Selv har jeg ingenting imot at psykologer behandler pasienter. Mange føler nok også at de får hjelp. Hjelp er så mangt: En pille(?). Psykologisk terapi. En tur i skogen. En travel hverdag. En venn å snakke med. Kombinasjoner av disse.

Jeg har etter hvert også forstått at noen problemer må vi leve med, istedenfor å bruke energien på å hele tiden lete etter en løsning. Denne visdommen har jeg ikke fått fra psykologer eller psykiatere.

Men for all del; vi har også fått hjelp av psykologer, og jeg har en venn som er psykolog. Terapeutene ved Familievernkontoret var psykologer. De gav støtte og kom med fornuftige innspill til oss. Jeg traff også en oppegående psykolog ved kommunens ressurshelsestasjon som gav god veiledning. Stikk i strid med barneverntjenestens agenda, og jeg var imponert over at denne psykologen med samme arbeidsgiver faktisk trosset barnevernet gjennom sin rådgivning.

Da min psykolog-venn fikk lese den sakkyndige rapporten i saken vår, sa han at den bar preg av at den sakkyndige har jobbet for tett med barnevernet.

Dermed uttalte han det som er hovedproblemet med psykologene og psykiaterne i barnevernssystemet.

Dessverre vil mange yrkesgrypper la seg korrumpere når de betales for å være sakkyndige av part i en sak. Det er penere å si at de lar seg påvirke. Barnevern har blitt en hyggelig attåtnæring for psykologer, og for en god del av dem en hovednæring. Endel psykiatere har også kastet seg på.

Kombinasjonen psykologi-barnevern har blitt en katastrofe for barna. Delvis på grunn av pengene i systemet. Men også fordi psykologprofesjonen har levert premisser til barnevernsfaget, som ikke er resultatbasert, og som verken psykologer eller sosialarbeidere kan forvalte på en fornuftig måte.

Ser man på sakkyndigordningen og resultatene av den er det ikke å ta sterkt i å si at psykologene har undergravd sin egen troverdighet. Det forundrer meg at Psykologforeningen ikke tar et oppgjør med denne delen av psykologenes virke.

Jeg tror kombinasjonen psykologi-barnevern for ettertiden vil fremstå som et mørkt kapittel i norsk historie.

Skal man ta barn fra hjemmet, må man kunne begrunne avgjørelsen uten støtte fra psykologer. Trenger man psykolog-briller for å se at barna må bort, bør de bli i hjemmet.

Omsorgsovertakelser bør være konkret begrunnet, og de bør være forståelige for folk flest. Noe annet kompromitterer etter mitt syn barnas rettssikkerhet.

Derfor ønsker jeg psykologene bort fra hele barnevernssystemet.

Om psykologene kunne ha en funksjon i en virkelighet der barnevernet bare gav hjelp, blir en annen diskusjon som ikke er så aktuell i den pågående krisen vi alle er vitne til og berørt av.

Resultatene av barnevern er elendige. Psykologer innleies for å senke terskelen for omsorgsovertakelse. Ikke for å heve den. De brukes for å legitimere bortplasseringer. Ikke for å avverge dem.

Antallet omsorgsovertakelser er også økende. Det er psykologteoriene og barnevernfagligheten som gjør at begrepet omsorgssvikt i dag er så omfattende at vi alle egentlig kvalifiserer. Og som gjør at ingen, verken i godt eller dårlig møblerte hjem, ønsker barnevernet i stuene sine.

Situasjonen innenfor barnevernet pr. i dag tilsier at psykologene trer tilbake. Enten det gjelder psykolog-nestorer som stadig forsøker å bety noe innenfor barnevernsfaget, eller sakkyndige som lett kan oppfattes som profitører. Det har også med tillit å gjøre. De har hatt sin sjanse, og det vi ser er ikke bra.

KIB er slik jeg ser det hoffnarren som ønsker å få opptre for kongen bare en gang til, og som ikke forstår at hans tid er forbi. Dersom kongen ikke opptrer besluttsomt, vil det dessverre forlenge smerten for alle parter.

