Dette er en over ti år gammel sak fra Bergens Tidende. Jeg synes den er interessant fordi Raundalen i denne saken åpenbart opplever barnevernet slik mange foreldre opplever det.

Merk spesielt: "- Det ble foretatt inngrep som gjorde at moren ble helt rebelsk - og så ble det brukt mot henne. Barnevernet kunne med sikkerhet spådd reaksjonene. Dette er psykologiens ABC."

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/--En-ry ... 45589.html

  

Niks, det gjør Raundalen ikke

Det skjer rett som det er at psykologer skriver eller sier noe som høres meget tilforlatelig ut. Se da etter hva de sier og gjør på andre tidspunkter, og forhør deg om hva de har gjort i andre konkrete saker. Du vil finne at de ofte kommer til motsatte konklusjoner i forskjellige saker. På den måten gir de inntrykk av å være "nyanserte" og av å ha foretatt en reell vurdering av saksforhold og detaljer i den enkelte sak.

Men denne ulike bedømmelsen fra sak til sak hviler ikke på noen basis av kunnskap eller vitenskap. Det er bare synsing på nivå med hva vi alle kan spekulere oss frem til eller impulsivt si vi "mener" når det gjelder andre menneskers forhold. Klinisk psykologi er notorisk full av spekulasjoner, psykologer hopper på nye "teorier" stadig vekk, fordi de ikke har noen faglig basis med grunnfeste i virkelighet og vitenskap om virkeligheten. Mye av psykiatrien er jo også det samme. Riktignok skal psykiatri hvile på en vitenskap: somatisk medisin, men man har kommet liten vei med å kurere psykiske sykdommer, altså finner man på spekulative metoder og spekulative "forklaringer", sånt som Rorschach-test (oppfunnet som en selskapslek), tilknytningsteori (løst fundert oppspinn fra en psykoanalytiker), nevrosers grunnlag i barndommen (fornuftige psykologer er derimot "enige med meg"!: det vi kaller nevroser er resultatet av uhensiktsmessig læring). Osv.

Så nei, jeg VET at Raundalen ikke vet (eller han "fortrenger"!!, hehe, det vil si: lukker øynene for og skyver til side) hvordan barnevernet arbeider. Han sier kanskje til seg selv at det dreier seg om et bestemt barnevernskontor, en bestemt barnevernsleder som er ute av takt med det generelle. Han hopper fra det ene til det andre, uten noen synbar sammenheng i det han mener om ymse aspekter – unntatt den at psykologene er ekspertene og skal bestemme. I særdeleshet han selv.

Og jeg tror ikke Raundalen har forstått noe som helst av det grunnleggende om barn og foreldre og deres følelser. Hans manglende forståelse av familie-følelser har vært klar i mange år før den kom seirende ut av Raundalen-utvalgets innstilling. Raundalen i Dagsnytt 18 uttalte at utvalget ikke hadde funnet noen som helst forskning som tydet på at foreldre som omsorgspersoner var av spesiell betydning for barn. (I virkeligheten erklærte han seg dermed som forsknings-inkompetent, men det går nok noen lysår før noen "i posisjon" i Norge skjønner det, hvis de noen gang gjør det.)

Ta et søk både her på forumet og på google på "Raundalen" kombinert med "Artikkel 8" og "barnevernet", så får du opp nok stoff.

Jeg har også vært borti Raundalen helt konkret et par ganger. I én sak inntok han riktig holdning da det gjaldt et barn (men uten at hans og hans samarbeidspartner forsto "hvorfor" barnevernet og fosterforeldrene ikke gjorde som de selv doserte, så psykologene var så "forundret" – den virkelige forklaringen som "vi andre" så, var enkel: psykologene mente at det barnet ikke hadde godt av å være i fosterhjem - barnet var usedvanlig talefør og sa hva han/hun mente om barnevernet, fosterstedet, og at han/hun ville hjem. Barnevernet og fosterpersonene var ikke vant til å høre noe sånt fra psykologhold, så da "var de uenige" med psykologene og ikke så underdanige som psykologene var vant til.) Men i samme sak inntok Raundalen motsatt standpunkt når det gjaldt et barnebarn – bare synsing, uten å være interessert i at barnevernet og fosterpersonene løy, og til barnebarnets verste, har det vist seg (forutsigbart, men psykobablerne og barnevernerne spinner jo opp nye "forklaringer" på det triste resultatet). I den andre saken jeg hadde nokså nær berøring med, opptrådte Raundalen mildest talt skadelig hele veien, sammen med barnevernet naturligvis og noen tøvete, usikre fosterfolk. Det er helt klart når det gjelder ham, at han mener at hans ord i seg selv er bevis. Han tror at hans synsing er dyp psykologisk innsikt. Han mener at barnevernet skal styres av psykologene.

