Det var store medieoppslag da ett-åringen ble funnet død i november i fjor.
Adresseavisen 4. jan 2014;
Helsetjenestene må svare etter barnedødsfall .
En kort oversikt over faktiske hendelser:
Quote:
Klokken 12.40 onsdag 27. november slo legen alarm etter at et barn (1) ble funnet dødt i en bolig i Vanvikan sentrum i Leksvik kommune.
Politiet rykket ut med store styrker. Barnets far ble samme dag pågrepet og siktet for å ha utøvd vold og skadet barnet. Han nekter for å ha gjort noe galt.
Barnevernet hadde besøkt familien dagen før.
Torsdag kveld ble det kjent at også barnets mor ble siktet for vold under særdels skjerpende omstendigheter. Siktelsen for både mor og far ble utvidet til å omfatte «med døden til følge».
Hvor ble det av taushetsplikten, da mor og far til det døde barnet ble utsatt for massiv heksejakt i mediene? Foreldrene er fortsatt siktet for legemsbeskadigelse med døden til følge. Mens dødsårsaken for barnet fremdeles ikke er klarlagt.
Det eneste som er klinkende klart er at barnet ikke har vært utsatt for fysisk mishandling.
Nå har medie-pipen fått en litt annen lyd, og saken er i ferd med å ta en annen retning.
Quote:
Leksvik kommune, Fosen barneverntjeneste og St. Olavs Hospital må svare på hva som skjedde dagene før dødsfallet og hvilke tjenester som ble tidligere gitt. Det viser dokumenter Adresseavisen har fått innsyn i.
Det har blitt avdekket at barnevernet på Fosen var på besøk hos familien dagen før gutten ble funnet død i en bolig i Vanvikan. Barnevernet hadde da mottatt en henvendelse fra helsepersonell i Leksvik kommune.
Nå krever Fylkesmannen i Nord-Trøndelag og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag svar på når barnevernet eventuelt fikk den første bekymringsmeldingen. Fosen barneverntjeneste må redegjøre hva som var bakgrunnen for hjemmebesøket og hvilke vurderinger som ble gjort. De vil også ha vite hvorfor det ble bedt om bistand fra politiet under hjemmebesøket.
Dette åpner for en hel rekke alvorlig spørsmål.
Først, om "barnevernets" "hjelp", altså hjemmebesøket der det ble "bedt om bistand fra politiet", kan ha fremprovosert så sterk frykt og skrekk hos foreldrene, at de på onsdag 27. november valgte å forlate barnet alene hjemme i ca en time, av skrekk for hva "barnevernet" ville finne på om far ikke møtte på den avtalte timen hos psykolog?
Dvs, at uten "barnevernets" "hjelp", ville ikke barnet blitt forlatt alene hjemme ..?
Hvordan kan de kommunale hjelpetjenestene, kreve at far skal møte til behandling, uten å sørge for at det er forsvarlig og praktisk gjennomførbart?
"Barnevernets" aggressive opptreden, ved først å tilkalle politiet for så å avlyse politibistand, kan man tenke seg hvordan slik unødvendig aggresjon vil påvirke mennesker som allerede er i psykisk ubalanse? Slik som far beviselig må ha vært?
Har ikke "barnevernet" ansvar for å opptre slik at de hjelper mennesker? I stedet for å skremme de fra vett og forstand?
Også Dagbladet skriver om saken i dag;
Omfattende tilsynssak etter barnedødsfallet i Vanvikan.
Quote:
Fylkesmennene i Nord- og Sør-Trøndelag krever svar fra kommune, barnevern og sykehus om hvilken oppfølging familien i Vanvikan fikk før sønnen (1) døde av ukjente årsaker i november.
Det legges blant annet vekt på at det må komme fram nøyaktig når barnevernet eventuelt fikk den første bekymringsmeldingen. Fosen barneverntjeneste må også redegjøre hva som var bakgrunnen for hjemmebesøket dagen før dødsfallet, og hvilke vurderinger som ble gjort, ifølge Adresseavisa.
Mer fra Adresseavis-linken:
Quote:
I Leksvik kommune må flere leger, helsestasjonen, barnehagen, Nav og fysioterapeut svare på hvilken behandling de ga barnet og redegjøre for deres kontakt med familien. Fylkesmennene krever informasjon om behandlingen fra august 2012 til barnet døde 27. november i fjor.
Hvorfor døde barnet? Kan barnet ha hatt en fysisk sykdom eller skade, som ikke har fått den medisinske oppmerksomhet og oppfølging den burde ha fått?
Vi kan ikke ha et "hjelpeapparat" som fremprovoserer helt unødvendige tragedier. Enda verre blir saken, nå når det antydes at de forskjellige delene av "hjelpeapparatet", kan ha samarbeidet om å sette foreldrene i en svært vanskelig og krevende, eller helt umulig situasjon.
I stedet for å yte den hjelp og bistand som de er pålagt å yte.