  

Min oppfatning når det gjelder de tilfellene mater familias og familien-er-samlet beskriver der psykologer har gitt god hjelp og støtte, er at dette kunne almindelige, forstandige mennesker gjort like godt, og at disse psykologene har gjort det på basis av almindelig sunn fornuft, ikke på basis av klinisk psykologisk viten – men det kan jo hende at noen av dem har vært steinhardt, vitenskapelig innstilt og derfor visst at sunn fornuft men ikke psykologi er det som gir basis for fornuftige råd her.

La meg nevne en uttalelse som psykologen Einar Salvesen er kommet med flere ganger i intervjuer og dialoger. Han viste til et barn som ble meget urolig når hun skulle ha besøk av moren til samvær (piken var i fosterhjem). Barnevernet og deres andre psykologer mente (naturligvis) at dette skyldtes at hun hadde et dårlig, fryktsomt forhold til moren, og at det derfor ikke burde være slike samvær. (Vi kjenner igjen dette argumentet fra sak etter sak. Samvær med foreldre, mener ekspertene, bør bare finne sted når barnet stiller seg likegyldig til det.) Salvesen hadde spurt piken hvorfor det var slik, og hun svarte at det var fordi hun visste at moren jo måtte dra sin vei igjen etter samvære, og det var en sånn fryktelig trist påkjenning. Så gjorde Salvesen det riktige (og usedvanlige) at han trodde på det piken sa.
   Bra det. Men han er ikke den første som har skjønt dette. Alle vi andre som kjente saken mens den pågikk, hadde forstått dette fra første stund. Vi forstår det i de fleste andre saker også, for barnas ulykkelighet ved sjeldne samvær er jo en gjenganger i barnevernsindustrien. Ikke minst forstår foreldre særs ofte sine barns reaksjoner, lett og naturlig.

Barnevernets psykologer har spunnet opp en hel lære av unaturlige forestillinger som direkte sperrer for slike forholdsvis enkle innsikter, og de får lov å foreta tilfeldige "vurderinger" som om de var dype og faglige. Igjen og igjen presenteres det som dyp vitenskap at samvær må hindres fordi barna blir urolige før eller etter det. Kanskje barna isteden blir ulykkelige fordi samværene gir dem et glimt av paradiset og veien tilbake dit så stenges? Det ville vi også blitt, hvis vi uforståelig og meningsløst fikk bare et par timer sammen med dem vi elsket og så ble ført tilbake til et fengsel vi slett ikke hadde gjort oss fortjent til, og uten at det er mulig å forstå hvorfor den elskede (forelderen) ikke har makt til å ta oss med seg.

Mye sludder kommer fra slike som psykologen Anna Freud, som forestillingene at hvis det er et problem eller noe unormalt med ett familiemedlem, er det et tegn på at hele familien er "syk", og de må alle til behandling (favoritt-oppfatning for dem som tvinger familiene inn på "familiesentre" eller "mødrehjem" og for dem som ernærer seg av slike opphold).

En annen type psykologisk vurdering som brukes i barnevernet: Barnevernet og psykologene observerer at når den minste broren får hjelp til å ta på seg skoene, så "klarer den eldre broren heller ikke å ta på seg skoene selv". Dette skal ifølge barnevernspsykologien vise at familieforholdene er unormale, sykelige, at den eldste har en unormal regresjon til baby-stadiet. Familien selv skjønner uten videre: Den eldste oppfatter at broren får en ytelse, da vil han selv øyeblikkelig ha det samme, han også.
    I omtrent samme kategori kommer psykologiske påstander om fosterbarns språkutvikling, som det heter seg er tilbakestående hos foreldrene, mens "i fosterhjemmet kom språket som en foss". Det ligner sånt som at fosterbarna "ikke visste hvordan man leker", en dypsindighet noen fosterforeldrene ble lært opp til å "forklare" psykologisk som resultat av omsorgssvikt. Disse fosterbarna var blitt revet ut av foreldrehjemmet på en dramatisk måte, og var dypt traumatisert av det. De hadde saktens ingen umiddelbar lyst til å leke viltert så snart de var parkert i fosterhjem.

