Litauen og norsk barnevern på nyhetene i NorgePå Dagsnytt klokken 19 på nrk i går kveld, 12 april 2015, var det en 7 minutter lang reportasje om norsk barnevern og Litauens syn på det. Mye av programmet er gjengitt her:
Norsk barnevern slaktes i Litauen nrk Verden, 12 april 2015
Som vanlig klarte norsk, stats-underdanig media å presentere spørsmålet på en slik måte at den norske ambassadør i Vilnius, og de norske myndighetene, kommer ut av det som kvintessensen av god, pålitelig fornuft, mens lituerne presenteres som uinformert og tåpelige. I den grad litauere ble intervjuet, var det:
• enten overfladisk informerte folk i gatene (skjønt én mann fortalte at hans bror med familie akkurat hadde forlatt Norge på grunn av trøbbel med barnevernet),
• eller et kort glimt av et parlamentsmedlem Aurelia Stancikienè, som var kritisk overfor Norge, mens programmet passet på å fortelle oss også at den litauiske regjering hadde full tillit til norsk barnevern,
• eller en lenger sekvens med en tolk Neringa Ozolina, som var ivrig med 'forklaringen' at i Norge var det så mye innavl i form av ekteskap mellom fetter og kusine og til og med bror og søster, at vi hadde et meget høyt antall barn som ble født med Downs eller andre 'defektert' og trengte nye gener, pluss at vi trengte å øke vår befolkning. (Ikke i Norge men i Sverige for noen år siden ble det tillatt med sex og ekteskap mellom halvsøsken.)
Reporteren unnlot ikke å si at Norge ikke har høyere forekomst av genetiske defekter enn andre land. (Én mulig grunn til at litauerne kan tro det, er at Norge heldigvis har utviklet seg
bort fra den primitive holdningen hvor man gjemmer bort handikappede barn som om de er noe man skal skamme seg over.) Så nyhetsreportasjen, ved journalist Tormod Strand, klarte å presentere litauere som ganske skrullete.
*
Den norske ambassadøren til Litauen, Dag M. Halvorsen, fikk ganske mye intervju-tid til å forklare hvor mye av ambassadens tid var gått med til disse barneverns-spørsmålene. Han måtte nærmest ryste på hodet over alt det litauerne trodde om Norge,
og han hadde nå hyret inn et PR-byrå til å presentere Norges sak.
Det faktum at Norge må bruke profesjonell publisitet for å prøve å stagge kritikk er naturligvis oppmuntrende. Norge er utvilsomt alarmert over at ikke hvert honning-og-fløte-ord fra norske myndigheter aksepteres uten spørsmål. Ambassadør Halvorsens uro minnet meg faktisk adskillig om et intervju norsk tv gjorde med en norsk diplomat i Russland om barnevern, hvor den irriterte representanten fra den norske ambassaden i Moskva klaget over at de
hadde informert russerne om norsk barnevern, men det så ikke ut til å synke inn hos russerne!
*
Det var ikke et ord om gutten Gabrielius. Demonstranter utenfor den norske ambassaden holdt opp plakater og jeg så hans navn der, men norsk tv nevnte ikke med et ord hans sak eller saken til noe menneske i det hele tatt. Fikst av norsk tv – den sikre måten å få folk til å sympatisere, kanskje forstå, ville vært å vise levende individer som opplevet norsk barnevern på kroppen som en tragedie.
Så norsk tv tok sandelig rotta på litauerne der. Men Litauen, likesom Tsjekkia og Russland, åpner også for sterk kritikk av dem selv:
Hvorfor i all verden setter ikke seriøse litauere, som for eksempel parlamentsmedlemmer, seg ordentlig inn i prinsippene som Vestlig barnevern drives etter, og de vitenskapelige teoriene, formodningene og spekulasjonene i den psykologien som underbygger barnevernet? Grunnen til at norsk barnevern handler som de gjør ligger
der, i klart dagslys (f.eks i Raundalen-utvalgets innstilling) og kan observeres av alle.
Hvorfor roter de, likesom russerne, vilt rundt og funderer over mulige merkverdige grunner for barnevernets fremferd? Dette viser norske myndigheter at Litauen er dårlig informert og derfor ikke farlige – Norge kan innbille dem hva som helst.