskelse svarer jeg klart og tydelig nei til tilbudet om å bli tv-stjerne. Å lage underholdning av vår bunnløse sorg er ikke min stil. Saksbehandleren Birger Rückstein og lederen for den lokale barneverntjenesten på Nesna er samboere. Jeg er mildt sagt kvalm. Seinere forteller jeg Rückstein at han skal være glad det er nettopp min familie han har bestemt seg for å ødelegge, for jeg har ikke en eneste voldelig celle i kroppen. Alle andre som hadde blitt utsatt for det samme ville ha gått til angrep på saksbehandleren personlig. I akuttvedtaket har han skrevet at jeg er voldelig og livsfarlig, uten en gang å vite hvem jeg var.
Ti og et halvt år som kjærlig, omsorgsfull og oppofrende mor er brått slutt. Torgeir, Lina og Sara har mista mammaen sin på grunn av barnevernets ville løgner og maktovergrep. Bent forklarer barnevernet at for vår familie er det best at jeg har den daglige omsorgen for eldste og yngste barn, han stoler fortsatt hundre prosent på meg og vet at ungene elsker og trenger mammaen sin. Han blir avbrutt. Hvis han så mye som nevner at han støtter meg tar de alle tre barna fra ham også. Da blir de høyst sannsynlig plassert i forskjellige hjem langt fra både hverandre og foreldrene. Denne uroen og faren er det uaktuelt både for meg og Bent å utsette dem for.
Jeg møter stor forståelse hos advokat Anne Fladvad ved Advokat Helgeland Mo i Rana som skriver en trettensiders klage til fylkesnemnda i Nordland på barnevernets akuttvedtak. Barnevernet svarer med å saksøke meg med formål om å ta omsorgen for barna fra meg på permanent basis og oppfordring til Bent om å saksøke barnevernet for at han eventuelt skal få omsorgen. Situasjonen er på alle måter ulevelig. Med verdens tyngste hjerte fører jeg frivillig omsorgen for barna mine over til faren deres for å sikre at ikke barnevernet får ødelegge dem enda mer. Norsk barnevern har uendelig makt. Vi ville aldri ha klart å vinne over dem i to rettssaker for å gjøre det vi vet er det beste for våre barn. Den tillitsgivende tittelen «barneverntjeneste» gir etaten alle muligheter til å ødelegge familier uhindret. Svært mange ansatte der har både mangelfull utdannelse og erfaring men forvalter likevel lover som legger barns liv i grus. Saksbehandleren i vårt tilfelle opplyser selv at han kun har jobbet innen barnevern i ett år og aldri har vært borti liknende saker. Ondskapen har hvit overflate, gjemt under en tittel som gir inntrykk av at etaten skal verne om barn.
JANUAR 2012
Utslitt av den bunnløse sorgen som har fått meg til å gråte bort hele jula lærer jeg meg to nye sanger, spiller inn cd til dem som har vist støtte i denne umenneskelige tida og legger sangene ut på YouTube med bildekavalkader av barna og livet vårt slik det var. Jeg går på møter med arbeidsgivere, politiet, advokater, skriver lange saklige anmeldelser, avisinnlegg og dokumenter. Får juridisk hjelp fra min barndomsvenninne Anne Cecilie Dessarud ved Kripos til å gjøre ting i riktig rekkefølge og skille sakene selv om alt henger sammen og alle saker bygger på hverandre. Jogger og trener zumba. Lungen var ekkel i starten men snart kan jeg løpe ei mil uten problemer igjen. La om kostholdet og intensiverte treninga i fjor med tretti tapte kilo som resultat, jeg er i god form.
Ble til slutt lei av prestens åpenlyse flørting og ufortjente ros gjennom flere år, han ga meg noe av det jeg trenger, som positive bekreftelser på at jeg er bra nok og verdt noe. Ville få en slutt på det fordi det trigga mine egne følelser og det ble veldig slitsomt å jobbe sammen når det var på den måten mellom oss. Prøvde å få til dialog, gjerne med prestefruen Anne-Grete og prost Olav Ertzeid også enda så pinlig det var for meg. Ønsket å gjøre hva som helst for å finne en samarbeidsløsning slik at vi begge kunne fortsette i jobbene våre som prest og organist i Nesna kirke. Løsningen var enkelt og greit at jeg skulle forsvinne.
I stedet forsvant Finn, ingen visste hvor han var og hvor lenge han skulle være borte. Jeg jobba dobbelt for å holde virksomheten i gang mens det stadig kom stikk for å psyke meg ned. Arbeidsgiveren hadde vært mer enn fornøyd med mitt arbeid i menigheten fra første dag, nå fikk jeg beskjed om å forsvinne fordi jeg liksom utgjorde en trussel mot presten. Fikk besøksforbud. Risikerte to års fengsel hvis jeg var uheldig å møte noen i prestefamilien på veien eller butikken.