Som sagt: Jeg anser det for nærmest overtro at fornuftige uttalelser fra psykologer hviler på klinisk psykologi som fag.

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Barnevernets bakevje
Dagbladet 16.08.2017, Debattinnlegg av Tore Nyseter, tidl. barnevernsarbeider, sosialsjef og forfatter av boka «Velferd på avveie»

Netthets er ikke kun et arbeidsmiljøproblem:
"Kritikken av barnevernet tar ulike former og mange er uakseptable, men kritikken handler om noen grunnleggende problemer i barnevernet som Kvisvik unnlater å snakke om. Det eneste hun sier er at løsningen krever en helhetlig innsats, nok bemanning, riktig kompetanse og hensiktsmessig organisering, uten konkretisering."

Men skyldes en hel rekke problemer:
"For å ta ytterpunktene som har pågått i flere år er de preget av eksempler på omsorgsovertakelse på sviktende grunnlag, samtidig som barnevernsystemet lukker øynene for situasjoner med alvorlig omsorgssvikt, overgrep og vold."

Mener konkretisering av krav til kvalitet og økt kompetanse kan bringe barnevernet ut av bakevjen:
"Det nyetablerte Kompetansenettverk for kvalitet i barnevern (KIB) hevder at barnevernsystemet har dårlig og manglende kompetanse, at sakkyndige ikke er gode nok, at det mangler tverrfaglig samarbeid, at rettsapparatet fatter beslutninger på sviktende grunnlag og at barnevernet må omorganiseres."

Å få stoppet praksis med omsorgsovertakelse begrunnet med "frykt for fremtidig omsorgssvikt", eller, "foreldrene mangler omsorgsevne" som de kaller det nå om dagen, basert på overflatiske psykolograpporter, må ha førsteprioritet.

Dernest kunne man forsikre seg om at barnevernets saksopplysninger stemmer med de faktiske forhold. Da ville vi ha kommet langt.

(Jeg lar psykolog-debatten ligge. Kan hende vi kommer tilbake til den ved en senere anledning, i en annen tråd.)

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

  

Ja, vi kan gjerne legge spørsmålet om hvorvidt (deler av) psykologien er en vitenskap, til side for øyeblikket. Jeg er saktens for tøff overfor den profesjonen også. La meg si at jeg faktisk håper det vil vise seg at mater familias og familien-er-samlet har rett, skjønt jeg ikke tror det. Det ville gjøre fremtiden lysere.

At barnevernets praktisering av det er på jordet, er vi naturligvis enige om.

Nyseters artikkel er viktig (og for meg uventet). Boken hans "Velferd på avveie" har en lovende tittel. Noen som har lest den?

  

_________________
Hjemmeside http://www.mhskanland.net

Interessant intervju med Einar Salvesen fra august 2017.

Hva er problemet, og hva er løsningen?

Einar Salvesen: Barnevernet i krise
https://vimeo.com/230205730

Jeg vet ikke om Einar Salvesen har en god løsning på problemene i barnevernet. Men han er glitrende god på analysen av barnevernskrisen.

I dette intervjuet hvor Jan Aage Torp stiller spørsmålene, er han mer kritisk enn jeg har sett ham før. Han beskriver et barnevern som stiller seg uforstående til kritikk. Han gjør rede for hvordan Solveig Horne ikke har lykkes som barneminister. Han beskriver barnevernet som ondskap satt i system. Hvordan sakkyndigordningen ikke fungerer. Hvordan rettssikkerheten er et skall, som ser fint ut på utsiden. Han beskriver dysfunksjonalitet i både barnevern og rettssystem. Han beskriver også hvordan spesialister som han selv er redd for å komme med kritikk av frykt for at det skal få karriæremessige konsekvenser. Han forklarer hvordan barnevernet ignorerer ressurser i familien ved omsorgsovertakelser. Han kommer til og med med indirekte kritikk av Forandringsfabrikken, som ifølge ham har en helt annen tilnærming til barnevernet enn han selv har. Han snakker om at barnevernet og psykologer har glemt omsorgsovertakelsens pris, og kommer med implisitt kritikk av Magne Raundalen og andre som har hatt gode intensjoner, men som ikke har hatt et apparat som kan håndtere disse intensjonene.

