Jeg skrev i ett at mine andre innlegg at jeg, som så mange andre, trodde at saken vår var unik, og at det hele berodde på en misforståelse. Fordi det var så utenkelig alt som skjedde.

Jeg har blitt spurt hvordan vi likevel vurderte situasjonen slik at vi til slutt klarte å samle oss og forlot landet.

HÅP
De fleste foreldre i barnevernssaker lever jo i håpet. Alle ønsker å tro at ting skal ende godt. Mange av de involverte, inkludert advokater, fortalte jo også at saken vår var "spesiell", noe som gav håp om at kanskje vi ville være blant de få som slapp unna barneverntjenestens vilje i Fylkesnemnda.

En familieterapeut som jeg snakket med underveis, sa at de som sitter i Fylkesnemnda er flinke folk, og hun mente at en sak som vår ville bli "snudd" i nemda, og at feilene som var blitt gjort, ville bli åpenbart og korrigert der.

ERKJENNELSE

Men når man underveis ser så mange feil, så mange underlige vurderinger, og man også ser at klageinstanser og byråkrati for øvrig ikke setter foten ned for det som fremstår som åpenbart urimelig, - ja, da blir det stadig vanskeligere å tro at Fylkesnemnda skal sette alle tingene på plass.

Dessuten så jeg i vår sak hvordan det å finne frem til fakta ikke lenger hadde noen prioritet. Når jeg leste begjæringen, så jeg også at ting ble fremstilt på en skjev og ensidig måte som ville kreve adskillige anstrengelser å få balansert i løpet av tre dager i nemnda.

UNNTAK ELLER REGEL?
Hele spørsmålet er jo om ens egen sak representerer en eneste stor misforståelse, og at man er offer for en kjedelig feil som på et tidspunkt vil bli rettet opp, eller om det man ser og konfronteres med er systemet slik det virker i de fleste sakene.

Jeg fikk en følelse av at advokater og andre involverte ikke var så sjokkert som jeg selv var, at vår type sak var vanligere enn jeg selv trodde, og at vår sak derfor kanskje bare var en av mange, når det kom til stykket. Jeg syntes jo selv ikke bare at ting var urimelig, jeg syntes at det hele var vannvittig.

Jeg har selv kommet frem til at svært mange foreldre kanskje tenker som jeg også gjorde, at saken deres er spesiell og må bero på en misforståelse, og derfor tenker at de har en stor og reell sjanse til å få vedtak i egen favør i Fylkesnemnda.

LÅST SITUASJON

De mulighetene vi selv hadde til å endre på situasjonen vår, ble på mange måter låst gjennom barneverntjenestens disposisjoner. På ett tidspunkt spurte jeg advokaten min: "Er det sånn at barneverntjenesten nå har bestemt seg for at de vil ha ungene våre, og at de derfor forsøker å stenge alle andre muligheter vi har til å endre på barnas omsorgssituasjon?"

Jeg følte at barneverntjenesten ikke var interessert i at vi skulle klare å gjøre noe med vår egen situasjon, men at de tvert imot forsøkte å låse oss slik at situasjonen på forhandlingstidspunktet skulle være slik at nemnda ville gå inn for omsorgsovertakelse.

STATISTIKK

Familie og venner mente at det som skjedde var så urimelig, at de forventet at refferdigheten ville skje fyldest i Fylkesnemnda. Advokaten vår mente at vi hadde en fair sjanse, og at vi på en eller annen måte ville vinne ungene tilbake til slutt. Men sa likevel at det var en reell risiko for at de ville bli tatt i første omgang.

Uansett: Statistikken for fylkesnemnda er at ca 90% av sakene går gjennom i barneverntjenestens favør.

SISTE EVALUERING

Jeg kom til slutt til at det var en reell mulighet for at saken vår ikke bare var en gigantisk misforståelse, men at dette var "business as usual" fra systemets side, og at det også ville bli det i nemnda. Jeg fant også ut at dersom det var bare en bitte liten sjanse for at barna ville havne i beredskapshjem, fosterhjem eller institusjon, og selv om dette bare ville bli en forbigående periode, for eksempel til en ankeavgjørelse i tingretten, så ville dette likevel være så gjennomgripende og skadelig for barna at jeg våget ikke å ta sjansen.

