Heroisering av akuttplasseringene
Trine Andreassen:
– Husk Christoffer– Akuttplasseringer er dramatiske for barnet, men kan redde liv, sier lederen for barnevernpedagogene i Akademikerforbundet.Dagsavisen, 20 august 2016
Leder for barnevernspedagogene Anne Grønsund mener akuttvedtak heltmodig redder barns liv. Hun kjører frem saken om Christoffer Kihle Gjerstad, som ble mishandlet til døde av sin stefar, ikke sin far (jf
Forskjell på egne barn og stebarn ?), som om den er typisk for adferden i familier barnevernet "får mistanke" til. Samme resonnement sier Mari Trommald er det som opptar dem i Bufdir. Så barnevernets mangel på handling i Christoffers tilfelle (de hadde blitt varslet av slektninger) skal altså begrunne at de raser frem i alskens saker nå.
"– Det er ingen tvil om at det å akuttplassere barn er absolutt siste mulighet. Når man gjør det, er det fordi barns liv og helse står i fare. Da skal det ikke være andre alternativer enn å ta barnet ut av hjemmet. Det er veldig strenge kriterier for å gjøre det, og jeg er trygg på at ingen ansatte i barnevernet tar lett på dette, sier hun."
"– Man gjør det fordi man er bekymret for at foreldrenes omsorg er skadelig for barnet. For eksempel fordi foreldrene er så ruset at de ikke er ved sine fulle fem eller at det er en så kaotisk voldssituasjon at man i øyeblikket ikke klarer å roe ned situasjonen og avhjelpe med andre tiltak. Det er viktig å forstå hvor dramatiske situasjoner mange barn befinner seg i når man må ta dem ut for å sikre liv og helse, sier hun."
Det nærmer seg en sinnssykdom hos barnevernere, denne sikkerheten på egne vurderinger og handlinger.
I Bodnariu-saken gikk det en måned fra barnevernet fikk beskjed fra skolen om at det forekom fysisk avstraffelse i familien, til de plutselig dukket opp og tok barna akutt. En planlagt akuttfjerning. Hvor var, på noe tidspunkt i historien, foreldre som var så ruset at de ikke var ved sine fulle fem? Hvor var den kaotiske voldssituasjonen barnevernet ikke klarte å roe ned?
Hele saken kunne vært tilfredsstillende behandlet ved at barnevernet sa til foreldrene Bodnariu at enhver fysisk refs, uansett hvor mild, er strengt forbudt, og at hvis de fortsatte, ville barna kunne fjernes fra sin familie. Intet problem for barnevernet å vise foreldrene lovtekst og innskjerpelsen som er noen år gammel.
Og
Bodnariu-saken er bare én av svært, svært mange slike saker. Oftest eksisterer det intet kaos, ingen dramatisk situasjon
før barnevernet skaper katastrofe for både foreldre og barn ved å rive barna til seg. Fortsatt ingen forståelse innbakt i barnevernets opplæring av hvor alvorlig det skader barn å bli uriktig og unødvendig fratatt sine foreldre og annen slekt.
Slik som Anne Grønsund uttaler seg, eksponerer hun hvilken opplæring barnevernspersonale får. Slik villedning som hun presterer, burde nok være straffbar, så alvorlig som den er: Den lokker familier til å være rolige, når de isteden burde være i alarm over den trusselen barnevernet utgjør. Men hvorfor fortsetter det norske folk å være uvitende og forbauset? Grønsund er da ikke noe unntak.
Det er heldigvis mange klare og fortørnede kommentarer under artikkelen!