– Det er jo psykologenes innflytelse som er den aller mest skadelige.


  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Jeg tror han er stormannsgal. Etter å ha vert tidlig ute med mote-ideologi og blitt hyllet for en som var forut for sin tid, tror jeg han har mistet fotfestet. Problemet med å være tidlig med trender er at de alle går inn i historiens som omtrent ingen ting på lengre sikt. Det har ikke varig verdi slik som empiri, reell forskningskritikk, evidens av høy evidensgrad, osv.

Siterer Raundalen:
Alle andre aviser i hele Europa hadde «Berlinmuren har falt!» på sine forsider. Dagbladet hadde meg, og det ble selvsagt en skandale. Jaja, hva var det Pablo Neruda skrev: «Jeg tilstår at jeg har levd.»

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat19/ ... d11567079/

Sier vel sitt...

Ellers har man jo fyren her:
http://www.bt.no/meninger/leder/Godhete ... 45429.html

Dette innføres steg for steg uten lov og menneskerettigheter i disse dager.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

  

Her er forøvrig lenke til
NOU 2012:5 Raundalen-utvalgets innstilling

*

Et par sitater ellers:

" For mange år siden var jeg og min mann godkjent som fosterforeldre og var til vurdering i forbindelse med plassering av et barn som jeg hadde et slektskapsforhold til. Barnevernet brukte barnepsykolog Magne Raundalen som rådgiver i saken og til tross for at han ikke fant noe å bemerke til våre kvalifikasjoner som potensielle fosterforeldre, anbefalte han plassering hos fremmede."
Barnevern og fosterhjem i egen slekt
BarnasRett

"… du Jonas Gahr Støre, må komme over frykten for EMK paragraf 8 om familiens fred, det borgerlige kjøret som kommer om angiverstat og krenkingen av privatsfæren og slugger-argumenter bygget på forfalsket familieforherligelse om at alle foreldre vil barnas beste."
Den beste investeringen i 2013
Dagbladet, 14 januar 2013

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Det som kalles forskningsbasert kunnskap av Raundalen, sier noe om virkningen ulike uheldige oppvekstkår kan ha på barn. Dette dreier seg om teorier som mange ifølge Raundalen er enige om.

Ved universitetene rundtomkring i Norge har man noen fag som ofte blir sett på som et nødvendig onde av studentene, men som likevel er helt grunnleggende for vitenskapelig teori og det man senere skal lære. Dette er de forberedende prøver, som innbefatter både logikk og vitenskapsfilosofi.

Når man presenterer en tese, må den etter hvert bekreftes eller avsannes gjennom å studere tesen i det virkelige liv.

I praksis betyr det at vi ikke bare må ha gode teorier, men også se hvordan teoriene virker i praksis.

Når Raundalen sier at forskning viser at ulike forhold i familien er skadelig for barn, er det vanskelig å si ham imot. Det som er interessant, er imidlertid om barn som bortplasseres, har det bedre enn de hadde det før omsorgsovertakelsen, eller bedre enn de kunne hatt det med meningsfylt hjelp i familien.

Inntil slik forskning legges frem, har man ingen vitenskapelige bevis for at barnevernet virker etter hensikten.

Det er et stort paradoks at politikerne mener at dette systemet er godt nok for barn i Norge.

Det er også en ironi at Raundalen, i avisoppslaget som startet denne tråden, har fått se barnevernet akkurat slik mange barn og foreldre opplever det, uten at han har klart å nyttiggjøre seg erfaringen i sitt arbeid som premissleverandør for barnevern.

Jeg vet ikke hvor mye vitenskapskritikk barnevernspedagoger har. Men har inntrykk av at de skjønner ingen ting av dette. Psykologer, derimot, virker kjenne seg litt igjen i argumentasjonen, men forholder seg ikke til det.



Det finnes sammenlignende forskning av forskjellig art. Kan ta det etter hvert om det er interessant.