Han sier også at myndighetene må granske havariene, og ikke de andre barnevernssakene.

Einar Salvesen presses litt på sitt samarbeid med Kari Killen, og han gjør rede for at han ikke har lest noen av hennes bøker, men at han liker hennes nåværende tanker rundt barnevern, og at han mener at det styrker KIB at hun er med på laget.

Einar Salvesen tar til orde for bruk av mer sunn fornuft i barnevernssaker. Han mener at barnevernssakene tidligere ikke bar like mye preg av en part som skulle vinne over den andre, men at man i større grad fokuserte på å finne gode løsninger for barna.

Einar Salvesen mener ikke at en 5-årig utdannelse for barnevernsansatte nødvendigvis vil bedre situasjonen. Han peker på at psykologer har meget lang utdannelse, uten at det nødvendigvis hjelper. Han peker også på at barnevernsansatte må ha empati og personlige egenskaper, på samme måte som at musikkskoleelever må være musikalske. Barnevernskulturen, som er totalitær, må endres, sier han.

Einar Salvesen er uredd, og kommer med rammende og utilslørt kritikk, og han mener at barnevernet har altfor stor makt. Jeg forstår ikke Einar Salvesens samarbeid med Kari Killen, og jeg tenker ikke at KIB har det hele og fulle svaret på hvordan krisen innenfor barnevernet skal løses.

Forøvrig mener jeg at Einar Salvesens tanker omkring krisen i barnevernet er svært hørverdige.

En vel anvendt halvtime!

Vil trekke frem noen andre poenger enn familien-er-samlet har nevnt.

Salvesen omtaler barnevernet som "en nasjonal katastrofe".

Påpeker manglende sammenheng mellom konklusjoner og vurderinger, og faktagrunnlaget. Hos barnevernet, og i sakkyndige vurderinger bestilt av barnevernet.

Forteller at KIB hadde avtalt møte med Trommald for å diskutere øyeblikkelige forbedringer som kunne gjennomføres raskt. Da KIB møtte opp, var ikke Trommald til stede, men en underordnet, som henviste KIB til Forandringsfabrikken. (!)

Sier at til tross for at alle er enige om at rettssikkerhet må bedres og kompetanse må økes i barnevernet, så skjer det raskere og hele tiden en forverring! Det blir faktisk verre og verre, det skjønner man jo når vi vet at det brukes mer og mer penger.

Forteller om barnevernledere som innrømmer at de tar feil barn, og unnlater å hjelpe barn som trenger det. De er tilsynelatende helt hjelpeløse i måten de utfører arbeidet sitt på. Hvordan er det mulig, og hvordan greier disse menneskene å sove om natten? Salvesen mener listen er lagt for høyt, listen er lagt "over evne". Jeg oppfatter det slik at det er så vanskelig og krevende å skulle vurdere omsorgsevne i fremtidsperspektiv, at denne oppgaven er umulig å gjennomføre, og at slike omsorgsovertakelser må barnevernet slutte med.

En barnevernleder skal ha sagt at når en barnevernssak først er startet, blir den til et tog som er umulig å stoppe. (!)

Salvesen nevner også sjokket som rammer mennesker utsatt for rettsløshet, maktovergrep og uforstand i barnevernet. Mange uttaler lignende "dette hadde jeg ikke trodd var mulig om jeg ikke opplevde det selv". Som jeg skulle ha sagt det selv.