Den psykiatriske sykepleieren jeg er pålagt å ha oppfølging hos deltar på alle møter og hjelper meg enormt, jeg får inntrykk av at han virkelig bryr seg og at han i virkeligheten står igjen som den eneste som vil meg vel. Jeg får sterke følelser for ham. Som selvfølgelig ikke blir gjengjeldt. Hvis han lar meg gjøre husarbeid og lage middag til ham av og til kan jeg klare å bli værende her som jeg trives så godt, han hadde ikke behøvd å se meg. Hvis jeg hadde fått jobb i nærheten kunne jeg beholdt drømmehuset og klart å bli boende. Men ingen vil ansette gærningen som knivstakk seg selv for å true prestefamilien.
Ukene jeg er lenket til sykesenga bruker presten godt: Drar med seg en rekke nøkkelpersoner inn på kontoret og manipulerer dem til å tro på løgnhistorien sin for ikke å bli avslørt selv. Jeg blir slått av et overveldende hat når jeg kommer tilbake, særlig fra folk som har stått meg nær. Noen har heldigvis nektet å la seg manipulere. De vet sannheten, støtter meg, skriver brev til biskopen og prosten. Ingenting nytter, ondskapen har hvit prestekjole med altervinflekker på. Bent sier at barna våre er ofret på Finn Rindahls alter. Det er utrolig godt sagt, tatt på kornet.
Jeg vikarierer utrolig mye, reiser og reiser, overnatter på venterom og moteller, går mange mil, hadde aldri overlevd dagene hvis jeg ikke hadde vært så mye borte fra Nesna. Men jobb får jeg ikke og all pendlingen kan ikke fortsette. Søker jobb innen mitt kompetanseområde over hele landet. Får svært positive tilbakemeldinger, hyggelig at alle vil ha meg. Langt unna. Det går ikke an å bosette seg hundre mil fra barna som nå er fire, sju og elleve år.
Bent begir seg inn i nettdatingens forlokkende verden og anbefaler meg å gjøre det samme, det er spennende og morsomt mener han. Det er overhodet ingenting for meg, jeg kan ikke legge meg ut som reklame for en vare til salgs når jeg vet at alt ved meg er stygt og ubrukelig. Jeg synes synd på alle som noensinne har hatt noe med meg å gjøre og unner ikke min verste fiende å bli sammen med meg.
Så gjør jeg det likevel, i et anfall av nysgjerrighet. Får koselige meldinger fra mannfolk i nærheten allerede før profilen er ferdig. Oppdager at den psykiatriske sykepleieren min Kjell Stücken er der og flere menn som virker kjempebra. De tar kontakt eller jeg tar kontakt, vi holder kontakten og avtaler å møtes. Aldri noensinne har jeg vært så nervøs. Til min store overraskelse vil de møte meg igjen, gå på tur sammen, handle møbler, prate om viktige og ikke så viktige ting, lære meg bedre å kjenne. Jeg dater tre supre mannfolk på samme tid men vet at det kun er Kjell som er riktig for meg, og jeg for ham tror jeg.
Så får jeg jobb. Jeg selger huset, kaster det meste av innbo, frakter noe til Bent og barna og tar med det viktigste til mitt nye oppholdssted Værøy. Får bærehjelp og selskap av en døv og tydelig ubegavet tosk som er overbevist om at vi har et forhold, at vi skal gifte oss og få barn sammen fordi han har bestemt det. Panikken vokser. Jeg prøver å forklare ham at det ikke er slik det fungerer, at jeg ikke engang orker tanken på å bo sammen med noen igjen og om sorgen over å ha blitt fratatt mine elskede barn. Å miste ett til overlever jeg ikke. Raymond blir sint. Han har bestemt det og da er det slik, forteller om tidligere hevnaksjoner mot jenter som har gått imot hans vilje. Jeg tør ikke annet enn å føye ham, han trenger tross alt min hjelp på alle områder, jeg får bare prøve å gjøre det beste ut av det.
Forholdet er surrealistisk. Det er vanskelig å få svar fra Raymond Røstgård på noe som helst, kommunikasjonen er som å stange hodet hardere og hardere i veggen. Han er på jobb i flere måneder i strekk, da er det ikke mulig å få kontakt med ham, vi er ikke kjærester og han kan ligge med hvem som helst og feste så mye han vil. Straks han er tilbake må jeg være på pletten og hente ham, ha en middagsrett han elsker klar på bordet og utføre alle seksuelle tjenester han krever. Noen ganger prøver jeg å ta initiativet til å kysse men da spytter han i munnen min og flirer hånlig, andre ganger gir jeg tydelig beskjed om at det han krever faktisk ikke er mulig og hvorfor. Det nytter ikke, han har bestemt det og da blir det sånn. Etter hvert skriver han meldinger om at han gleder seg til å komme hjem, gjør ikke jeg det? Jeg er fortvila og gruer meg, sårene etter de forrige voldtektene har enda ikke grodd.
Han bor gratis hos meg men ødelegger huset under dekke av å skulle pusse opp, lar meg rydde opp i hans skandaløse økonomi men anklager meg for å stjele pengene hans, bestiller varer til prosjekter i millionklassen uten å ha ett øre på kontoen, røyker og roter og kjefter og gjør min hverdag ulevelig.
