7 november 2014
Marianne Haslev Skånland:Tanker om 'anti-barnevernsaktivister' som tikkende bomberJeg hører fra tid til annen at barnevernskritikere som protesterer høyt over hvordan barnevernet går frem, i deres egen sak eller generelt, sies å tro på konspirasjoner. Det er oftest ikke helt klart hva slags konspirasjon man tror barnevernskritikerne tror på; denne artikkelen viser til et sammensurium av forestillinger og forsøk på forklaringer av verden, som Torgrim Eggen og John Færseth uttaler seg om:
- Disse folkene må vi ta alvorligNettavisen, 7 november 2014
"- I dette miljøet er det flere bindinger til anti-barnevernaktivister. Og da begynner det å bli farlig. Anti-barnevernaktivistene er en tikkende bombe. Her er det mange personer som har opplevd vonde ting, og miljøet har igjen bindinger til høyreekstreme. Dette er folk som mener barnevernet er en del av en plan for å oppløse familiestrukturen i Norge, og for å indoktrinere barna. Og mange mener Arbeiderpartiet har skylda for alt dette, sier Færseth."
"– John Færseth sier miljøet representerer et møte mellom nyreligiøse verdier og konspirasjonsteorier, der interessen for «suveren borger»-ideologi er foreløpig siste utvikling."Det er ikke så vanskelig å tenke seg, og forstå, at mennesker som er rammet i kjernen av sin tilværelse – deres familie er sprengt, og barn og foreldre er tvangsmessig og meningsløst skilt fra hverandre – begynner å flakke rundt i sine tanker, i fortvilede forsøk på å finne forklaring, mening, trøst for den katastrofen som er påført dem og som opprettholdes av samfunnet, år etter år, med allehånde forkvaklede 'forklaringer' som ikke berører det sentrale: kjærlighetsbåndene mellom barn og foreldre som barnevernet krenker. Kjærlighet medfører samhørighetsfølelse. Barnevernet og alle deres hjelpere er blinde for slike naturlige forhold.
Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at noen som opplever seg fryktelig behandlet av storsamfunnet gjennom barnevernet, søker til outsider-miljøer, hvor de kanskje finner sympati og forslag til forklaring på det meningsløse. For en ti-femten år siden snakket jeg med en sosialarbeider som hadde en del kjennskap til unge nynazister og mc-medlemmer. Han anslo at ganske mange av dem som sluttet seg til slike grupper, var blitt fratatt sine familier av barnevernet og var hatefulle nettopp av den grunn.
Det er nå engang ikke slik at barnevernet i stor stil redder barn fra farlige og forhatte foreldre; det er bare en liten prosent dette gjelder for. Barnevernets forfeilede forestillinger om at de redder barn til en problemfri tilværelse borte fra foreldrene, er uten tvil ansvarlig for at så mange barnevernsbarn blir deprimerte, lengtende, ulykkelige, opprørske og hatefulle, og kommer på vidvanke i sitt tanke- og følelsesliv. Deres foreldre føler det naturligvis like sterkt.
Hvis John Færseth betrakter 'aktivister' mot barnevernet som farlige, burde han kanskje sette seg inn i hva den dominerende grunnen til dette er i mange tilfeller, ikke bare snakke distanserende og latterliggjørende om hva de 'mener'? Hans uttalelser ser ut til å kretse om det urimelige i aktivistenes forestillinger – for eksempel at Arbeiderpartiet har skylden for alt – og at de må stoppes. Hva mener han med å ta dem alvorlig? Skal de først fratas sin familie og så bures inne omtrent som om de er "Islamsk Stat"-terrorister?
Jeg er ikke tilhenger av at man skal 'forstå' alt mulig av uheldige samfunnsfenomener og meninger så inderlig vel at man tolererer alt av adferd. Men når det gjelder mennesker rammet av barnevernet, både voksne og barn, er faktisk forbindelsen mellom det de har vært utsatt for og deres søken til utgrupper nokså klar. Og det ER samfunnets ansvar at det blir en slik sammenheng, for barnevernets overgrep er grove og dyptgående mens samfunnets holdning til dem er overfladisk. Så også Færseths, øyensynlig.