Etter 2 år borte fra Norge går alt bare bra her. Vi kommer heller aldri til å komme hjem til Norge igjen vi orker ikke Bv lenger. Er så stolt over største gutten min på 15 år, etter flere år med mobbing på skolen og dårlig konsentrasjon så får han i dag 5 på prøver og slikt. Selv om han har gått kun ett år på norsk skole her vi bor. Han har mange hull.
Jeg er også stolt over minste gutten han gjør det også godt på skolen.

Vi er så lykkelige over et nytt og godt liv

Høres flott ut!

Bra dere rapporterer om at flyttingen fungerte. Da kan flere gjøre det samme.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

Ja absolutt det nytter å flytte og bli kvitt bv. Nå har vi mere ro fordi de hanla saken når vi flytter så det hjelper. Anbefaler andre til å gjøre det samme før man mister barna sine.

  

Jeg har lenket til dine siste innlegg her, 2foreldre:

Innlegg av 12 september 2014 i tråden Forundring over barnevernet i Bygdeposten, Modum kommune.

Det du skrev om din families liv nå passet nemlig veldig godt i sammenhengen med politikeres meningsløse prat og mangel på handling overfor barnevernet i Modum. Folk må forstå at de må "gjøre det selv"! Det går ikke å la politikerne "ta seg av det". Bravo for dere 2foreldre! Barna deres er heldige som har dere!

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Vi har nå også bodd nesten to år borte fra Norge. Vi forlot landet i stillhet før sak kom opp i fylkesnemnda. Barna opplevde en stor lettelse. Rart å sjekke inn bagasje med familien ventende i bilen på parkeringsplassen for å redusere risikoen for problemer. Etter to -tre år med tiltak fra bvtj. som alle var meningsløse, og der vi levde i frykt, forstår jeg at vi tilhører den gruppen som offisielt har fått hjelp av bvtj. Så da skal vi kanskje være takknemlige for de meningsløse tilakene? Vi er ute av NAV, barna går på internasjonal skole og har lært to språk i tillegg til norsk. Å se på barna som stortrives og tenke at de nå skulle vært i ulike fosterhjem, er en uvirkelig og skremmende tanke. Vi reiste ut av Europa, til et land hvor det kanskje er paradoksalt at vi fant vår frihet.
Bvtj. trakk saken da vi flyttet. Vi vet ikke om vi tør returnere til samme kommune. Har forsøkt alle klagemuligheter underveis, vist og gitt uttrykk for uenighet, forsøkt å forklare, men til liten nytte. Møtet med bvtj. har vært en vekker og et sjokk.
Men- familien er samlet, og vi har ikke lenger hjelpeapparatet s byrder på våre skuldre.

  


Om å komme tilbake til Norge


"Familien-er-samlet" skrev ovenfor: "Vi vet ikke om vi tør returnere til samme kommune."

Hør nå her, familien-er-samlet:

Du virker, i det du skriver her på forumet, oftest svært realistisk når det gjelder barnevernet og den veien politikken går angående barnevern. Men her ser jeg et faresignal, og du må informere deg enda bedre hvis det du skrev som jeg siterer, betyr at du tror det er trygt å komme tilbake til en annen kommune i Norge.

Slik er det absolutt ikke.

Riktignok har barnevernsfolk i mange år gnålt om at det er så ille at når en familie flytter, da får barnevernet i den nye kommunen ikke vite, iallfall ikke "ordentlig", om barnevernssaken i den gamle kommunen. Det har imidlertid i praksis ikke vært noen stopp for kommunikasjon mellom kommunene. Det har riktignok vært litt tilfeldig og avhengig av kapasitet i hvilken grad forskjellige barnevernskontorer har samarbeidet. Så kom det noen slags vedtak om at sakspapirer skulle, eller skulle kunne, oversendes når en familie flyttet. Men på ett eller annet tidspunkt, jeg antar de to siste årene (men jeg har dårlig følelse av hvordan tiden flyr), er det visst kommet et vedtak, eller til og med lovgivning, om at den gamle kommunen, den hvor barnevernssaken startet eller befinner seg, er den kommunen som skal fortsette å behandle barnevernssaken. Det svirrer med slike bestemmelser, så jeg har ikke merket meg når hver og én er kommet.

