Kjennelse fra Høyesterett om inhabilitet for sakkyndige

Denne er viktig:

Tom Schjelderup Mathiesen, advokat:
Sakkyndige i barnefordelingssaker og habilitet
Tom Schjelderup Mathiesens hjemmeside, 25 august 2016


"I en fersk avgjørelse i Høyesteretts ankeutvalg (HR-2016-1652-U) slår retten fast at en sakkyndig som hadde hatt kontakt med de private parter forut for en oppnevning fra retten var inhabil til å gjøre tjeneste som rettsoppnevnt sakkyndig."

"Jeg mener at avgjørelsen er korrekt, men mener jeg at den samtidig åpner for en nøyere og strengere vurdering av bruken av sakkyndige i barnevernssaker som tidligere har opptrådt for en offentlig part, som for eksempel barneverntjenesten."

I en barnevernssak jeg kjenner meget godt, hadde retten oppnevnt en sakkyndig meddommer. Mens saken pågikk (den trakk ut og gikk i flere "omganger"), engasjerte det samme barnevernskontoret som var morens motpart, denne oppnevnte meddommeren i et oppdrag i en annen sak. Meddommeren selv "følte seg ikke inhabil". Men det er ikke nok. Han fremsto for andre som inhabil, og måtte fratre.


"Jeg mener det bør stilles spørsmål ved om sakkyndige som påtar seg oppdrag for en barneverntjeneste også skal kunne være rettsoppnevnt sakkyndig i en rettssak hvor den samme barneverntjenesten opptrer som part. I hvert fall bør det være helt utelukket dersom den sakkyndige tidligere har foretatt en utredning for barneverntjenesten med de samme private parter. Dersom den sakkyndige har et pågående oppdrag for den ene parten, men i en annen sak, bør også det diskvalifisere for oppnevning av retten. Men også i andre tilfeller hvor den sakkyndige ikke har kjennskap til de private parter bør man være forsiktig med å benytte en sakkyndig som har et tidligere oppdragsforhold til den ene parten. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis tror at sakkyndige vil føle en binding til den tidligere oppdragsgiveren, men samtidig er det svært viktig at det ikke oppstår situasjoner hvor slike spekulasjoner kan oppstå. Det vil da kunne være egnet til å svekke den alminnelige tilliten til rettsvesenet og dets aktører og det må ikke finne sted i såpass alvorlige saker som for eksempel barnevern hvor foreldre risikerer å miste omsorgen for sine barn."

Jeg vil være helt enig i at også berettigede spekulasjoner om inhabilitet bør unngås. Det er en del av den antatte upartiskheten at en sakkyndig skal kunne sees – oppfattes – å være uhildet. Allikevel er den faktisk situasjonen at vårt vårt rettsvesen og dets aktører har kjørt seg så grundig ut i barnevernssaker allerede at det ikke finnes noe saklig grunnlag for å ha tillit til dem. Den offentlige part og rettsapparatet bruker sakkyndige som tilhører samme ideologi som barnevernet, og som faktisk er de profesjoner som har formet barnevernets ideologi. Deres sakkyndighet er fiktiv.
    Det burde absolutt komme en endring, slik advokat Mathiesen impliserer, i den naïve oppfatningen at den offentlige part i en barnevernssak i dag er objektiv, uhildet, saklig, og de sakkyndige de benytter, også er det. Men noe slikt formelt grep som Mathiesen foreslår vil ikke bedre situasjonen. Et forsøk på virkelig endring vil støte mot hele det nåværende systemet, mot mange tusen gale avgjørelser tatt av våre troskyldige jurister. De er basert på antagelsen om virkelig kunnskap som grunnlag for sakkyndiges hjelp til retten. Det er en virkelighet som ikke finnes, et fag som ikke har noen saklig eller vitenskapelig basis. Psykobablere må vekk fra alt som heter barnevern, ikke minst fra den juridiske behandlingen av barnevernssaker.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

I Bodnariu-saken er det kun tingretten og to rettsoppnevnte psykologisk sakkyndige som har opptrådt anstendig, normalt, med integritet og sunn fornuft, og forholdt seg til de faktiske og dokumenterte opplysninger i saken.

Sakkyndige-rapporten var avgjørende for at Bodnariu-familien ble gjenforent.

Jeg håper høyesteretts kjennelse vil gjøre det umulig for barnevernet å benytte seg av sine "faste" sakkyndige for fremtiden.

Det vil bedre rettssikkerheten for barn og familier i barnevernsaker.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

De vil det vel først måtte stilles slike krav som advokat Mathiesen nevner:
"Jeg mener det bør stilles spørsmål ved om sakkyndige som påtar seg oppdrag for en barneverntjeneste også skal kunne være rettsoppnevnt sakkyndig i en rettssak hvor den samme barneverntjenesten opptrer som part."