Når jeg og min kone så klarte å samle oss om å reise, noe som slett ikke var noen selvfølge etter all herjingen fra barnevernet i ekteskapet vårt, så var det ikke noe mer å tenke på. Når denne døren til slutt åpnet seg i mørket, ser jeg på det som Guds berøring i en prosess som gjennom to år fortonet seg som gudløs. Det var en lykke, og ikke vår egen fortjeneste.

VI KASTET OSS UTI ELVEN.

Jeg skal ærlig innrømme at det å flykte fra landet slik vi gjorde, ikke var enkelt. I alle fall ikke før det var gjort. Man frykter jo den nye situasjonen. Man begir seg også ut på noe man ikke har fullt og helt oversikten over. Hvordan vil det nye livet bli? Hvordan skal vi klare å forsørge barna våre i utlandet? Hvordan er utsiktene til å komme tilbake til Norge?

Advokaten vår var realistisk oppi det hele, han frarådet oss ikke å reise, for å si det slik. Han fortalte oss også at saken, så langt han kunne se, ville bli avsluttet om vi meldte flytting og kom oss ut av landet før saken kom opp i nemnda.

Når man har blitt innhentet og omringet, og står på kanten av en stri og buldrende elv, med fiender på alle kanter, så er ikke valget så vanskelig likevel. I alle fall ikke når man allerede mentalt har begynt å innstille seg på at man kanskje skal ta spranget. Vi lukket øynene, holdt pusten og hoppet i elven, og lot den føre oss nedover stryket. Langt, langt nede i elven våknet vi alle i sanden på elvebredden, et sted der elven var rolig, og solen skinte på de våte klærne våre. Fiendene våre var forsvunnet, og vi hørte fuglekvitter i trærne bak oss. Det var visst flere år siden vi hadde hørt fuglene kvitre. Vi voksne kjente på våre mørbankede kropper og fant ut at vi var hele, tross alt. Imens hadde barna våre allerede tilpasset seg den nye situasjonen, og gikk rundt i vannkanten og smånynnet mens de lekte med steiner og småpinner.

LIVET ETTERPÅ
Livet er ikke uten utfordringer nå heller. Men jeg har ikke angret en dag på at vi reiste. Om jeg selv kan føle at ansvaret og børen på skuldrene er tung noen dager, fordi vi ikke har NAV og pensjonsinnskudd og sykepenger og alt det andre som vi tror gjør oss så trygge hjemme i Norge, så kan jeg likevel se bort på en liten søskenflokk av glade og fornøyde barn, som leker og trives i sitt nye land, i sine nye og for dem etter hvert hjemlige omgivelser. Mangel på trygghetsordninger og norsk velferd til tross: Dersom noen i denne delen av verden hadde foreslått at barna våre skulle fjernes fra mor og far og plasseres hos fremmede, ville de ha blitt stemplet som sinnssyke. Slik jeg kjenner kulturen her, er det heller ikke umulig at de praktisk talt ville bli kjeppjaget.

HVORFOR SKRIVE PÅ FORUMET?

PS: Når jeg nå engasjerer meg på dette forumet, så er det jo ikke først og fremst for å vise alle hvor flinke vi var som kom oss unna. Dessuten er vi bare trygge så lenge vi er i utlandet og klarer oss bra her, og vi har jo ingen garantier for fremtiden. Når jeg skriver så er det litt egenterapi, fordi jeg er frustrert etter alle urimelighetene vi har blitt utsatt for, og fordi jeg ikke aksepterer at vi som følge av et forkrøplet system skal måtte leve i eksil til ungene er 18 år gamle.

Men det er også fordi det er mange der ute som med ganske stor sikkerhet fikk like urimelige vurderinger som oss, og som kanskje selv mente at sakene deres måtte være en misforståelse, og som i dag sitter alene med en smerte som få kan forestille seg, mens barna tas hånd om av fremmede, med de beviselige svært negative konsekvenser dette kan få for dem.