Bare jeg tilfredsstiller alles behov og ønsker går det vel bra. Tie og tåle. Holde kjeft og holde ut. Dette har vært mine mantra gjennom livet. Mot min vilje fjernes prevensjonen, jeg blør som en foss igjen og alt hverdagslig blir atter en nærmest uoverkommelig utfordring. Blir gravid for fjerde gang. Raymond uttrykker stor glede og tilfredshet over barnet som skal komme, jeg opplever lettelse fordi jeg har klart å møte kravet hans – som slett ikke er en selvfølge nå når jeg nærmer meg førti. Raymond bestemmer at vi skal gifte oss før fødselen, jeg kjøper brudekjole med plass til stor mage, inviterer slekta på begge sider, planlegger vielsen og handler inn babyutstyr.
Går i kirken for å øve. Ser at pianoet må flyttes og gjør det på egenhånd, går på toalettet og blør. Blør enda mer, går på jobb, gjør alt som forventes og litt til. Er gravid i fjerde måned, få som vet det ennå. Skulle tatt ut en sykedag men tenker ikke tanken på å ikke undervise og gjøre min plikt som vanlig. Kjenner at fødselen skjer midt i femteklassens musikktime. Det er et kvarter igjen til friminuttet, må holde ut uten at noen merker noe. Assistenten er med, hvorfor kan jeg ikke be henne om å overta fordi jeg har blitt akutt syk? Ti minutter. Ser de noe? Forstår elevene eller assistenten at noe er galt? Fem minutter til, det skal jeg klare. Låser klasseromsdøra og haster hjemover, er jeg ferdig for dagen allerede?, spør de.
Tenker at barnet jeg har mista var den eneste grunnen til at Raymond som nå har skifta navn til Heløy gadd å være sammen med meg, det er tydelig nå at han kun er ute etter å såre meg men samtidig krever han at jeg skal ha det bra. Jeg forventer at han går fra meg etter spontanaborten, han tror ikke på at jeg har mista ungen – det har jo ikke han bestemt. Truer og truer, kjefter og kjefter. Ikke klarer jeg å tilfredsstille hans behov og ikke klarer jeg å ha det bra. Jeg er hundre prosent mislykka.
Så gifter vi oss likevel. Jeg kjøper hus til oss. Synger og spiller i vielsen. Baker bryllupskake. Tar imot gjester og underholder dem. Går på jobb og gjør så godt jeg kan, stiller alltid en time tidligere enn nødvendig og forbereder enda grundigere enn før. Får masse gode tilbakemeldinger, får det til. Så lenge det varer. Slik har det jo vært overalt, folk er overstadig fornøyd med meg helt til de plutselig en dag hater både meg og arbeidet mitt. Utsetter dommedagen ved å la være å delta i sosiale sammenhenger, ikke la folk komme innpå meg, da blir jeg kanskje ikke forkasta fullt så fort.
Blir svanger for femte gang. Skal sannelig vise verden at jeg ikke er for gammel til å få barn! Intensiverer treninga, høyt blodtrykk og enda høyere vekt. Raymond intensiverer røykinga. Intensiverer husødeleggelsen, grisingen og rotingen. Trapper opp innsatsen for å gjøre min hverdag uoverkommelig, legger hindringer i veien overalt og kutter den lille formen for kommunikasjon vi tross alt har hatt. Lever kun på internett. Jeg og barnet jeg bærer finnes ikke, har ingen betydning.
Raymond tvinger meg til å begynne på medisiner og gå til psykolog. Det er tolv år siden forrige gang jeg sov en hel natt, medisinen virker som en søvnstrømbryter og jeg får det mye bedre og kommer opp på et stemningsnivå som gjør meg i stand til å motta behandling. Psykolog Kathrine Rasch Moyo ved VOP i Bodø er fåmælt men jeg føler at hun tror meg. Går fast til henne et helt år og vi er enige om at jeg har gått et stort skritt i riktig retning. Etter behandlingsslutt skriver hun til tross for alle lovnader en bekymringsmelding som får alle alarmer til å gå hos barnevernet.
Det er ikke mulig å sette et barn til verden i det forferdelige hjemmet Raymond Heløy herjer i. Jeg kan ikke stikke hodet i sanden lenger og håpe på at han bedrer seg når han blir far. Han får valget om enten å skjerpe seg slik at det er mulig for en baby å bo der eller å flytte ut. Han velger uten betenkningstid det siste, med trusler om at ungen i magen skal bli en barnevernsunge. Han vil kun det verste for sin egen sønn og spesielt for kona som endelig har turt å bryte med psykopatens manipulerende og truende vilje. Hacker seg inn og misbruker mitt navn og personnummer for å stjele penger, trikser med bilen og leiehengeren for at jeg skal få problemer og i beste fall omkomme i en ulykke som følge av hærverket, han prøver å ta livet av både meg og sin ufødte sønn i tillegg til eventuelle medtrafikanter.
