Jeg skrev i ett at mine andre innlegg at jeg, som så mange andre, trodde at saken vår var unik, og at det hele berodde på en misforståelse. Fordi det var så utenkelig alt som skjedde.
Jeg har blitt spurt hvordan vi likevel vurderte situasjonen slik at vi til slutt klarte å samle oss og forlot landet.
HÅP De fleste foreldre i barnevernssaker lever jo i håpet. Alle ønsker å tro at ting skal ende godt. Mange av de involverte, inkludert advokater, fortalte jo også at saken vår var "spesiell", noe som gav håp om at kanskje vi ville være blant de få som slapp unna barneverntjenestens vilje i Fylkesnemnda.
En familieterapeut som jeg snakket med underveis, sa at de som sitter i Fylkesnemnda er flinke folk, og hun mente at en sak som vår ville bli "snudd" i nemda, og at feilene som var blitt gjort, ville bli åpenbart og korrigert der.
ERKJENNELSE
Men når man underveis ser så mange feil, så mange underlige vurderinger, og man også ser at klageinstanser og byråkrati for øvrig ikke setter foten ned for det som fremstår som åpenbart urimelig, - ja, da blir det stadig vanskeligere å tro at Fylkesnemnda skal sette alle tingene på plass.
Dessuten så jeg i vår sak hvordan det å finne frem til fakta ikke lenger hadde noen prioritet. Når jeg leste begjæringen, så jeg også at ting ble fremstilt på en skjev og ensidig måte som ville kreve adskillige anstrengelser å få balansert i løpet av tre dager i nemnda.
UNNTAK ELLER REGEL? Hele spørsmålet er jo om ens egen sak representerer en eneste stor misforståelse, og at man er offer for en kjedelig feil som på et tidspunkt vil bli rettet opp, eller om det man ser og konfronteres med er systemet slik det virker i de fleste sakene.
Jeg fikk en følelse av at advokater og andre involverte ikke var så sjokkert som jeg selv var, at vår type sak var vanligere enn jeg selv trodde, og at vår sak derfor kanskje bare var en av mange, når det kom til stykket. Jeg syntes jo selv ikke bare at ting var urimelig, jeg syntes at det hele var vannvittig.
Jeg har selv kommet frem til at svært mange foreldre kanskje tenker som jeg også gjorde, at saken deres er spesiell og må bero på en misforståelse, og derfor tenker at de har en stor og reell sjanse til å få vedtak i egen favør i Fylkesnemnda.
LÅST SITUASJON
De mulighetene vi selv hadde til å endre på situasjonen vår, ble på mange måter låst gjennom barneverntjenestens disposisjoner. På ett tidspunkt spurte jeg advokaten min: "Er det sånn at barneverntjenesten nå har bestemt seg for at de vil ha ungene våre, og at de derfor forsøker å stenge alle andre muligheter vi har til å endre på barnas omsorgssituasjon?"
Jeg følte at barneverntjenesten ikke var interessert i at vi skulle klare å gjøre noe med vår egen situasjon, men at de tvert imot forsøkte å låse oss slik at situasjonen på forhandlingstidspunktet skulle være slik at nemnda ville gå inn for omsorgsovertakelse.
STATISTIKK
Familie og venner mente at det som skjedde var så urimelig, at de forventet at refferdigheten ville skje fyldest i Fylkesnemnda. Advokaten vår mente at vi hadde en fair sjanse, og at vi på en eller annen måte ville vinne ungene tilbake til slutt. Men sa likevel at det var en reell risiko for at de ville bli tatt i første omgang.
Uansett: Statistikken for fylkesnemnda er at ca 90% av sakene går gjennom i barneverntjenestens favør.
SISTE EVALUERING
Jeg kom til slutt til at det var en reell mulighet for at saken vår ikke bare var en gigantisk misforståelse, men at dette var "business as usual" fra systemets side, og at det også ville bli det i nemnda. Jeg fant også ut at dersom det var bare en bitte liten sjanse for at barna ville havne i beredskapshjem, fosterhjem eller institusjon, og selv om dette bare ville bli en forbigående periode, for eksempel til en ankeavgjørelse i tingretten, så ville dette likevel være så gjennomgripende og skadelig for barna at jeg våget ikke å ta sjansen.