Forestillingene om skadevirkninger. Dette er viktig:

Når et barn vokser opp og oppfører seg som foreldre, så skylder man det på "sosial arv". Problemet her er at tvillinger som vokser opp uavhengig av det sosiale miljøet til foreldrene, og uavhengig av hverandre OGSÅ blir tilsvarende lik foreldre og hverandre (eneggede).

Hvorfor?

Gener.

Se denne lenken først:
http://forskning.no/psykologi-stub/2008 ... er-medfodt

Når jeg var ung, så ble det påstått at Freud var en av tre fra de omtrent siste 200 år som hadde påvirket vår kultur mest. Alle viste om "jeg'et", "det'et" og "overjeg'et". Årsaken til problemer knyttet man til barndommen.

Tidligere hadde man biologismen fra 1800-tallet som fikk en motreaksjon etter Hitlers ødeleggelse av Europa, jøder og andre. Dermed gikk miljøideene sterkt frem.

På 90-tallet ble det hevdet at mennesket var 60% gener og 40% arv. Tallene du finner i lenken er rettet mer til psykisk sykdom. (For f.eks dialekt er det andre tall. Dialekten hentes nermest helt og holdent fra miljø.)

Poenget mitt: Det er ikke vitenskapelig at miljøet betyr så mye for barn som vi er opplærte med. Jeg har selvsagt mer forskning om det enn den lenken.

Evolusjonspsykologisk så er mennesket et vesen som vokser opp i naturen og under tøffe forhold, med sykdom, eldres lidelse, farlig natur, uperfekte foreldre, osv. Et slikt vesen kan ikke være svært sart psykisk. Slik ideene har utviklet seg etter Freud.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Forskningen over bryter dramatisk med hva de fleste av oss er opplærte med, inkludert meg. En påstand som sier at omtrent 80% er gener mht psykisk lykke/uhelse er en ganske dramatisk påstand. På den annen side så har jeg ikke sett gode faglige invvendelser mot hennes forskning, før denne:

http://forskning.no/filosofiske-fag-sam ... lferdsstat

Det virker som mange forskere tenker gener eller miljø. Da har man som premiss at gener og miljø er ALT.

Men det er ikke noe vi VET utfra positivistisk inspirert vitenskap. Men mennesket har jo denne tilbøyeligheten til å tro at det vet når man er lite bevisst sin overbevisning eller sin forforståelse.

Forskningen i denne lenken tar med personlige valg, og viser at livet går opp og ned mht lykke.

Husker jeg rett korrigerte man de 80% til rundt 70%. Hvilket også er betydelig. Så var det noen små prosenter så viser at personlige valg var en del av det hele. Det vet man jo egentlig. (Vi som er vokst opp i kristne rettninger med tro på "helliggjørelse" og "omvendelse" har jo hatt en veldig betoning på dette.)

De små prosentene viser selvsagt ikke potensielet for egne valg. Men måler hvor mye de betyr på diverse gruppenivå.

Forskning mangler gjerne også "vet-ikke-prosenten". All den tid man ikke vet om man faktisk vet at alt er miljø eller gener eller egne valg, så finnes en usikkerhet. Noen vil hive inn alt fra religion til parapsykologi og kvantefysikk i denne kategorien.

Så har man tilfeldigheter. Eneggede tvillinger kan begge være helt frisk, men på et tidspunkt i barndommen begynner de å utvikle seg forskjellig. Miljøet er det samme, oppdragelsen likeså. Men som voksne er de forskjellige som toeggede.

Det er altså mange faktore som preger et menneske. Miljødeterminismen og behaviorisme som preger vår kultur, står for fall.

Miljødeterministene og behavioristene har nå tydd til samspillet mellom gener og miljø for å forsvare sine ståsted. De har selvsagt noen gode poeng. Men som forsvar for et fallende paradigme så holder det ikke.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Poenget mitt er ikke å hevde at barn tåler alt, men å påpeke at miljøideene er svært overdrevne.