AUGUST 2014
Bent har fått en alvorlig diagnose, er helt knust. Jeg slipper umiddelbart alt jeg holder på med for å reise dit og stelle for ham og barna i fem gloheite sommeruker. Ekstra varme fordi jeg nå har femti ekstra kilo å bære på, er bekkenløsningskrøpling igjen og har sterke prematurrier. Men fantastisk er det. Jeg elsker Sara, Lina og Torgeir over alt på jord og å få være sammen med dem, se gleden, kjærligheten og utviklingen hos dem i fem uker i strekk når de har bodd hos pappaen i nesten tre år er bare uendelig godt. Ingenting kan måle seg med det. Bent blir nærmere undersøkt og legene finner ut at tilstanden er helt ufarlig, faren er over.
Totalt ukjente barnevernkonsulenter buser en dag inn til oss, alle 3 barna er tilstede. Det har kommet en såkalt bekymringsmelding fra Raymond Heløy:
Hei jeg er en bekjymringsfuld kar som skal bli pappa før første gang i livet. saken er at vi er separert. Hedvig Heløy mamman til banet som har termin den 23 juli. Vilken sykehus vet jeg heller ikke. Også har hun satt huset som hun har til salgs.. Hun er svært u,stabil når det gjelder nærvene sine.. skjønner ingenting jeg Hun sier også at hun ikke får se ongene som hun har sammen med Bent Ludviksen. dær bor hun nå.. jeg synes dette er merkelig synes ikke dere det?? jeg må få hjelp oss dere så jeg den 23 juli får vite om ongen er min før jeg skal ta med DNA. jeg ber dere om hjelp. er bekymrett før da lille banet som skal lære seg en hel værden også..
Med vennlig hilsen Raymond Heløy,8063 Værøy
Både Bent og jeg forsøker å få dem til å forstå at han ikke kan tas alvorlig. Jeg har alt klart til babyen men er nødt til å flykte fra Værøy fordi Raymond utgjør en potensiell trussel både mot meg og sønnen som skal komme. Akkurat nå er det ikke avgjort hvor vi skal bo, det er mye som skal gå i orden og vurderes først.
Bent er ikke dødssyk likevel, jeg må komme meg bort derfra. Vi oppfatter begge barnevernets intense men ulne trussel om at hvis jeg oppholder meg på Træna tar de barna fra faren deres også og skiller dem. Det er den ultimate undergangen. Reiser hjem til huset mitt på Værøy som er fullstendig rasert av leieboere. Klarer å ordne med kjøp av et hus som jeg håper ligger tilstrekkelig langt utenfor Raymonds ødeleggelsesradius, vasker og pakker alt jeg har og selger det jeg ikke får plass til på tre tilhengerlass. Kjører de tre flyttelassene alene, hundre mil pluss seksten timer med suppleringsferge på hver tur, er ferdig fem dager før fødselen er i gang. Har ingen mulighet til å sove den uka, får masse god hjelp med bæring og betaler godt, er ikke vant til at andre gjør noe for meg. De er så snille, jeg er rørt over hjelpsomheten.
Lykkelig over å ha klart å flykte fra Raymond følger jeg Sara til hennes første skoledag 18. august 2014. To dager etter legger jeg barna som vanlig men Lina trenger å snakke om dype ting før hun skal sove, hun sliter med aggresjon og lurer på hvorfor det bare er hun som blir sint og springer ut av klasserommet? Vi får en veldig fin prat. Lina husker ingenting av hvordan hun agerte da hun var yngre og jeg overbeviser henne om at det er helt i orden å forlate klasserommet for å roe seg ned når man blir sint. Hun er mye mer moden og reflektert nå, jeg forstår at veslejenta mi begynner å bli stor. Mammahjertet svulmer.
Jeg går til køys selv også, er sliten men letta, stolt og glad. Det er tid for en ny begynnelse. Klarer ikke å få sove og kan ikke unngå å stønne. Tenker etter noen timer at jeg får legge meg på sofaen så barna ikke hører stønningen. Stikker innom toalettet på veien og forstår med ett at vesle Patrik har tenkt seg ut i verden. Nå! Dusjer, kler på meg rent tøy og stikker hodet inn til Bent: Jeg reiser til sykehuset og føder. Ringer AMK og helikopter blir rekvirert. Riene er allerede så kraftige at de tar pusten fra meg. Men det er noen sekunders pause mellom som gjør fødselen til den letteste jeg har opplevd. Jordmor Elisabeth Blix stiller masse spørsmål, jeg svarer mellom de sterke veene, hun er blid og nærværende, det har jeg heller aldri opplevd før. Når natta glir over i tidlig morgen spør jordmor om jeg er klar for at hun skal ta vannet. Jada, sier jeg, selvfølgelig er jeg klar. Straks hun gjør det ombestemmer jeg meg høylydt, den ekstreme smerten kommer som et sjokk. Men snart havner en liten, perfekt bylt ved brystet mitt. Patrik er det fjerde fantastiske mennesket jeg har satt til verden. Det er fire dager til førtiårsdagen min og gutten er helt tydelig frisk og oppvakt, han stirrer på meg som for å suge til seg mammaen sin og suger rent faktisk også i halvannen time. Han kom nettopp ut av magen men man skulle ikke tro at han har gjort noe annet enn å suge bryst før, jeg har aldri opplevd en så utrolig første tilknytningstid med et nyfødt barn før. Jeg er lykkelig. Letta over at alt har gått så bra. Stolt over å ha født enda et vidunderlig menneske. Dette er begynnelsen, alt det vonde er over nå, Patrik skal få alt han trenger av nærhet og kjærlighet og vi skal besøke storesøsknene hans mye – de elsker ham jo og lengter etter ham de også.
