Spesielt barn som har opplevd reell omsorgssvikt, som lider av psykiske traumer og alvorlige funksjonstap, har behov for kjente og trygge voksne til stede i livet sitt i en lengre periode for å bedre og styrke barnets muligheter til å dra nytte av psykologisk behandling og terapi.
Det er kjent kunnskap at trygghet er grunnleggende for at terapi skal kunne lykkes. Uavhengig av om traumene har oppstått i eller utenfor hjemmet.
For omsorgssviktede barn må barnevernet kjøpe fri fra jobb, en eller flere voksne barna har noenlunde tillit og kjennskap til, for nettopp å reparere relasjonsskader. Og slik legge forholdene til rette for at barnet skal bli friskt.
Likevel blir mange av disse barna sendt som pakker i barnevernssystemet, slik at de pådrar seg flere og flere skader. For så å ende opp i barnevernets "enetiltak", som mange barn selv opplever som "verre enn å være i fengsel".
Barnevernets praksis å møte disse barna med atdferdsterapi, avvisning og straff er selve oppskriften på å ødelegge barn. Det er kjent kunnskap, og en tragedie at dette skjer i Norge i dag.
Siterer fra artikkelen i
Fri Fagbevegelse Marianne lenker til:
"– Det er en tragedie at økonomene, ikke fagfolk, har fått styre helsevesenet, sier tillitsvalgt for Fellesorganisasjonen (FO) Lars Robert Lund i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) i Vestre Viken til Fontene."Problemet med dårlig samarbeid mellom kommunene og psykisk helsevern for barn, er ikke nytt, siterer fra rapport fra NTNU Samfunnsforskning AS fra 2009;
Samarbeid og samordning mellom barnevern og barne- og ungdomspsykiatri i Norge:
" Sosialdepartementet og Barne- og familiedepartementet arrangerte en konferanse i 1991 om ”Samarbeid barne- og ungdomspsykiatri og barnevern”, som fokuserte på problemet med de utsatte barna som ikke får den hjelpen de trenger, på grunn av for dårlig koordinering mellom ulike etater og tjenester.
Barna ble omtalt som ”gråsone” barn. Nesten 20 år senere, høsten 2008, nedsatte regjeringen et offentlig utvalg (Flatø-utvalget), som skal utrede hvordan man kan få til bedre samarbeid mellom tjenestene for utsatte barn og unge." Hva som er korrekt diagnose og behandling for barn med psykiske problemer, må bestemmes av helsepersonell, og ikke av barnevern og hjemkommune, som skjeler til utenforliggende hensyn, kommuneøkonomien.
Det er også skadelig for den langsiktige samfunnsplanleggingen at barnevernet i alt for stor grad etterspør barnevernstjenester, såkalte "omsorgstjenester", der barn blir plassert vilkårlig i fosterhjem og institusjoner.
Når barnas behov mye bedre kan imøtekommes gjennom familieplasseringer kombinert med poliklinisk psykologisk behandling. Det vil redusere menneskelig lidelse og øke livskvaliteten for alle berørte. Også samfunnsøkonomisk vil det gi mye bedre, og billigere, resultater av samfunnets investeringer.