Verdien i å få vokse opp med sine biologisk nærmeste prioriteres ned i forhold til at andre miljøfaktore prioriteres opp.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

  

Litt kulturhistorisk diskusjon, familien-er-samlet og Arild - jeg oppfatter det slik:

Tankene om miljøet som nærmest altomfattende grunn til at mennesker utvikler seg som de gjør, kommer en god del tidligere enn nazismens fall. Rundt århundre-skiftet 1800 / 1900 finner man tankegangen godt representert, blant annet hos den ledende amerikanske antropologen Frans Boas. Han var av tysk opprindelse og velorientert om tyske kulturstrømninger, og var sterkt kritisk til daværende "biologisme", som hadde sitt kjernesenter i Tyskland (tysk biologi var verdensledende). Boas var den som sendte Margaret Mead til Samoa, med det formål å finne ut det de ønsket: nemlig at puberteten og stormfulle aspekter av sex var miljøbasert. Hele Meads "forskning" er en serie løgner og uetterretteligheter om hva hun "fant" i Samoa, New Guinea og ellers. Derek Freemans bok Margaret Mead and Samoa. The making and unmaking of an anthropological myth er glimrende på dette vitenskapshistoriske området.

Men iallfall: Denne miljø-troen, forestillingen at mennesket er en "tabula rasa" – en ubeskrevet tavle - fra fødselens og naturens side, og at læring og opplæring kan forme folk omtrent hvordan som helst, slo sterkt igjennom utover i 1920- og 30-årene, blant annet i psykologi, antropologi, og pedagogikk. Ved krigens slutt var vel de fleste så utmattet at de hadde lite overskudd til annet enn å prøve å få mer og mindre konstruktive ting på bena, og ressursene til forskning og intellektuell debatt var noe begrenset. Derimot kom det en ganske kraftig bølge av både behaviorisme og Freud-tro fra 1960-tallet som angår oss, fordi det kom en kraftig oppblomstring av utdannelse (ikke bedre utdannelse, men langt flere ble utdannet) i områder som psykologi, pedagogikk og sosialarbeid, og den kraftige bølgen av radikalisme på samme tid var også viktig.

Biologi-oppfatningen fra 1800-tallet var meget opptatt av utvikling – evolusjon (på hele 1800-tallet var historisk utvikling og evolusjon dominerende, Darwin og Wallace dukket ikke opp av intet). Denne tankegangen var samtidig sterkt deterministisk. Og det var behaviorismen også! Altså: De to store tankesystemene i vitenskapen var begge to preget av en tro på at sånt som adferd var determinert, var et mekanisk-automatisk produkt av årsaker som vitenskapen kunne og skulle undersøke og forstå. Det sier seg selv at denne determinismen er stormannsgalskap. Hvis vår atferd, inklusive våre tanker, følelser og beslutninger, er determinert, er det iallfall så komplekse årsakskjeder som ligger bak at det er null mulighet for at man vil kunne forutsi dem på individnivå og detaljnivå i praksis. Hverken gener eller miljø gir noe mer enn generelle tendenser som påvirker oss. Heller ikke dyr er så forutsigbare. Registrer hver detalj i deres adferd, så ser man at de gjør mengder av ikke forutsigbare ting.

Den altfor enkle oppfatningen av årsak og virkning hos biologisk liv, og dermed overtroen på at "fagfolk" har kunnskaper til å "diagnostisere" og sitter inne med oversikten over familiers liv og fremtid, gir hele tiden særs sørgelige resultater i klinisk psykologi og sosialt arbeid. Men disse "fagfolkene" tviholder naturligvis på dette sludderet, for det tjener deres yrkeskarriere så godt. Og politikere og godtfolk tror så altfor godt om denne "barnefaglige kompetansen". (Nå vil de ha den inn i barne- og familiedomstoler også.)

    

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Men ting endres over tid. Og troen på at miljø er alt vil etter min oppfatning falle etter hvert. Ikke alle psykologer godtar føringene fra Raundalen og Mørch, og etter min mening vil ikke nødvendigvis fremtidens psykologer fortsette i samme sporet som de to.

Slik jeg har oppfattet barnevernet, er familien en miljø-likning som må gå opp: Dersom et barn har negativ adferd eller et psykisk avvik, må dette skyldes påvirkning fra foreldrene. Og motsatt, dersom foreldrene eller familien har et problem, må dette slå ut negativt for barna, om ikke nå, så i fremtiden.
En slik tilnærming til familien, uten tanke (eller interesse?) for hvilke omkostninger en omsorgsovertakelse har for et barn, gjør at resultatene blir deretter.

Det finnes et uttrykk som heter: Jo mer jeg vet, desto mer forstår jeg alt jeg ikke vet. Eller: Jo mindre jeg vet, desto mer tror jeg at jeg vet.