Salvesen forteller at den varslede gjennomgangen av 100 saker i Statens helsetilsyn kun vil omfatte saker frem til Fylkesnemnd, og derved ikke omfatte saker som går til flere eller alle rettsinstanser. Salvesen skulle ønske at helsetilsynet gjennomgikk katastrofe-sakene, der feil skjer i alle rettsinstanser.

Mens jeg ser at det kan være fornuftig å konsentrere seg om kommunens saksfremstilling til Fylkesnemnda, at forvaltningsloven er fulgt, at saken er tilstrekkelig opplyst, at opplysningene er kvalitetssikret og stemmer med reelle forhold.

Så vil forhåpentligvis katastrofe-sakene bli stoppet før de durer gjennom rettsinstansene som løpske tog.

Edit: Salvesen nevner at kontrollinstansene ikke fungerer.

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)

Det svikter i alle ledd
http://idag.no/samfunn/nyheter/det-svik ... d/19.28608

Einar Salvesen er nå mer eller mindre i åpent opprør mot dagens barnevernssystem. Han har de siste par årene prøvd å snakke med myndighetene, og erkjenner at de lytter, men at det skjer lite.

At Einar Salvesen er en dypt samvittighetsfull psykolog er hevet over enhver tvil. Jeg er skeptisk til KIB sine forslag til forbedringer. Ikke desto mindre er det gledelig nok en gang å lese Salvesens treffsikre og uredde analyse av situasjonen i barnevernet.

Det er også gledelig at Salvesen retter fokuset mot alle oss som har måttet søke tilflukt i utlandet. Salvesen sier i grove trekk at flukt ofte blir nødvendig slik systemet fungerer.

Intervju med psykologspesialist Einar C. Salvesen i Norge IDAG 3. mai 2018:

"– Hvordan er rettssikkerheten i det norske barnevernet?

– Den kan være veldig god, men den kan også være lik null. Barn blir tatt fra hjemmet uten at det er grunnlag for det, og retten godkjenner det. De mister da kontakten med familien sin, og familier blir knust, sier den anerkjente psykologspesialisten til Norge IDAG.

– Det svikter i alle ledd, fra håndtering av bekymringsmelding, rapporter og de ulike instanser i rettsvesenet, mener psykologen. Han har gjennom sitt arbeid, blant annet som sakkyndig i barnevernssaker, sett eksempler på det han kaller misbruk av psykologisk teori.

– Noen ganger bestemmer de seg for eksempel for at mor har personlighetsforstyrrelse, på uhyre tynt grunnlag. Personlighetsforstyrrelser har alvorlige konsekvenser ifølge læreboken i psykologi, og det fører til at barna blir tatt.

– Hva må til for å endre systemet?

– Det er flere ting. Hvis vi kunne skape en annen organisasjonskultur på barnevernskontorene enn det vi ser i dag, ville det hjelpe mye. Det er en vanskelig jobb de har, men hvis de kunne være dialogorientert, interessert i å lære av egen feil og diskutere mulige feil, kunne systemet blitt forbedret, sier han og legger til at slik det er i dag, har barnevernet ofte vanskelig for å innrømme feil.

Dysfunksjonelt system
– Barnevernet har vanskelig for å ta innover seg ny kunnskap og de tviholder som regel på sin første oppfatning. Systemet er veldig dysfunksjonelt, og man er ikke villig til å lære av de feilene man gjør. De kommer inn i et spor uten at de er i stand til å tenke nytt, sier Salvesen og fremhever viktige verdier som bør løftes fram.

– Man må vektlegge verdier som empati, respekt, det å være kreativ.

Han fastslår at evalueringssystemer burde komme på plass, og at det må arbeides for å skape et godt forhold mellom biologiske foreldre og fosterforeldre. Det vil føre til at for eksempel samværsordninger kan bli mer dynamiske. I dag er det mange som får se barna sine bare to timer to ganger i året.

Salvesen mener også at den menneskelige faktor er viktig hos dem som jobber i barnevernet.