Det er én av de mange små omdreininger av skruen som jeg har sett over alle de 20 årene jeg har vært interessert i hvordan barnevernet er og utvikler seg. Det har som sagt vært nye tilstramninger i familiers frihet, privatliv og mulighet for et godt liv, stadig vekk. Og naturligvis, hver eneste gang har de vært slike som gir øket makt til barnevern, familievern, skole, barnehage, helsevesen … som alle sammen driver som barnevernets forlengede armer og praktiserer de samme avsporede ideer, enten de selv forstår det eller ei.

Jeg beklager det hvis jeg tar fra deg nok en illusjon og gjør dere triste. Men jeg må allikevel si det så alvorlig jeg kan: Med den barnevernssaken dere har bak dere, er det hasardiøst å ta barna tilbake hit før det eventuelt kommer en ordentlig revolusjon med avskaffelse av hele den nåværende barnevernsetaten, nedleggelse av den nåværende utdannelsen, og helt nye folk som bygger opp en normal sosialtjeneste fra grunnen. Og husk at det nå befinner seg flere titusener av folk i samarbeidende profesjoner som har fått samme ideologiske propaganda tilført som den som regjerer barnevernet selv. De kommer ikke til å få det inn i hodene sine på lange tider hvis det blir slutt på den nåværende suppedasen. Det blir antagelig – i heldigste fall – som i Tyskland etter krigen: det måtte fødes et par nye generasjoner som så ble voksne og tenkte anderledes og nytt, før det ble noe virkelig oppbrudd i befolkningen fra troen på nazistenes propaganda.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Barneverntjenesten i kommunen vi har bodd har fått ny barnevernssjef. Jeg skrev en mail til henne nå nylig, og spurte om jeg kunne få et møte med henne når jeg er i Norge. Dette var for å forsøke å få til en dialog før vi returnerer til vår hjemkommune, slik at vi unngår en gjentagelse av den type saksbehandling som vi i realiteten flyktet fra.

I henvendelsen min viste jeg til at bvtj. hadde brukt en rapport som ifølge klageinstansen ikke var objektiv. Jeg viste også til at Barnesakkyndig Kommisjon og barneverntjenesten selv slo fast at den sakkyndige ikke hadde utredet omsorgsevne, at den forrige barnevernssjefen i ettertid erkjente at barneverntjenesten visste "for lite" om min omsorgsevne, og at barneverntjenesten hadde overprøvd den sakkyndiges medisinske konklusjon.

En barnevernssak skal jo dreie seg om nettopp omsorgsevnen vår, og utifra ovenstående skulle man kanskje tro at bvtj. ville være interessert i et samarbeid.

Nå fikk jeg imidlertid svar fra barnevernssjefen, som slår fast at de ikke ønsker å treffe meg, at de vil opprette ny undersøkelsessak når vi kommer tilbake til kommunen (det er to år siden vi forlot Norge), og at det vil bli oppnevnt ny sakkyndig. (Barneverntjenesten konkluderte med at vi må utredes på nytt mindre enn ett år etter at vi forlot landet.)

Bvtj. tar ingen selvkritikk på det implisitte faktum at to begjæringer om omsorgsovertakelse i løpet av et par år ble fremmet uten at det var dokumentert manglende omsorgsevne.

Etter alt som har vært, og som jeg delvis har beskrevet i poster her på forumet, skal vi altså pakke sakene våre og stole på at vi vil få en objektiv, kompetent og forsvarlig vurdering når vi kommer tilbake.