Om mine skriverier her på forumet bare kan være en liten dråpe som kan bidra til at vannet på ett eller annet tidspunkt flommer over slik at vi får et helt nytt og annerledes barnevernssystem, så er det verdt det.

Flott skrevet! Kjenner oss igjen i veldig mye av det som skrives her.

nå har vi selv bodd heri spania i et halvt år. Trives bra, fått en del venner og bekjente. Både spanske og engelske mm. (som det er litt av her). Ungene trives stort sett på skolen, spesielt ser vi det nå etter noen måneder at det er i ferd med og gå eg til for dem med venner og språk. Er en salig blandding av spansk, engelsk og norsk i dems hverdag! .

Har ikke vært lett på noen måte, men blir bedre for hver dag, slv om det er bittert og tungt noen ganger på hva en måtte forlatte. Men savner Norge mindre og mindre da. Har funnet ut at mange Nordmenn er veldig "fattige" samenlignet med det vi opplever her. Snakker da IKKE om kroner & ører!

Takk for denne siden som gav oss en del info og hjelp med vår "flytte" tur til spania..

Ps. Evt skivefeil kan være en direkte årak av skarp sol inn i telefonen her vi sitter i formidagssolen... Hehe.

  

Veldig hyggelig å høre dette fra dere, fivehigh. Jeg tror jeg forstår nøyaktig hva du mener med å ha fått rikdom uten penger!

Vi ønsker dere sandelig en gledelig jul nå og god fortsettelse i 2016. I likhet med familien-er-samlet har dere gjort så mye helt riktig at!

Hilsen Marianne

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Ja, dette var virkelig kjekt å høre. Det skader ikke med litt sol og varme på kjøpet! Det nyter også vi selv godt av!

I dag satt vi i fly over grensen til nabolandet i verdensdelen vi bor i. Det er alltid kjekt å se ungene kose seg på flyet, og de blir godt ivaretatt av servicepersonalet. Med årene har barna våre også blitt litt mer verdensvante. Uten at jeg visste det hadde de på eget initiativ bestilt en ekstra runde med flymat, noe jeg som far ble både overrasket og litt brydd over.

"They know what they want", sa den hyggelige flyvertinnen og smilte da hun serverte dem andre bordsetting med kylling og ris.

Tankene mine går selvsagt fire år tilbake i tid, da de samme barna satt og koste seg på samme måte - da på flukt ut av Norge via Sverige.

Jeg klarer ikke dy meg for hva barnevernet ville skrevet om flyreisen vi tok i dag: "Mor og far sitter i stolraden ved siden av barna. Far er brydd når barna har bestilt ekstra mat, men opptrer passivt. Far leser i et magasin han har funnet i flyet. Barna ser film og lytter til musikk. Vi opplever at far er lite engasjert i barnas aktiviteter under flyreisen, og at han i liten grad ser utover egne behov".

Haha!

Da vi skulle gå ombord i flyet i dag, observerte vi imidlertid en annen far som hadde litt problemer med å få sønnen sin med seg. "You are stupid", meddelte sønnen til faren inne ved gate. På vei ut hørte vi "I dont want to go", fra gutten som kanskje var ti år gammel. Han begynte å gjøre fysisk motstand. " I hate it!" sa han om landet han og lillebroren nå skulle reise til. Han gjorde seg så vanskelig at lillebroren på 7-8 år til slutt måtte ta hånd om farens kabinbagasje slik at faren kunne bære tiåringen inn i flyet.

Jeg tillot meg å fantasere om hva som ville skjedd i Norge om en far bar en sønn på ti år inn i et ventende fly. Hadde han blitt avvist, kanskje mistenkt for barnekidnapping? Ville noen forsøkt å rapportere til barnevernet? Det måtte uansett blitt svært ubehagelig.

I dette landet er det ingen som stiller spørsmål når en far tar styringen over et barn som av en eller annen grunn ikke vil. Faren og sønnen ble raskt geleidet foran køen opp flytrappen og hjulpet til rette på sine respektive seter av et stadig hyggelig og korrekt kabinpersonale.