– I barnevernet ser vi ofte at de også mangler evne til å håndtere mennesker. I de fleste andre yrker i dag, så måles man etter evne til å håndtere andre mennesker. Men her stilles det ingen krav til den menneskelige faktor. De bør opptre tillitsvekkende, og kunne skape en god atmosfære i rommet.

– Som psykolog, hva mener du er konsekvensene av å bryte båndene mellom foreldre og barn slik det ofte blir gjort?

– Jeg har hatt saker hvor barnet har blitt helt ødelagt av det. Symptomer kan være at de begynner å dunke hodet mot veggen, tisser i sengen og annen avvikende oppførsel. Barnets vanskeligheter på grunn av adskillelsen fra foreldrene blir gjerne tolket som at det har hatt det så dårlig hjemme. Men det henger ofte ikke på greip i forhold til de faktiske forhold i hjemmet.

Han mener svikten i barnevernet er omfattende.

– Måten jeg fant ut hvor mange det gjelder, var da jeg skrev om noen saker. Da fikk jeg ingen respons fra barnevernet, men derimot fra fastleger, advokater, psykolger, ofre og lærere. Ut fra responsen skjønte jeg at det var omfattende.

– Er det noen form for selverkjennelse i systemet?

– Blant mine kollegaer er det nå etter hvert en del som står frem. Men mange som er kristiske, står ikke frem fordi de er redde for å ikke få oppdrag.

240 fagfolk bekymret
Salvesen har vært med på å starte et nettverk av profesjonelle som nå arbeider for å bedre barnevernet. Dette kompetansenettverket heter Kvalitet i Barnevern (KIB) og består av psykologer, advokater, professorer, barnevernspedagoger, forskere og andre grupper av fagpersoner med tilknytning til barnevern.

240 fagpersoner har til nå underskrevet på en bekymringsmelding de har utarbeidet om barnevernet.

– Er det noen politisk vilje til å løse utfordringene?

– Vi får møte ministre, beslutningstakere og barneombudet. De hører på oss, men de forplikter seg ikke til å gjøre noe. De tar oss ikke med på videre dialog. De skulle vært med oss en uke og sett hvilke problemstillinger vi kommer opp i, sier en oppgitt Salvesen.

Norske familier på flukt
Einar C. Salvesen har hatt kontakt med småbarnsmoren Silje Garmo, som nå har søkt asyl i Polen, og flere andre familier som har flyktet til utlandet på grunn av frykt for barnevernet.

– Det er vanskelig for dem å komme tilbake til Norge. De har det ikke trygt her, sier han.

– Er det nødvendig at norske familier flykter?

– Jeg har vært oppe i fire saker der det har vært nødvendig. Hadde jeg vært Silje Garmo, hadde jeg gjort det samme. Jeg foreslo at vi kunne finne en ny psykolog som kunne vurdere Siljes omsorgsevne, og som begge parter kunne godta. Men det ville barnevernet ikke. Garmo var villig til å bli observert av en person både hun og barnevernet hadde tillit til, men barnevernet gikk ikke med på det.

– Det andre var at jeg merket i min dialog med barnevernet at også jeg mistet tillit til dem. Jeg ville reist fra landet, hvis jeg var i den situasjon Garmo var i.

– Hva ville skjedd hvis hun ikke reiste?

– Hun ville mistet barnet, svarer Salvesen uten tenkepause og utdyper:

– Barnevernet klarte ikke å samarbeide. Silje gjorde det eneste rette. Mitt råd til henne var å komme seg ut av landet, og jeg er sjeleglad for at Polen møtte henne med respekt. Jeg er også sjeleglad for at den andre familien, Erik og Natasha, som stod i fare for å miste tvillingene sine, kom seg ut.

Natasha og Erik Myra Olsen ble først fratatt barna på nyfødtavdelingen. Siden fikk de tvillingene igjen etter mye oppmerksomhet i media, blant annet fra TV2. Da de deretter fikk mistanke om at barna skulle fjernes igjen, mens de var på en institusjon og ble observert av barnevernet, dro de til Polen. Denne familien tør heller ikke komme hjem til Norge.