Slik som det er nå, er det bare den private part som sees som en skummel forfører, som mer eller mindre sammensverger seg med sakkyndige. Hvor mange "sakkyndige" fins det i Norge som barnevernet ikke knytter til seg gjennom oppdrag, og som de senere foreslår for retten kan oppnevnes som rettens upartiske sakkyndige? Og hvordan vil de få vekk psykobabbelet og "røntgenøynene" i praksis?

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Slik jeg oppfatter det stiller advokat Mathiesen her et retorisk spørsmål, et spørsmål "hvor svaret gir seg selv". Avgjørelser i Høyesterett vil påvirke gjeldende rettspraksis, og skape presedens for i prinsippet like eller lignende saker/situasjoner. Jeg leser det slik at de samme formelle krav som stilles ved oppnevning av sakkyndige for privat part, også vil kunne kreves og gjelde for barnevernet. Fra nå av. Ved å henvise til den aktuelle avgjørelsen fra Høyesterett.

Jeg forsto og oppfattet Mathiesen dithen. Men det er godt mulig at jeg tar feil. I så fall beklager jeg.



Ja si det. Psykobabbelet er ikke mulig å få vekk, tror jeg. Jeg tenker at de fleste sakkyndige psykologer er ærlige og velmenende mennesker, som utfører oppdraget sitt samvittighetsfullt og med integritet, og som ikke har noen interesse av å skade barn og familier.

Men "røntgenøynene" må vekk. Det burde ikke være mulig å dømme noen for noe man frykter vil skje i fremtiden. Barnevernet har sluttet å bruke uttrykket "frykt for fremtidig omsorgssvikt" og erstattet det med "manglende foreldreferdigheter", "manglende omsorgsevne", osv.

Men realitetene er de samme, normalfungerende, friske og sunne barn blir tatt fra like normalfungerende, friske og sunne foreldre fordi man forventer at foreldrene en gang i fremtiden ikke vil være i stand til å gi det/de aktuelle barn tilstrekkelig eller god nok omsorg.

Man har her også tilsynelatende glemt helt grunnleggende kunnskap som gjelder alle mellommenneskelige relasjoner, også relasjoner mellom barn og foreldre. Relasjoner er dynamiske, under utvikling og endring gjennom hele livet. Å ta et spedbarn fra mor etter korte observasjoner i unaturlige omgivelser på offentlige institusjoner, ved å henvise til tilfeldig øyekontakt, at barnet tilfeldig snur hodet vekk osv, er ... maktovergrep.

Norske myndigheter begår maktovergrep mot befolkningen som må sammenlignes med maktovergrepene i kjente, historiske diktaturregimer. Stalin, Hitler, Mussolini, Franco, Pinochet osv.

Det burde bli øyeblikkelig slutt på meningsløse og rettsløse omsorgsovertakelser. Rene maktovergrep som ikke er forenlige med en rettsstat.

Man trenger ikke barnevernets psykologisk sakkyndige for å avsløre vold, seksuelt misbruk, neglekt, omsorgssvikt, slik en kommentator presiserte sist uke.

Hadde jeg bare visst hvordan vi skal få slutt på "røntgenøynene" og spådomsaktiviteten i barnevernet, ville det blitt slutt øyeblikkelig, her og nå.

Men jeg vet ikke hvordan oppnå det.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

De fleste sakkyndige psykologer og psykiatere er vel som mennesker flest: De føler en lojalitet overfor arbeidsgiver/oppdragsgiver. Det spesielle med barnevernssaker, er at de ikke er engasjert for å komme med sin frie oppfatning av en familie og en omsorgssituasjon. Barnevernet engasjerer dem for å få støtte til omsorgsovertakelse. Får de ikke den støtten, kan psykologen eller psykiateren regne med å bli mindre etterspurt. Egentlig skal de sakkyndige selv forstå at ordningen de er en del av har en slagside som går utover barna. Men det er bare noen få som har slått alarm.

Dersom de sakkyndige var seg sitt ansvar bevisst, er det strengt tatt også deres ansvar å vite så mye om barnevern og resultater av barnevern, at de motarbeider en praksis der foreldre og barn skilles av alt annet enn konkrete og alvorlige årsaker. De skal vite at vi ikke har noe som helst bevis for at f. eks. observasjoner av øyenkontakt og samspill er nyttig når man vurderer å skille barn og foreldre.

Når de ikke gjør det, og når de ikke gjør anskrik når de skulle vite at svært mye barnevern gjør vondt verre for barna, og når de faktisk bistår en barnevernspraksis der terskelen for omsorgsovertakelser er på vei ned; - da har de etter min mening også ekskludert seg selv fra å være med videre når det på ett eller annet tidspunkt blir satt punktum for det barnevernet vi kjenner i dag.

Selv var jeg så komplett idiot i begynnelsen av vår barnevernssak at jeg trodde at den sakkyndige skulle komme med konstruktive innspill som kunne bedre barnas hverdag. Det er jo komisk når jeg nå ser tilbake på det.