Til slutt roet protestene fra gutten seg. Da mine egne barn var mette og tilfredse, og kun ba om en ekstra runde med drikke, hadde gutten som havnet noen stolrader bak oss stilnet helt. Kanskje hadde også han fått god servering underveis. Han gikk uansett frivillig av flyet.

Nå, ja. Dette var kanskje et lite sidespor i barnevernsdebatten. Og man kan mene hva man vil om opptrinnet, og hva som eventuelt var bakgrunnen for det. Man kan også mene både det ene og andre om hvorvidt de som observerer dette i det minste skulle stilt noen spørsmål til guttene og til faren.

Jeg har ikke noe svar. Jeg bare slår fast at i denne kulturen mener omgivelsene åpenbart at det som foregikk mellom far og sønn var et privat anliggende.

Takk for at du deler.

Jeg tenker, du burde skrive bok.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

  
Enig, det burde han. Men det kunne og burde du også, mater familias. Hvorfor ikke hente frem en del av dine svært gode innlegg i forskjellige seksjoner her, og se om du kan sy dem sammen til kapitler i en bok?

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Evakuering til Norge?

Skal man leve må man jobbe. Vi har heldigvis klart å få endene til å møtes hittil, etter at vi mistet alle trygdefordeler og medlemskap i NAV i samme minutt som vi flyktet fra Norge for fire år siden. Helsen har også vært rimelig, bank i bordet! I forbindelse med et jobbintervju nylig ble jeg informert om ulike forsikringsordninger som var tilknyttet en stilling her i utlandet. Min potensielle sjef fortalte meg at vi eventuelt ville bli evakuert til Norge i en katastrofesituasjon, og spurte om det var greit. En slik situasjon kunne være alvorlig sykdom, ulykke eller politisk ustabilitet som f.eks. borgerkrig.

Et slikt spørsmål er faktisk en smule tankevekkende for oss i vår situasjon. Jeg leste nettopp et sted at norske barnefamilier frykter barnevernet mer enn å få en atombombe i hodet, selv om sistnevnte p.t. gudskjelov er lite sannsynlig.

For de fleste vil vissheten om å kunne sendes med fly til Norge i en krisesituasjon virke betryggende. Det som høres trygt ut for andre, fortoner seg likevel utrygt for meg.

Jeg frykter faktisk norsk barnevern mer enn både ulykker og borgerkrig.

Jeg måtte jo gi et svar til den mulige arbeidsgiveren. Jeg svarte at vi heller ville evakueres til nabolandet eller til et annet passende land om evakuering mot formodning skulle bli nødvendig.

Så kan man selvsagt spørre om min holdning dreier seg om paranoia eller realisme.

Så lenge en retur til Norge innebærer mer enn en teoretisk risiko for at barna blir plassert i noe som statistisk sett har høy sannsynlighet for å gi dem en miserabel fremtid, er det imidlertid lite fristende å komme hjem til Norge, selv i en nødssituasjon.

Selv om jeg vet at det er slik, er det trist å måtte erkjenne det på nytt.

Men bevares - av og til tenker også jeg på å ta hele familien med meg hjem til Norge. Jeg er jo norsk. Jeg har jo tråkket mine ungdomsår i den norske fjellheimen, elsker norsk natur og ønsker jo at barna skal få ta del i alt det norske som de nå går glipp av.

Men når jeg så begynner å tenke tanken ut, begynner det raskt å stokke seg.

Barna skal på skolen. Ja, men har ikke min datter litt konsentrasjonsproblemer og har ikke vi en historikk innenfor barnevernet?

Bekymringsfullt.

Barna skal til tannlegen. Hmm...er ikke deres tannhelse litt preget av at de har vært noen år utenfor den norske tannhelsetjenesten?

Bekymringsfullt.

Barna skal til helsesøster....er det ikke ett eller annet hun vil sette fingeren på? Hun vil alltids få greie på vår historikk, sladderen flyter fort om hun ikke får opplysningene gjennom offentlige kanaler.

Bekymringsfullt.