Salvesen, som har hatt kontakt med dem mens de lever i skjul, ble truet med at det kunne gå ut over hans karriere hvis han ikke oppgav hvor de var.

Han mener en av hovedårsakene til at slike situasjoner oppstår er at Barnevernet ikke evner å skape en situasjon av tillit.

– De vil ikke samarbeide om hvor de skal bli observert. De viser med sin adferd at de ikke er egnet til å utføre denne typen oppgaver, for de kan ikke legge til rette for en situasjon som blir valid ut fra et faglig perspektiv når man skal avdekke en vanskelig størrelse som omsorgsevne, poengterer han.

Saken til den norske kvinnen Silje Garmo har blitt bredt dekket i polsk media, og hun får massiv støtte fra det polske folk, kirken, parlamentet og politiet.

Hun mener norske myndigheter bør ta innover seg alvoret i saken.

– Vi har nettopp markert 9. april, og det er på tide at norske myndigheter tar inn over seg det faktum at de for første gang siden krigen nå har statsborgere i offisiell eksil i et annet europeisk land, sier hun til Norge IDAG.

Bufdir svarer på kritikken
Assisterende direktør i Bufdir, Kjetil A. Ostling, mener kritikken Salvesen retter mot barnevernet ikke er berettiget.

– Bufdir, som fagdirektorat for barnevernet i Norge, kjenner seg ikke igjen i dette ensidige bildet som her skapes. Barnevernet er et felt i utvikling hvor det jobbes med å forbedre tjenestene hele tiden. Dette gjøres gjennom forskning, erfaring og brukernes opplevelser av tjenestene. Barnevernet skal beskytte og hjelpe barn som lever under forhold som kan skade helse og utvikling. De skal ivareta barn og familiers rettigheter, avdekke omsorgssvikt, kartlegge behov og iverksette forsvarlige og kunnskapsbaserte tiltak, svarer han i en e-post til Norge IDAG.

Han erkjenner imidlertid langt på vei at kompetansenivået er for lavt i barnevernet:

– Det vi derimot vet er at fagmiljøet tar til orde for at utdanningene til barnevernet bør bli bedre og/eller lengre. Det må forstås som en erkjennelse av at barnevernet har svært komplekse og viktige oppgaver.

– Spørsmålet om behovet for mer kompetanse og lengre utdanning har vært diskutert i snart 20 år. Vår kartlegging av kompetansebehov som er gjennomført av NIFU har vist at det ikke er godt nok samsvar mellom dagens utdanninger og kompetansebehovet i tjenestene. En stor andel av lederne i barnevernet ønsker flere ansatte med utdanning på masternivå, sier Ostling.

– Kan det være tilfeller der barnets traumereaksjoner ved å bli skilt fra foreldrene blir mistolket som at barnet har opplevd omsorgssvikt i hjemmet?

– Barns reaksjoner i ulike situasjoner kan tolkes forskjellig, og barns smerteuttrykk kan ha ulike årsaksforklaringer. Årsaken til barns symptomer eller reaksjoner kan misforstås, og det er derfor viktig at barnevernstjeneste og helsetjeneste har god kompetanse på både omsorgssvikt, traumereaksjoner og/eller medisinske diagnoser. Barns situasjon, både helsestatus og omsorgssituasjon må vurderes grundig, slik at barn og familie blir møtt med riktig hjelp fra rett instans, understreker Ostling på vegne av Bufdir.

Ostling sier at han ikke kan kommentere enkeltsakene som er nevnt her i artikkelen, da det er den enkelte kommune som har ansvaret."

Jeg kopierte inn hele innlegget. Det er så godt å lese. Det gjør godt å se og lese, at Salvesen taler der alle andre tier.

Vi er ikke helt alene. Det finnes noen som ser og forstår.

Kilde: Psykologspesialist Einar C. Salvesen om norsk barnevern:
– Det svikter i alle ledd

_________________
Never, never, never give up!
"You have enemies? Good. That means you've stood up for something, sometime in your life." (Churchill)