Intervju med Linda Hofstad Helleland (H), statsråden for Barne- og likestillingsdepartementet:
– Norsk barnevern går foran.
Andre land vil komme etter oss.Aftenposten, 29 august 2018
Intervju-artikkelen er utrolig avslørende, den er så klar så klar – klar nok til forhåpentlig få slutt på godtroende tillit til at våre myndigheter vil ordne opp med barnevernets "feil" hvis man bare får vist dem, vennlig, at det er noen feil der som må rettes og så vil alt bli så bra så. Det er kommet noen bra kommentarer. Jeg vil postere etter hvert.
Intervjuet er vel verdt kjøp av papiravisen. Dessverre er det på nettet reservert for abonnenter, bortsett da fra en setning eller to.
"– Jeg viker ikke en tomme når det gjelder norsk barnevern. Norge er et foregangsland når det gjelder å beskytte barn mot vold og overgrep, sier (barneminister) Linda Hofstad Helleland (H)."Det er greit å få det så klart servert hvor arrig hun er overfor familier hun lar barnevernet sprenge med
sin vold og
sine overgrep.
*
"Helleland mener historien vil vise at Norge har rett, selv om det kommer mye kritikk fra tunge aktører både nasjonalt og internasjonalt."De landene som driver "vern" av barn på samme måte, vil nok erfare det samme inferno med umyndiggjøring og skade for barn og familier som ikke bare Norge, men den vestlige verden, driver med allerede. Greit at Helleland så tydelig sier ifra hva vi vil eksportere.
*
Aftenpostens journalist:
"Men hva sier du til kritikken som har kommet om at barn tas fra foreldre på sviktende grunnlag?"Helleland:
"– Jeg ønsker debatten velkommen, men synes ikke at man ut fra enkeltmeneskers handlinger skal kunne dømme et helt system og lovverk. Det blir for enkelt, sier barneministeren."Jaså, for "enkelt?" Det blir vel tvert imot for komplisert for statsråden å måtte innse at enkeltsakene sier en del om systemet og lovgivningen, og domstolenes og Bufdirs og barnevernernes praktisering – alt sammen ting som Helleland har et sterkt ansvar for? Samt at hun har et ansvar i hver enkelt sak, faktisk, et ansvar for å stoppe tragediene.
Norge har utstyrt sine folk som besitter makt med den besynderlige forestilling at man ikke har ansvar for å rette opp gale ting i konkrete saker, feil som er utslag av hvordan systemet fungerer, enten det nå var tenkt å fungere slik eller ikke.
– Tankene går til sånt som
Dreyfus-saken. Skulle den være den franske regjering og maktelite uvedkommende fordi de hadde "vedtatt" at rettsapparatet var storartet? Husk at det ble påvist store feil og løgner både ved den første
og den andre rettssaken.
"Saken eksploderte i offentligheten ved et anklageskrift, skrevet av den kjente forfatteren Émile Zola, som dekket hele forsiden av en avis i Paris i januar 1898 under overskriften «J'accuse!» («Jeg anklager!»). Anklagen var rettet direkte til den franske presidenten og regjeringen og anklaget dem for antisemittisme og for ulovlig fengsling av Dreyfus. Zola beskrev juridiske feil og mangle på reelle bevis. Artikkelen vakte oppsikt både i Frankrike og i utlandet. Aktivister la press på regjeringen for å gjenåpne saken."*
[Helleland]
"trekker frem mange angrep fra utenlandsk hold der man har tatt tak i en enkeltsak som blir presentert bare fra foreldrenes synspunkt, uten at man får vite hva som ligger til grunn for omsorgsovertagelsen."Og hvorfor "får man ikke" vite hva som ligger til grunn, da?