Når jeg og min kone så klarte å samle oss om å reise, noe som slett ikke var noen selvfølge etter all herjingen fra barnevernet i ekteskapet vårt, så var det ikke noe mer å tenke på. Når denne døren til slutt åpnet seg i mørket, ser jeg på det som Guds berøring i en prosess som gjennom to år fortonet seg som gudløs. Det var en lykke, og ikke vår egen fortjeneste.
VI KASTET OSS UTI ELVEN.
Jeg skal ærlig innrømme at det å flykte fra landet slik vi gjorde, ikke var enkelt. I alle fall ikke før det var gjort. Man frykter jo den nye situasjonen. Man begir seg også ut på noe man ikke har fullt og helt oversikten over. Hvordan vil det nye livet bli? Hvordan skal vi klare å forsørge barna våre i utlandet? Hvordan er utsiktene til å komme tilbake til Norge?
Advokaten vår var realistisk oppi det hele, han frarådet oss ikke å reise, for å si det slik. Han fortalte oss også at saken, så langt han kunne se, ville bli avsluttet om vi meldte flytting og kom oss ut av landet før saken kom opp i nemnda.
Når man har blitt innhentet og omringet, og står på kanten av en stri og buldrende elv, med fiender på alle kanter, så er ikke valget så vanskelig likevel. I alle fall ikke når man allerede mentalt har begynt å innstille seg på at man kanskje skal ta spranget. Vi lukket øynene, holdt pusten og hoppet i elven, og lot den føre oss nedover stryket. Langt, langt nede i elven våknet vi alle i sanden på elvebredden, et sted der elven var rolig, og solen skinte på de våte klærne våre. Fiendene våre var forsvunnet, og vi hørte fuglekvitter i trærne bak oss. Det var visst flere år siden vi hadde hørt fuglene kvitre. Vi voksne kjente på våre mørbankede kropper og fant ut at vi var hele, tross alt. Imens hadde barna våre allerede tilpasset seg den nye situasjonen, og gikk rundt i vannkanten og smånynnet mens de lekte med steiner og småpinner.
LIVET ETTERPÅ Livet er ikke uten utfordringer nå heller. Men jeg har ikke angret en dag på at vi reiste. Om jeg selv kan føle at ansvaret og børen på skuldrene er tung noen dager, fordi vi ikke har NAV og pensjonsinnskudd og sykepenger og alt det andre som vi tror gjør oss så trygge hjemme i Norge, så kan jeg likevel se bort på en liten søskenflokk av glade og fornøyde barn, som leker og trives i sitt nye land, i sine nye og for dem etter hvert hjemlige omgivelser. Mangel på trygghetsordninger og norsk velferd til tross: Dersom noen i denne delen av verden hadde foreslått at barna våre skulle fjernes fra mor og far og plasseres hos fremmede, ville de ha blitt stemplet som sinnssyke. Slik jeg kjenner kulturen her, er det heller ikke umulig at de praktisk talt ville bli kjeppjaget.
HVORFOR SKRIVE PÅ FORUMET?
PS: Når jeg nå engasjerer meg på dette forumet, så er det jo ikke først og fremst for å vise alle hvor flinke vi var som kom oss unna. Dessuten er vi bare trygge så lenge vi er i utlandet og klarer oss bra her, og vi har jo ingen garantier for fremtiden. Når jeg skriver så er det litt egenterapi, fordi jeg er frustrert etter alle urimelighetene vi har blitt utsatt for, og fordi jeg ikke aksepterer at vi som følge av et forkrøplet system skal måtte leve i eksil til ungene er 18 år gamle.
Men det er også fordi det er mange der ute som med ganske stor sikkerhet fikk like urimelige vurderinger som oss, og som kanskje selv mente at sakene deres måtte være en misforståelse, og som i dag sitter alene med en smerte som få kan forestille seg, mens barna tas hånd om av fremmede, med de beviselige svært negative konsekvenser dette kan få for dem.
Om mine skriverier her på forumet bare kan være en liten dråpe som kan bidra til at vannet på ett eller annet tidspunkt flommer over slik at vi får et helt nytt og annerledes barnevernssystem, så er det verdt det.
|