Innimellom leser jeg innlegg på facebook fra barnevernsmotstandere som mener at de mange anti-barnevernsfraksjonene gir inntrykk av en splittet motstand mot barnevern. Og at dette svekker bevegelsen.

Jeg forstår poenget, men er det egentlig slik?

Jeg har en kamerat som ynder å fremsi sitatet "It takes all kinds of people to make an army".

Selv ser jeg på mangfoldet blant barnevernsmotstandere som en rikdom. Noen er fagfolk, noen er barnevernsofre. Noen er høflige og velformulerte, andre er røffe og direkte. Noen har venner som har vært i problemer pga barnevernet, andre har sett barnevernet gå løs på noen i storfamilien. For noen er det å gå i demonstrasjonstog unaturlig. Noen bærer så stor smerte at det mest ærlige de klarer å si kort og godt er "F... barnevernet!"

Motstanden mot barnevernet er ganske massiv, når man ser det hele under ett. Det er nokså stor enighet i de ulike fraksjonene om at dagens barnevern enten må fjernes eller reformeres fra topp til bunn. Det er nokså stor enighet om at barnevernet driver overgrep mot familier, og at barnevernsfaget bør revideres. De aller fleste barnevernshatere er også enige om at foreldre som utøver reellt misbruk eller mishandling av barn bør miste omsorgen for dem. Vi deltar også på demonstrasjoner sammen.

Det er mulig at jeg er blind. Men jeg ser ikke den store splittelsen blant barnevernsskeptikere. Jeg verdsetter ytringene fra lekmann og lærd, fra alle kanter av landet, fra alle typer facebook grupper eller forum som dette.

Det er bare å fortsette kampen. Vi er mye mer samlet enn mange tror. Og kampen vil til slutt gi resultater.