Barneverntjenesten er en etat med mye makt, relativt lite kunnskap og stor tro på seg selv. Den trenger derfor ikke lytte når andre vet bedre.

Ja, sikkert. Men spørsmålet er om vi ikke her står overfor et nokså solid rotfestet næringsvettig system som er selvrekrutterende: de som kommer i arbeid med mere kunnskap, basert på noe reelt, vil de noen gang vil slippe til i barnevernet? Allerede i dag finnes det jo greit vitenskapelig baserte psykologer, stort sett på universitetene eller i helt annen virksomhet. Men staten holder dem langt borte fra enhver innflytelse på barnevernet, og de eneste med gjennomslag i barnevernskretser er psykobablere. Og klinisk psykologi utenfor barnevernet gir svært små yrkesmuligheter.

Det synes jeg er godt formulert, og denne måten å "diagnostisere" på er vel igjen et utslag av primitiv determinisme.

Det er i denne forbindelse viktig å merke seg at skylden legges på foreldrene (dvs på en bestemt del av miljøet) ikke bare for barns adferd, men også for vitenskapelig bra kjente sykdommer/avvik. Autisme blir av psykobablerne sagt å SKYLDES foreldrene. Anoreksi hevdes fullt og fast fremdeles å skyldes sånt som "kalde foreldre". Anoreksi skyldes imidlertid overdreven slanking, uansett hva som starter og vedlikeholder slankingen - når man kommer under en viss vekt, mister man sultfølelsen og får en type lystopplevelse av å sulte seg med vilje - tukte seg -, og gjerne forbundet med rastløs aktivitet som øker forbrenningen, i motsetning til hvordan folk som sulter ufrivillig, oppfører seg: de ligger i stor grad stille (jeg hørte et bra medisinsk foredrag om det for lenge siden). Anoreksi har vært kjent fra klostre i middelalderen, hvor man drev mye med faste, altså slett ikke bare blant barn og ungdommer. Særlig nonner sultet seg til tider til døde. For noen år siden begynte psykologisk infiserte medisinske kretser (naturligvis) å skulle kurere anoreksi ved psykoterapi; det har ikke vært noen suksess. Det har derimot håndfast sykehusinnleggelse hvor pasientene blir pakket godt inn i tepper og må ligge til sengs og til dels må spise det de blir pålagt å spise, hvis ikke, får de ikke lov å lese eller få besøk. Jeg har vært borti dette i New Zealand og så vidt i Sverige. Det kan godt være at en ung anorektiker er i opposisjon til foreldrene, men vedkommende blir ikke bedre av å snakke med psykobablere om hvor problematisk alt har vært i barndommen.

Med hensyn til autisme, har professor Reichelt ved Rikshospitalet skrevet noen bra artikler, hvor han blant annet sier at reaksjoner/opplevelser autister har, er meget lite påvirkelig av læring (det tyder nok på fysiologi, ikke på omgivelser/miljø). Han viser også til det samme som autister selv kan fortelle: det er øyensynlig hjernen som ikke klarer å prosessere sanse-inntrykk på normal måte, blant annet har de intoleranse overfor sånt som (jeg tror det var) ostestoffer (jeg har ikke artiklene for hånden for øyeblikket, men se Donna Williams' interessante bøker: Nobody Nowhere og Somebody Somewhere). I retten en gang stilte jeg spørsmål ved en slik psykobabbel-uttalelse om et barn og dets foreldre: hvordan barnevernet mente at foreldre er i stand til å påvirke barns fysiologi på en slik måte? Naturligvis intet svar (men vi fikk nå til slutt gutten hjem).

PS: Jeg skal ikke pretendere medisinske kunnskaper. Men når ikke det medisinske miljø tar alvorlig de katastrofene psykobabbelet fører til, får heller slike som jeg gjøre så godt vi kan. Særlig verre enn hva avsporet psykologi fører til, kan det vel ikke bli, det vi skriver om diagnoser og medisin.

Tilfeldigvis kom jeg over en artikkel om synet på autisme og paradigmeskifter her:
Udokumenterte behandlinger har ført til noen av de verste katastrofene i medisinens historie
Flere av kommentarene under artikkelen er bra.
(Se også her.)

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Mye interessant.