Barnevernssjefen bad meg om å ta kontakt når vi kommer, slik at de kan starte en ny undersøkelse.

Vi blir en stund til.

Så ja. Om enn motvillig må jeg nok erkjenne at MH Skånland har et poeng med sitt tilsvar til meg lenger oppe. Barneverntjenesten fornekter seg ikke, og kan når som helst begynne å vandre i stuen vår igjen om vi kommer tilbake. De kan presentere sine ulogiske og uforståelige resonnementer med største selvfølgelighet, og sitte ubeveget og urokkelige når de får presentert fakta og rasjonelle argumenter. Og neste gang har vi ikke en gang lov å si nei, så vidt jeg forstår den nye lovendringen.


Her forleden satt jeg i en drosje i en storby i en annen verdensdel, og sjåføren spurte hvor vi kom fra. Da jeg svarte Norge, lyste han opp. Norge er ett av de beste landene i verden, sa han. Jeg kunne ikke dy meg, og fortalte ham at vi var flyktninger. Visste du at flyktningestrømmen går begge veier? spurte jeg. Da jeg fortalte om årsakene til at familier flykter, ble han svært overrasket.

Jeg spurte om myndighetene i landet hans tar barn fra familier. Nei, det skjer aldri, sa han.

Det er vondt å måtte erkjenne at selv om saken vår aldri ble behandlet i Fylkesnemnda, så er vi dømt til eksil i lange tider, om vi vil at barna skal være trygge.

Samtidig må jeg understreke at utlandet slett ikke trenger å være et grusomt sted for barn å vokse opp. Tvert imot kan det være en berikelse både for barn og voksne. Barna lærer en masse, og får perspektiver på verden de ellers aldri ville fått. Vi voksne kan samtidig filosofere over hva frihet er, og erkjenne at man kan finne frihet på steder hvor man minst venter det.

Nå var det et lykketreff og ingen selvfølge at vi klarte å samle oss såpass at vi klarte å flykte. For oss var det en dør som plutselig åpnet seg i mørket. Barneverntjenesten hadde jo forsøkt å ødelegge familien og splitte oss foreldre. Jeg har all medfølelse og forståelse for alle dem som av forskjellige årsaker ikke har mulighet til å komme seg unna. I den fasen av en barnevernssak er jo også mange familier traumatiserte, og kan ikke mobilisere det som kreves.


Barneverntjenesten har ingen tålegrense. De kjenner ikke på utmattelsen. Det koster dem ingenting å sitte på ryggen til en familie som kjenner at børen blir tyngre og tyngre dag for dag. Her har de sin næring. Kommer vi hjem, har kommunen nå sagt i klartekst at de skal sitte på ryggen vår igjen. Samfunnet har gitt dem alle fullmakter, og herfra kan de drive oss til vannvidd og rive oss i fillebiter.

Til barnets beste.

Litt på siden av det hele...

Norsker har svært godt av å filosofere over hva frihet er. Det er stadig flere som opplever at de finner mer frihet i politiske mindre regulerte land med politisk mindre frihet. Så man kan jo undre litt om frihet her defineres som frihet for politikere, og ytringsfrihet som frihet for redaktører.

Destor flere ordrer, desto mindre frihet. Reguleringer kan jo bli sett på som ordrer.

I Norge er man vel heller ikke signifikant mer lykkelig nå enn på 70-tallet eller 50-tallet.

Lykken ligger i danske gener...
http://illvit.no/mennesket/genetikk/lyk ... n-pa-lykke

Politikerne er imidlertid miljødeterminister, behaviorister mm og tror at lykken skapes av nettopp DERES reguleringer. Det er imidlertid ikke spesielt forskningsbasert.

_________________
¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯
.
"Vårt" lysebrune-mørkerøde såkalte barnevern stjeler mennesker
> Radikalt forum mot familiedestruksjon: http://forum.r-b-v.net/<

De vil også anføre at det at dere har flyktet, beviser at dere ikke kan samarbeide med barnevernet (samarbeide om at barna skal fjernes), og at flukten og mangelen på samarbeid begge deler i seg selv er omsorgssvikt.