Alle de ansatte på føden er bryske, røsker engelen min fra meg straks han er ferdig med å spise, får inntrykk av at jeg er i veien og noe som bare skal komme seg vekk enda jeg er blid som en sol og godtar uten videre å ligge på fødebenken i mange timer etter fødselen fordi avdelingen er full. Spør av og til om ikke Patrik kan få sove hos meg? Jeg er så varm og han har litt lav kroppstemperatur, jeg vet jo også at nærhet mellom mor og barn den første tida er kjempeviktig på alle måter. Nei! Babyen skal være inne hos personalet. Avskyen lyser ut av øynene på dem, hva er det jeg har gjort galt? En sjelden gang lengter jeg så voldsomt etter barnet mitt at jeg går for å se etter ham, barnepleierne sitter som fangevoktere, jeg skal bare pelle meg langt derifra.
Jeg fatter fremdeles ikke at fødselen er over, at det har gått så bra tross min høye alder og skrøpelige bekken og at Patrik er så oppvakt og flink til å suge. En så perfekt start har jeg aldri opplevd før. Jeg nevner det for jordmor Sølvi Hestnes som hardhendt knar magen min og surt vrenger ut av seg at man skulle ikke tro jeg hadde født fire barn. Det er vanskelig å oppfatte om det er ment som en fornærmelse eller et kompliment. Hun maser om at barnevernet kommer for å snakke med meg, noen jeg kjenner godt. Jeg kjenner ingen i barnevernet godt. Fikk inntrykk av at konsulentene på Værøy lyttet og hadde full tillit til meg, de hadde ingen bekymringer etter å ha snakket åpent med meg for et par måneder siden. Jeg tenker meg om og svarer at det kanskje er en av dem som kom til Bent og barna da jeg var der i sommer? Jada, jeg skal gå på møtet med barnevernet. Nyter hvert sekund sammen med min lille nydelige sønn.
Sover godt om natta, dusjer, steller meg og tar på rene klær og blir henta av nok ei jordmor. Vil jeg at hun skal være med på møtet? Ja, hvis hun har tid og lyst er det helt greit for meg. Lederen og nestlederen i den lokale barneverntjenesten skuler olmt på meg, sistnevnte stirrer ned og hveser at hun må vel si gratulerer. De har vedtatt flytteforbud. Ok, tenker jeg, vi får bare roe oss ned her på sykehuset da og utsette den planlagte dåpen neste helg. Får prøve å stryke dem med hårene for Patriks skyld, hvem vet hva slags galskap de finner på hvis jeg stritter imot. Hun leser opp mange sider med sludder og vås, Patriks navn er ikke oppgitt enda det sto over fødebenken hele tida, jeg er kalt Hedvig Heløy Ludviksen gjennom hele det vanvittige akuttvedtaket. Ganske merkelig ettersom min første ektemann heter Ludviksen og min andre Heløy... Det står RAYMOND med store bokstaver over hele det tåpelige dokumentet, det er typisk sånne løgner og fjas han kan finne på å fortelle. Jeg sitter helt rolig og hører på eventyret som skal ødelegge livet til min nyfødte sønn. Nestlederen med den overdimensjonerte rumpa Elisabeth Ludviksen Johansen presser til slutt ut av seg at flytteforbudet kun gjelder Patrik, jeg har bare å komme meg bort derfra i en helvetes fart og ikke prøv å vise meg for deres baby mer. Han skal i beredskapshjem, en dag gammel.
Ondskapen har altfor hvitbleika hår og gjemmer seg bak et nøytralt skrivebord merka nestleder i Barneverntjenesten Ytre Helgeland. Enorm rumpe, enorm makt til å ødelegge familier og knuse barns framtid. Jeg får tilbud om medisiner for å stoppe melkeproduksjonen, det er alt. Ingen ting en nybakt mor faktisk trenger. Nei, svarer jeg bestemt, jeg skal på apoteket og kjøpe brystpumpe, dette er ikke over. Møter en av barnepleierne fra føden når jeg er på vei ut fra apoteket igjen, hun snur seg demonstrativt bort og snurper munnen så jeg velger å ikke hilse. Finner et offentlig toalett og ringer advokaten som bisto meg i 2011. Hun er i rettssak, blir henvist til en annen med mye erfaring fra barnevernssaker, ja dette haster. Advokat Dag Jodaa er hyggelig og sier han begynner å jobbe med saken straks.