Det er en fantastisk følelse at vi her - langt fra den norske kontrollkulturen - kan sende barna til skolen, til klinikken eller til tannlegen uten å risikere noe som helst! Skulle barna være rusket på håret når de ankommer skolen en dag morgenstellet har gått litt på halv åtte, er det kun vi foreldre som får beskjed. Man kan si hva man vil, men for oss har det i alle fall vært en sann befrielse.

Og har ikke barnevernet til og med sagt at de vil starte pånytt igjen med undersøkelse og sakkyndig og hele bøtteballetten når vi er tilbake? Og det med en gyldighet uten tidsbegrensning!

Det er vel ikke sikkert at barna havner sporenstreks i offentlig omsorg. Men er det noen der ute som ikke tror at barneverns-marerittet vil være igang igjen i det øyeblikk vi setter beina våre på norsk jord?

Morgendagen kjenner ingen. Men så lenge norsk barmevern fortoner seg slik det gjør, og så lenge vi har muligheten til å klare oss, blir vi i utlandet.

Trist på en måte. På den annen side har jeg akseptert vår skjebne. Det betyr ikke at jeg ikke er forbannet. Men det betyr at jeg er takknemlig for de mulighetene vi har fått etter at vi reiste. Selv om noen dører er stengt, har andre åpnet seg.

Og sist men ikke minst: Familien er samlet.

Jevnfør unge Tonjes nyeste innlegg:
Ubehagelig opplevelser rundt helsesøster
22 juli 2017

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Haha....det er jo befriende å lese Tonjes kommentarer. Ytringsfrihet er en vidunderlig ting.

Jeg er ikke gammel. Men jeg er heller ikke ung.

For en tid tilbake befant jeg meg plutselig på sykehus. Det var gudskjelov falsk alarm, men oppholdet der var en vekker for meg. I en seng på et sykehus kommer all slags tanker.

Det gikk bra denne gangen. Men hva om jeg blir virkelig syk? Hva om jeg skulle dø?

Det er nå engang slik at jeg selv arbeider og forsørger familien, mens min kone i tillegg til at hun også har jobbet noe, har gjort det meste hjemme. Der har hun til gjengjeld vært et rivjern, og sørget for det meste på beste vis, på alle måter.

En sånn måte å organisere familielivet på er jo uforskammet i Norge idag, men faller heller naturlig der vi nå bor.

Det var kanskje også dette som provoserte damene i barnevernet litt ekstra og fikk dem til å mene at de hadde rett til å avvikle et ekteskap og en familie med fire barn?

Det er greit å være litt i forkant av begivenhetenes gang. Derfor har jeg i dag sendt en henvendelse til mine egne nærmeste i Norge med tanke på hvordan de kan hjelpe om jeg skulle falle fra. Det er slikt man tenker på men som høres så dramatisk. Og som man ofte utsetter til det er for sent.

Det er rart å tenke på at skrekken - også i en slik situasjon - ville være om min kone og barna skulle føle seg tvunget til å vende tilbake til Norge. Jeg ville forvente at barnevernet umiddelbart gikk løs på dem, først med såkalte hjelpetiltak. Etter en stund ville de kaste inn håndkleet og si at det nok er for strevsomt for min kone å ha alle barna alene. Slik de allerede begynte å resonnere da de for noen år siden tvang meg ut av mitt eget hus, med trussel om akuttvedtak som ultimatum.

Jeg kjenner lusa på gangen nå. Jeg kjenner prosessen.

De vil også si at de kommer til kort med hjelpetiltak. De vil komme med karakteristikker av barna. Den sakkyndige kalte min datter nummer to for et "ulykkelig barn", noe som aldri har slått meg verken før eller siden. Men slike beskrivelser gjør vel inntrykk i nemnda. Det vil gå den veien høna sparker, barna ville få "hjelp" av et samfunn som har en skakkjørt forståelse av hva hjelp er.

I et fornuftig samfunn skulle jeg ikke være bekymret om barna returnerte til Norge. Jeg har en stor familie der hjemme og mange som kunne avlaste min kone om det ble nødvendig.

Men jeg har sett nok. Jeg vet at barnevernet overhodet ikke ville bidra konstruktivt for å få det hele til å gå rundt.