At dere ikke forstår dem, men "hevder" eders egen oppfatning av fakta og rasjonelle argumenter, vil bli tatt som bevis på at dere mangler adskillig forstand. Også dette er selvfølgelig omsorgssvikt / manglende omsorgsevne.

Og disse påstandene vil de vinne frem med. De er meget vanlige.

PS: Selvsagt er det trist å måtte innse dette. Og selvsagt lengter man. Men cheer up! Dere har det viktigste av alt: barna OG friheten til å høre sammen, OG ytringsfrihet. Ytringsfrihet er åndsfrihetens røst. Uten ytringsfrihet er der ingen åndsfrihet. (Vel, saktens i ens indre liv og tanker, men ikke i samfunnet.) Det er ikke lite, disse tingene dere har! Og du har allerede bidratt, ved å fortelle taxisjåføren om norske realiteter. Det liker jeg svært godt, for jeg tror at hvis vi skal komme barneverns-avsporingen i den vestlige verden til livs, trengers vi hjelp fra fjernere land. Og jeg har adskillig tro på verdien av å snakke med "hin enkelte".
   Så jeg synes i grunnen at dette siste innlegget ditt var oppmuntrende!

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Til det er det bare å si Amen. "Barnevernet" er en terrororganisasjon, som finansieres av våre skattepenger. Å ha disse falske "hjelperne" inn i hjemmet er en krenkelse uten sidestykke. De setter seg på ryggen din, og slik må man gå rundt i samfunnet. Det er en tung, tung bør. Selv slipper de denne byrden og kan leve fritt. De er parasitter som suger blodet vårt.

Eneste vei ut er å velge eksil. Myndighetene har gitt disse skrulledamene og -herrene all makt. De får lov til å utøve sitt "faglige skjønn" på sakesløse, maktesløse barn og familier. Domstolene har abdisert til fordel for skrulleveldet. De okkes og ojes over en lav sko over hvor fryktelig barna har det i hjemmet. De må beskyttes fra sine foreldrene, for skrullene føler seg så bekymret, så bekymret. Det er som å komme til en åndsvakeplanet å overvære en lukket rettsforhandling om "omsorgsovertakelse" eller samværsnekt.

Vær sjeleglade for at dere fikk barna ut i tide. Mange er ikke så heldige. Det norske rettssystemet er pill råttent. Man kan ikke forvente en upartisk behandling. Dommerne er nedsyltet i sympati med "barnevernet". De kan få seg til å gjøre nesten hva det skal være for å holde barna adskilt fra foreldrene. Eller så må man leve med hjemmet konstant invadert av sosialskruller som fotfølger og bestemmer. De kommer inn og later som om hjemmet ditt er deres. Hva skjedde med privatliv? Det kan du si farvel til i det skrulleetaten innleder en undersøkelse. Og undersøkelsene kan pågå i åresvis, for de kan opprette nye undersøkelser gang på gang. Tre-måneders fristen er en vits hentet fra Donald Duck. Disse skrullene føler seg bekymret, og så er showet i gang med dine barn som hovedattraksjonen. Stakkars barn som må oppleve dette. De er uskyldige, og må gråtende forlate sin far og mor. Alt for at skrullene skal få føle seg viktige og leke at de er fagpersoner. Og på sosiale medier følger alle barnevernsprofittørene opp med støtte til sin oppdragsgiver. De gjenkjennes gjerne på liberal bruk av utropstegn fordi de er permanent ustabile.

_________________
“ Whoever may be guilty of abuse of power, be it Government, State,
Employer, Trade Union or whoever, the law must provide a speedy
remedy. Otherwise the victims will find their own remedy. There
will be anarchy.” Lord Denning (1899-1999)