Kjenner at jeg er forferdelig sulten og går mot et spisested. Får omsider tak i Bent for å fortelle hva som har hendt og at jeg kommer tilbake til dem uten lillebror samme kveld. Nei! Han har nettopp fått telefon fra barnevernet, hvis jeg kommer dit tar de alle barna fra ham. Jeg mister matlysten, går i retning hotellet i stedet. Ett sted må jeg vel få lov å oppholde meg? Før jeg rekker å sjekke inn kommer politiet og anholder meg. Drar meg med på politistasjonen for avhør. Sleper meg inn baki en svarte-marja som nå for tida skjuler seg under en hvit overflate. Det stinker spy og all verdens elendighet. Ondskapen har hvit overflate, men overflata er så skjør og ondskapen så grusom at den siver gjennom likevel.
To politifolk står vakt utenfor legekontoret. Etter en usedvanlig langvarig konsultasjon vurderer legen meg som adekvat i forhold til den vanskelige situasjonen og fullstendig fysisk og psykisk frisk. Politiet løslater meg og spør om de skal kjøre meg noe sted? I den hvitlakkerte stinkende svarte-marjaen. Jeg er så oppgitt at jeg svarer at de får vel bare kjøre meg på glattcella da? Ikke vet jeg hva jeg har gjort som er så forferdelig galt, tilværelsen er som et uendelig mareritt der stadig mer utrolige og urettferdige ting skjer.
Seint på kvelden blir det omsider tid til å få seg mat. Jeg snakker med bestemor og søstra mi Liv Solveig i telefonen. Maten blir kald. Jeg gråter og forteller om det ufattelige det hjerterå barnevernet nå har gjort for å ta knekken på meg og barna mine.
Trening er medisin, jeg bestemmer meg for å ta en joggetur og kjenner at det er godt å merke at kroppen begynner å fungere igjen, det er dagen etter fødselen og nyfødte Patrik har mista mammaen sin.
Pumper melk og er sår. Står opp etter en søvnløs natt, dusjer, steller meg, kjøper små plastbokser, pumper morsmelk og heller oppi den første sterile boksen. Merker med navn og fødselsdato på barnet mitt, melka er kun til ham fordi han trenger den så sårt, han som ikke får den morskjærligheten og nærheten som er viktigst av alt. Jeg vil vise at jeg bryr meg og at jeg ønsker å gi Patrik den beste næringen han kan få så lenge jeg har mulighet til det. Bærer forsiktig melka til fødeavdelingen, kan ikke tro de allerede har sendt ham ut på byen til fremmede mennesker, uansett vet de vel hvor babyen min er. Vet godt at jeg ikke har lov å spørre etter ham og ikke skal ha noen beskjeder, gir bare instruks om å gi morsmelka til Patrik f 21.08.2014 og ingen andre. Går med fersk melk til føden tre ganger den dagen, de to siste gangene er nestlederen i barneverntjenesten der og jeg forstår at sønnen min fortsatt befinner seg på sykehuset. Det er en fattig trøst.
Seint på kvelden når jeg straks er klar for forhåpentligvis litt mer søvn banker det på hotelldøra. To politimenn skal snakke med meg og drar meg av gårde til legevakten igjen. Det er en annen lege og andre polititjenestemenn enn dem jeg ble konfrontert med i går så jeg gjentar alt jeg sa, midnatt passeres, legen er opptatt, ny lang konsultasjon, ingen endring i min psykiske tilstand, får krass beskjed om ikke å vise meg på sykehuset flere ganger, de regner med at melka er forgifta og den blir selvsagt kasta umiddelbart uansett.
Møte med advokat Jodaa. Jeg er helt alene med alt det fæle og tar kontakt med den jeg foruten barna mine lengter mest etter å se, min psykiatriske sykepleier Kjell Stücken som har hjulpet meg så utrolig mye tidligere. Han kjører fra Nesna til Mo i Rana og avlyser hele arbeidsdagen sin for å møte meg, som ikke har vært pasienten hans på drøyt to år. Kjell får en kjapp oppdatering på situasjonen og foranledningen før vi går til advokatens kontor. Dag Jodaa anbefaler at jeg er alene med ham på møtet, den psykiatriske sykepleieren er aktuell som vitne i saken. Førtiårsdagen min blir feira med et altfor langt møte på advokatkontoret med altfor mange glass vann, jeg utsetter kaffedrikkinga til syttiårsdagen, føler meg fortsatt ikke voksen nok til å begynne ennå… Advokaten er tydelig på barnevernets side, han skjuler det dårlig, regner vel ikke med at jeg er oppegående nok til å gjennomskue dobbeltspillet.