Svar: Det skyldes at den norske myndighetstro pressen ikke vil gjengi fakta, men støtter myndighetene i hemmelighold. Familiene har dokumentene med barnevernets påstander, og har full rett til å publisere og få kjent sakenes rette innhold og barnevernets handlinger mot barna og foreldrene. Når vi nå heldigvis har fått internett, gjør standard-media stadige forsøk på å nedvurdere, mistenkeliggjøre og ulovlig-erklære beretningene som barnevernsofrene legger ut, blant annet på sosiale media.
Norsk almenhet må venne seg av med å tro ukritisk på hva som står i en politisk korrekt avis, og søke så mye opplysning som de kan fra de berørte familiene. Det er mer enn nok av dem til å få sannheten frem.
*
"–Vi som lager og utarbeider loven, og barnevernsansatte som hver dag gjør en fantastisk jobb for sårbare barn, vet at det alltid kan skje feil. Vi prøver alt vi kan å forbedre tjenesten, systemet og omsorgen vi gir til barna og gjennomgår enkeltsaker for å redusere risiko for svikt."Hun bagatelliserer for fulle mugger.
Hun unngår omhyggelig å gjøre det viktigste av alt: å innrømme at de først og fremst må forsøke å rette det som rettes kan i de
nåværende katastrofene. Barna som er i barnevernets makt, må settes fri til å dra tilbake til sine familier.
I gjennomsnitt flykter 5 barn fra barnevernets "omsorg" hver dag. Det første sted barnevernet sender politiet for å lete, er i foreldrenes hjem, og derfra blir de igjen tatt med makt.
*
På Aftenpostens spørsmål om hvorvidt hun angrer ar hun sa nei til å møte BBCs journalist, svarer hun blant annet:
" – Jeg vil ikke finne meg i å se på at man dømmer norsk barnevern ut fra grove feil som enkeltpersoner gjør. Det må de stå til rette for selv."og
"Mitt hovedanliggende er ikke hva som er best for BBC, men hensynet til barnets beste."Stå til rette for overgrepsbilder og -filmer må vel angjeldende barnepsykiater i noen grad. Men ikke overfor de familiene han har bidratt vesentlig til å ødelegge. Dem er det myndighetene som har ansvaret for å prøve å gjenopprette et brukbart liv for, med sine barn, med full åpenhet overfor barna om at det er barnevernet og myndighetene, ikke foreldrene, som har stått for deres tragedie.
Helleland virker her ganske ubehersket, og svarene er relativt tåpelige. Det er ikke så ofte statsråder viser den grad av irritasjon overfor media. Det gamle trylleformularet "hensynet til barnets beste" virker nærmest komisk. Er hun på randen til ikke å klare biffen med de vanlige barneverns-frasene?
*
"– Det er bare i 18 prosent av sakene det settes inn omsorgstiltak med tvang, påpeker hun."Vel, på Bufdirs side
"Barnevernsstatistikk" finner vi noe nokså annet:
"60 % av barn og unge med hjelp fra barnevernet mottok hjelpetiltak i hjemmet
For flertallet av barna og familiene som kommer i kontakt med barnevernet, er det tilstrekkelig med hjelpetiltak i hjemmet. Formålet med å sette i verk hjelpetiltak er å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. Ved utgangen av 2016 fikk 23 452 barn og unge i alderen 0–22 år hjelpetiltak i hjemmet. Dette utgjorde 60 % av barna med barnevernstiltak ved utgangen av 2016.""40 % av barn og unge med hjelp fra barnevernet var plassert utenfor hjemmet
Plassering av barn og unge utenfor hjemmet er bare aktuelt dersom barnevernets hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig for å sikre barnet en forsvarlig omsorgssituasjon. Ved utgangen av 2016 var 15 820 barn og unge plassert utenfor hjemmet av barneverntjenesten. Disse utgjorde 40 % av barn og unge med tiltak fra barnevernet. Dette er en økning på 6 prosentpoeng fra 2003, da 34 % var plassert utenfor hjemmet."Vel vel, det svirrer med tall, prevalenstall og insidenstall, om nye barnevernsbarn, om gjennomsnitt, om sammenligninger med andre land. Stort sett er slike tall uviktige; det viktige er å få stoppet
de uvederheftige argumenter og grunnlag barnevernet bruker, om det så bare var i en eneste sak!