Dette med "tabula rasa" har jeg hørt påstått var begrunnelse også når man i opplysningstiden argumenterte for naturlige rettigheter. Men aner ikke om det er tilfelle. Nå er jo jeg litt "fanatisk" på dette med naturlige rettigheter (negative rettigheter), men man kan altså ikke utlede det fra "tabula rasa".

Ayn Rand som har påvirket den moderne libertarianisme og radikale liberalisme skal vistnok også har brukt "tabula rasa". Om man brukte det i opplysningstiden er det vel naturlig at hun fanget det opp.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Her er uansett et eksempel på et par yngre psykologer som stiller spørsmål ved det Raundalen og Mørch skriver. Kanskje det vil skje et generasjonsskifte innenfor den delen av psykologien som leverer premisser til barnevern? Jeg liker å være optimist.

http://www.aftenposten.no/meninger/Barn ... 85219.html

  

Jeg så den artikkelen, og synes jo det er all right hvis Hedvig Montgomery har snudd. Hun har nemlig skrevet nokså anderledes for noen år siden, alarmerende fritt for forbehold overfor det barnevernet gjør, derimot at familier måtte arbeide for å bli bedre slik at omsorgsovertagelse ikke ble nødvendig.

Ja, det er bra at noen er optimister. Men det er ikke bra hvis det ikke kombineres med realisme. Hvorfor? Fordi optimisme uten innsikt i realitetene så ofte fører til troskyldig tillit til hva de med makt vil gjøre og hvordan de vil trekke tiden ut med meningsløst snakk og også med taushet. Jeg synes vi har sett det opp igjennom årene: Man tror at "bare vi forteller departementet hva barnevernet gjorde mot oss, vil de rette på det", "bare barnevernskontoret får ny leder, blir det sikkert helt anderledes", "bare vi får en ny psykologvurdering, vil nok den gamle, vanvittige bli satt til side, for den psykologen var jo helt merkelig", "alle må jo forstå at Kari og Ola savner oss, og la dem få komme hjem igjen", "vi forstår ikke hva vi har gjort feil, men bare vi gjør som barnevernet sier og holder kjeft og ikke klager, får vi nok barna tilbake", "jamen dette er jo Norge, de kan da ikke ….", "vi må skrive til barneombudet, så vil nok han ta affære", "vi har skrevet til over femti stortingsrepresentanter, for at de skal få vite …".

Naturligvis blir mange sinte og sure på meg når jeg er slik en ulykkesfugl / ulykkesvarsler og slår kaldt vann i blodet på dem. Men jeg har to positive ting å si: 1) Etter internett er kommet for fullt, er det mange fra grasrota som ikke lenger er tause, men som skriver klart om barnevernets overgrep, 2) Barnevernets overgrep er ikke anderledes nå enn for 20, 40 og 60 år siden, men det er blitt mange flere av dem, slik at det ikke lenger er like lett å tro om ofrene at de er dårlige foreldre eller at barnevernet handler til barns beste. Tross alt flykter det barnevernsbarn fra sine fosterfengsler i gjennomsnitt hver dag omtrent.

Vi må fortsette å snakke fra leveren, snakke sant. Det er trolig det eneste som kan gi resultat – i det lange løp.
  
  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Jeg er helt enig med deg. Vi som har vært gjennom en barnevernssak bør ha et godt grunnlag for å være realister. Vi har sett at uansett hvilke innvendinger man kommer med, overfor en hvilken som helst myndighet, så møter man en vegg av motstand.

Man må se på realitetene. Dagens regjering skaper en forventning blant noen barnevernsskeptikere som virker urealistisk.

Man sier at man ønsker å gjøre endringer med barnevernet, ja faktisk slik at selv de mest jordnære ser ut til å øyne håp.

Men vi må se på hva de gjør, og ikke hva de sier.

I realiteten gjøres lovendringer som gjør vondt verre, slik du også har fått frem her på forumet, og som gir barnevernet enda større makt. Akkurat det tror jeg ikke alle forstår.

Skal man føre en kamp, må man være realistisk. Men man må også ha tro på seieren. Men jeg skal ikke belære dere som har forstått dette lenge før jeg i det hele tatt oppfattet hvor stort dette samfunnsproblemet egentlig er. Problemet i dag er jo som du sier det samme som for tyve år siden. Det gir kanskje ikke grunn til optimisme, men som sagt, jeg velger å være (realistisk) optimist uansett.