SEPTEMBER 2014
Akuttsaken skal opp for fylkesnemnda. Vet ikke om jeg klarer dette, er redd for å begynne å gråte. Kjøper presentable svarte penklær og sko, har gått ned tjue kilo siden fødselen allerede. Advokaten roser meg og sier jeg forklarer meg som en gud, jeg får mye mer taletid enn forventet. Barnevernets pult er full av post-it-lapper, de hvisker, sender sms-er hele dagen og følger ikke med. Deres advokat Cato Helstrøm er sprutrød i fjeset, kverulerer på hvert et ord jeg sier, jeg må mange ganger vente med å svare på spørsmålene hans fordi han får en ny sms eller post-it. Han er så stakkarslig at jeg må legge bånd på meg for ikke å gå fram og hjelpe ham. Elisabeth Ludviksen Johansen vrenger ut av seg en tirade av gamle og nye løgner både om meg og barna. Jeg får høre at jeg har ødelagt barna mine og hadde kommet til å gjøre det med Patrik også hvis han hadde blitt hos meg. Torgeir som i virkeligheten er unormalt skoleflink, atletisk og sosialt trygg har plutselig fått problemer på skolen på grunn av den forferdelige moren sin og Sara som er både selvstendig og reinslig har ikke den ufattelig syke moren lært å gå på do ennå, påstår den svære rumpa fra barnevernet. Jeg har ingen venner, ingen kontakt med familie, har ikke jobb og ordentlig bosted og fungerer overhodet ikke i samfunnet. Et svært alvorlig tilfelle, påstår rumpa som selv oppgir at hun bor på kommunehuset på Leland i Leirfjord.
På føden har jeg oppført meg merkelig og var tydelig forvirra og syk, får jeg vite. Jeg huska jo ikke navnet på henne som jeg hadde hatt så mye med å gjøre (Elisabeth presenterte seg slett ikke den ene gangen de kom busende inn til Bent, meg og ungene i sommer) og huska heller ikke at jeg har født barn før (ga jo uttrykk for at dette var utrolig og at jeg ikke hadde opplevd at en fødsel, amming og første tilknytning kunne gå så fantastisk flott). Barnepleieren som helt tydelig nekta å hilse på meg på apoteket etter at jeg var kasta ut av sykehuset påstår at vi prata om løst og fast og at vi møttes igjen i en annen butikk og prata om løst og fast på nytt etterpå. Det er jo mildt sagt merkelig, ettersom hun ikke engang så på meg da vi møttes, jeg overhodet ikke hadde tid til å snakke om løst og fast med noen i den situasjonen og slett ikke var i andre butikker.
Fylkesnemnda i Nordland opprettholder vedtaket men Patrik skal få tre timer samvær med sin mor ukentlig fra han er fem uker gammel. Jeg vet ingenting om hvordan sønnen min har det bortsett fra at søsteren til Raymond passer ham, jeg har ikke noe annet valg enn å stole på at hun er snill mot ham. Det kommer imidlertid stadig meldinger om det motsatte, jeg vil ikke høre.
Min store utfordring er å oppføre meg sivilisert overfor de barnevernsansatte som sitter og skriver ned hver en bevegelse jeg gjør og hvert ord jeg sier og ikke sier på samværene, den fullstendig uerfarne konsulenten Jannike Kristoffersen produserer mange nye løgner fordi det slett ikke er mulig å tvære noe negativt ut av stundene Patrik har sammen med meg. Samhørigheten er til å ta og føle på. Gjensidig kjærlighet og ømhet og savn strømmer gjennom alle timene. Han er blid, pludrer, sover i armene mine og får nødvendig stell og mat. Jeg pumper fortsatt men barnevernet nekter meg å amme, jeg kjøper inn flasker og morsmelkerstatningen han er vant med og har med passelige bleier og klesskift. Snakker med barnevernet og prøver å få høre hva deres mening i ulike spørsmål om spebarnsstell er. De vrir og vrenger på alt og rapporterer at jeg hele tida er fast bestemt på at det motsatte av deres mening er det riktige.
Patrik er overveldende harmonisk og tillitsfull. Det opplever jeg som mor hundre prosent gjennom ti nydelige samvær, og alle andre som har kontakt med ham sier det samme. Men ikke Raymonds søster Siw Iren Røstgård, hun som helt uten videre har blitt beredskapsmor. Hun rapporterer at han er urolig etter hvert samvær, kanskje ikke så rart når han har fått morskjærlighet og nærhet en stakket stund for så å bli slengt tilbake til den kalde og hensynsløse tanta som nekter å ta ham opp? Barnevernet bruker nødrett for å stoppe samværene, jeg får ikke se min sønn mer.
Hovedrettssaken varer i tre lange dager. Raymond Heløy er også til stede. Jeg smiler, håndhilser på alle, er rolig og lytter interessert og oppmerksomt. Tolv vitner høres, samtlige vitner overbevisende til min fordel. Min nye advokat Olav Sylte har stjerner i øynene og er tydelig overrasket over hvor utrolig bra dette går, barnevernets påstander blir plukket fra hverandre og motbevist alle sammen. Bare det at jeg ikke har prøvd å ta livet av meg i løpet av denne høsten, står rolig, sikker og oppreist og har jevnlig kontakt med fastlege Brynjulf Barexstein og psykiatritjenesten samt fortsetter på medisinene beviser i seg selv at jeg slett ikke er psykisk syk. Ikke mange hadde overlevd å bli behandla slik.