Er ikke det rart? At retur til lykkelandet Norge er det absolutt verst tenkelige scenarioet jeg kunne forestille meg også om familien i en gitt situasjon ble uten forsørger?

En del barnevernsofre kom opprinnelig til Norge som flyktninger. Mange av dem ville foretrekke en utrygg tilværelse, fattigdom, tyranni og krig i sine opprinnelsesland - Irak eller Somalia eller hvor det skulle være - fremfor det skrekkscenarioet som endel av dem har opplevd i møte med barnevernet i Norge.

Dette er ikke engang en spissformulering, men et faktum som flere også har uttallt.

Jeg forstår dem.

Norske myndigheter på sin side ser en annen vei, mens den stalige "reformeringen" av barnevernet utrolig nok - eller typisk nok - sørger for enda flere barn i offentlig omsorg. I et slikt perspektiv blir valgkampen hjemme i Norge en sammenhengende fremføring av kjedsommeligheter.

De trenger psykologer her...?

Vi bor ikke lenger i Europa. Forleden dag skulle vi skifte lås i en dør. Jeg gikk i spesialforretningen for låser og denslags, og de sa de kunne fikse problemet for en billig penge. Jeg kjøpte delene som trengtes, og skulle få en fagmann med meg hjem. Han skulle ordne det.

Stor var overraskelsen da en gutt som ikke syntes mer enn 12-13 år gammel kom smilende og sa at det var han som var fagmannen. Broren som var litt eldre kunne ikke forlate butikken. Han sa at han var 15 år gammel. Grunnen til at han ikke så særlig gammel ut var at han var fra landet, sa han. "På landet jobber vi mye, og blir sterke, men vi vokser ikke så fort."

Jeg kunne ikke annet enn more meg over det hele.

Gutten kom hjem, og ganske riktig, han fikset problemet som en voksen. Eneste verktøyet han hadde med seg var en skrutrekker.

Det viste seg at han var del av en familiebedrift. Han gikk på skole, og jobbet ellers for faren og broren og alle sammen i bedriften.

Stakkars gutt. Kanskje det er mangelen på psykologer i landet som gjør at han ikke har lært at barndommen skal dreie seg om at alle andre prioriterer hans behov fremfor sine egne, og at han selv skal være senter i tilværelsen?

Til gjengjeld virker det som gutten allerede er godt forberedt på å takle voksentilværelsen. Gutten representerer nok flertallet av klodens befolkning, som - på godt og vondt - vokser opp slik naturen og behovene selv har ordnet det.

Psykologene i vestlige land har jo nå har gått hele syklusen og kommet frem til at alt likevel ikke skal dreie seg om barna. Tvert imot leste jeg nylig et sted at vestlig barndom også skal handle om voksenlivet, og at barndommen er en forberedelse til nettopp livet som voksen.

Her har de visst det hele tiden - uten Magne Raundalen og alle andre som elsker å fortelle oss hvordan vi skal oppdra barna våre.

Vi har nettopp flyttet til et nytt hus, og barna spurte om jeg kunne fikse opp syklene deres som trengte litt justering. Jeg tok frem skiftenøkkelen, og skulle til å begynne. Jeg fikk en flashback til min egen barndom, og kan ikke huske at min egen far skrudde sykkel for meg en eneste gang. Men selv skrudde jeg svært mye på sykler, antakelig fra meget ung alder.

Inspirert av "låse-gutten" og min egen barndom fant jeg meg en kopp kaffe, satte meg til rette, og rakk barna skiftenøkkelen mens jeg gav dem litt tips fra sidelinjen. Selvsagt bruker de litt lenger tid. Men de greier det meste selv. Det gir dem mestringsfølelse og selvtillit.

Et lite, men viktig skritt mot voksenlivet.

  

Gutten som fikset låsen og var del av en familiebedrift:

1) Så beundringsverdig hele familien fremstår som!
2) Sånt et godt liv!

Hva er det som produserer alle de "psykiske problemene" vi hele tiden tutes ørene fulle med at barn her hjemme har, mon tro?

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net