Det smeller voldsomt når Helga Arianson, Fylkeslegen i Hordaland, refser barnevernet.
Fylkeslegen knallhardt ut mot Bergen kommune: – Bør beklaga overfor barnahttps://www.nrk.no/hordaland/fylkeslege ... 1.13942670Men det dreier seg om løskrutt.
Det var også Helga Ariansson som kom med den tøffe kritikken i Glassjenta-saken. Som ble en smørbrødliste med alt som måtte forbedres, og som dermed ble fantastiske argumenter for hvorfor barnevernet må få overført enda flere midler.
Det ser kanskje handlekraftig og stilig ut når forvaltningen tar et oppgjør med forvaltningen på denne måten, og Fylkesmannen refser en kommune. Men det er som et teater hvor de mest brutale handlinger foregår på scenen. Når forestillingen er over, går alle hjem til sitt og fortsetter sitt gjøren og laden.
Det vil absolutt ikke kommme noe som helst ut av kritikken fra Fylkeslegen. Heller ikke denne gangen. Ledelse er skiftet ut, en barnevernssjef har gått, internkontroll er styrket og man har omorganisert, er kommunens svar.
Javel. Men hva så?
"– Korleis barnevernet kunne svikta over så mange år, er eitt av spørsmåla det er viktig å få svar på. " sier Fylkeslegen.
Fylkeslegen har nok ikke evnen til å løfte hodet og se seg litt rundt, for da hadde hun sett at barnevern er katastrofalt stort sett overalt, med litt variasjoner.
Fylkeslegen er "opprørt", og det er en politisk korrekt reaksjon. Hun kan jo ikke si at hun allerede vet at barnevernet er skandaløst over hele landet, og derfor ikke vet sin arme råd. Bedre da å være opprørt og late som om barnevernet under de riktige betingelser fungerer bra.
Det gjør det imidlertid ikke. Barnevernet har aldri fungert bra, og nå er det verre enn noen gang.
Dersom Helga Ariansson virkelig ønsket å gjøre en forskjell, kunne hun gå hardt inn i enkeltsakene, og sørge for at barn bare blir fjernet fra sine foreldre når det er absolutt nødvendig. Hun kunne slått knallhardt til når familier traumatiseres i prosessene med barnevernet. Hun kunne dessuten begynt å behandle klager på sakkyndige - det har hun nemlig anledning til. (Tilsyn med helsepersonell er i utgangspunktet en viktig del av hennes jobb, men praksis er, såvidt jeg vet og selv har erfart, at klager på sakkyndige ikke behandles under henvisning til at sakkyndig arbeid evalueres under forhandlingene i Fylkesnemnda og i Barnesakkyndig Kommisjon).
Fylkeslegene holder seg langt unna klagebehandlinger av sakkyndige rapporter, selv om de skal vite utmerket godt at sakkyndigordningen er et stort problem i barnevernssakene, og man kan tro at familiene svært ofte ikke får en uhildet vurdering. Nettopp fordi fylkeslegene ikke behandler klager på sakkyndige, og nemnd og kommisjon ikke har sanksjonsmuligheter overfor sakkyndige som skriver tendensiøse og dårlige rapporter, kan sakkyndige i praksis skrive nøyaktig hva de vil.
Noe de også gjør til gagns.
Når det gjaldt Glassjenta-saken, kunne Helga Ariansson sagt det som mange har tenkt, men ingen tør å si:
"Ida" skulle aldri vært fjernet fra moren! Og hun skulle i alle fall få kommet tilbake da hun selv ønsket det.
En skulle forøvrig nesten tro at Fylkeslegen i Hordaland ønsker å punktere sin egen kritikk, for Ariansson har til alt overmål allerede sagt seg fornøyd med de tiltakene kommunen har gjort:
"I tilsynsrapporten seier Fylkesmannen seg nøgd med tiltaka kommune har sett i verk til no. Det stadfestar også Arianson. – Eg forstår at politikarane tar tak i dette og eg har tillit til at dei no ordnar opp."
Helga Arianssons reaksjon på barnevernet i Bergen er kanskje reell og troverdig for henne selv. Men den er like virksom som en intern svampekrig mellom elever i en skoleklasse.
Den er fullstendig ufarlig og vil ikke føre til noen som helst signifikante forbedringer.