Jeg er rørt. Så mange nydelige, sanne ord som blir sagt i rettssalen! Under ed og foran fire advokater, tre barnevernsansatte, psykolog og oss tre vanlige! Jeg forlater fylkesnemnda med ny visshet om at det er mange flere enn barna mine som er glad i meg, jeg har faktisk verdi jeg også og behøver ikke lenger å skamme meg over å være til. Bestemmer meg for å gjemme alle de gode ordene i hjertet for alltid.
JANUAR 2015
Sara, Lina og Torgeir blir lykkelige når de forstår at jeg planlegger å flytte til Træna der de har bodd hos faren i over tre år, får meg leilighet der og søker på nye spennende jobber. Jeg kjenner glede og forventning om en lysere framtid. Barnevernet får nyss om flytteplanene og tar straks kontakt med Bent; hvis jeg flytter dit tar de umiddelbart alle barna fra ham også.
Fylkesnemnda vedtar at Patrik skal fortsette å bo hos tante Siw til han er atten år med sin gale og svært ustabile far boende i kjellerleiligheten, han får møte sønnen når han vil. Jeg får fire korte samvær per år i Raymonds leilighet med barnevernet og den selvutnevnte beredskapsmoren til stede. Hun er fremdeles ikke godkjent, ringte bare barnevernet en måneds tid før fødselen og sa at de straks skulle hive den forferdelige Hedvig ut og gi barnet til henne når han var født. Ja, det var helt i orden. Barnevernet ved Lasse Olsen og Elisabeth Ludviksen Johansen skrev den lange løgnaktige avhandlingen og satte seg til å vente på å sette bakholdsangrepet ut i livet.
Veslegutten min er sju og en halv måned gammel. Jeg har ikke sett ham siden han var to og en halv. Alt jeg vet er at han har strevd med magen hele livet, tåler ikke morsmelkerstatning og mangel på nærhet. Han likner veldig på meg, sier venner som bor på Værøy, beredskapsmor nekter fortsatt å ta ham opp. Jeg deltar ikke på samvær som kun torturerer den stakkars hardt prøvede babyen min enda mer, smerten ville blitt tusen ganger verre etter å ha møtt mamma som er så uendelig glad i ham for så å bli kastet tilbake i kulda igjen.
Vi anker saken umiddelbart, den skal opp for tingretten i mars eller april. I slutten av mars får jeg beskjed om at saken foreløpig er berammet til rundt sankthanstider, sannsynligvis blir det seinere. Patrik har mista hele sitt første leveår på grunn av ondskap med hvit overflate: En hevngjerrig far som skjuler seg bak idioti, en så hjerneskadet person kan vel ikke ha onde hensikter? Han har hele livet sluppet unna med ødeleggelser av alt og alle fordi folk tror han er harmløs og synes synd på ham. Et maktsykt barnevern som misbruker loven for å knuse nyfødte barns liv og deres familier. En barnløs tante som manipulerer seg fram og får alt hun peker på, hun tror at det er hun som har født Patrik, jeg eksisterer ikke. Et korrupt rettssystem der verken advokater eller dommere tør å innse sannheten og gå imot barnevernet. Og psykiatrien, det såkalte hjelpeapparatet, som samarbeider med dem alle og muliggjør galskapen.
Ondskapen har hvit overflate for å kunne ramme og knuse hardest mulig.
ETTERORD
Min eksmann Bent og min eldste sønn Torgeir skriver følgende uttlaelser:
UTTALELSE FRA Hedvig HELØYS EKSMANN
Jeg Bent Ludviksen har vært gift med Hedvig Heløy i 13 år og vi har 3 barn sammen. Hedvig har stor omsorg for sine barn, og ungene setter stor pris på henne. Selv om det er jeg som har den daglige omsorgen for våre tre barn, så har Hedvig og jeg en fin dialog rundt samvær og slike ting. Jeg tror Patrik ville satt pris på å få bli kjent med sin mor.
Bent Ludviksen
UTTALELSE FRA Hedvig HELØYS TRE ELDSTE BARN
Vi barna synes Hedvig er en flott mor, som passer godt på oss. Hedvig vil forsørge sitt minste barn veldig godt også. Dette barnet tilhører henne, og barnet får ikke den morsfølelsen det trenger uten mammaen sin. Når/hvis barnet kommer til Hedvig vil barnet få mer kjærlighet, omsorg, trøst.
Træna, 31/1/2015
På vegne av Hedvig Heløys tre eldste barn
Underskrift Torgeir Ludviksen
|
Board index » NYE MEDLEMMER » >> NYE MEDLEMMER kan skrive om d.s.k. barnevernet her
økte blodsirkulasjonen og utvidet årene inn til hjertet. slik at det holder folk mere hjertefriske. Barnevernsaker skaper sorg og bekymringer, laster tyngde og alt annet enn latter og glede også på BARNA de rammer. Altså motsatt efekt blir barnevernsofre utsatt for. 