Men akkurat disse tallene fra Bufdir tror jeg trenger en nærmere forklaring sammenholdt med statsråd Hellelands. Det er altså ikke bare i ekstreme, sjeldne saker at barn berøves sine foreldre og sitt hjem? I 40 prosent av sakene hvor de holder virksomhet gående?
*
"– Det bekymrer meg at debatten i det offentlige rom preges av et hatforhold til barnevernet, og at barnevernsansatte blir utsatt for hets og trakassering, sier Helleland,"Hun er altså ikke bekymret for alle familiene som er tvangsoppløst av barnevernet og andre myndigheter som samarbeider med dem.
Å nei, hat og trakassering er det nok foreldre og barn som barnevernet vil ha makten over, som er mest utsatt for.
*
Hellelands "sterke" uttalelser virker, komisk nok, temmelig selvmotsigende når hun sier:
"– Vi er opptatt av å gi foreldre større medvirkning og bedre muligheter til å bli hørt i sakene. Vi ønsker så langt det lar seg gjøre at barn blir boende hos sine biologiske foreldre, understreker hun." Alle vet at nøyaktig dette har barnevernet og samtlige barneministre slåss
mot med nebb og klør i alle år. Det er ikke vanskelig å gi autoritet og fornuftig makt tilbake til foreldre. Det er bare å stoppe barnevernet fra å praktisere sine ufornuftige fantasier om foreldre som det farligste for barn. Virkeligheten er nemlig omvendt.
Og så vil Helleland ha et
"kompetanseløft", mer utdannelse, mer av det samme. Men hun mener jo at barnevernet er så bra fra før? Og hun vil
"vil invitere til et bredt anlagt debattmøte for å få innspill fra flere grupper". Hm, hvilke grupper da? Og hvorfor disse evige "debattene" som de "lærer" av, men aldri nok til å komme på fornuftens veier? Og hun, som absolutt ikke vil diskutere enkeltsaker, sier
"vi .... gjennomgår enkeltsaker for å redusere risiko for svikt". Det må vel dreie seg om den gjennomgåelsen av 100 saker som de motvillig måtte gå med på og har latt det trekke ut med i flere år? Men de gjennomgår ikke for å
rette opp de fryktelige overgrep som finnes i sakene, nei det er det vage, generelle om fremtiden igjen.
*
Toppen er kanskje dette:
"– Et viktig spørsmål vi diskuterer, er hvordan prinsippene om rett til familieliv og barnets rett til beskyttelse skal veies opp mot hverandre. Regjeringen har ikke konkludert i dette spørsmålet, men jeg vurderer å ta inn i loven en ytterligere tydeliggjøring av barnets rett til beskyttelse."De skal ikke veies opp mot hverandre. De er i de aller fleste tilfeller én og samme ting. Avvikene bør politiet ta seg av, og der har vi allerede tilfredsstillende lovgivning.
Men nå vet vi det, klart. Linda Hofstad Helleland ser foreldre og hjem som en arena først og fremst for vold og overgrep, og fører krig for ytterligere å "beskytte" barn mot hjemmet.
At vold og overgrep skulle være det hovedsaklige grunnlaget for omsorgsovertagelsene, vet vi ikke er sant. Igjen varierer tallene, men de utgjør et mindretall. I studien
Norwegian Child Welfare Services: A Successful Program for Protecting and Supporting Vulnerable Children and Parents? angis (s 448) som
hovedgrunn til barnevernets inngripen i 2008 såpass lave tall som 4,1% for vold i hjemmet (det gjøres ikke klart, men det er faktisk mulig at dette gjelder vold mot andre enn barna), og til sammen 3,1% for fysiske, mentale og seksuelle overgrep. Det er også kjent fra ganske mange saker at ikke alle barnevernets beskyldninger om vold og overgrep er sanne.
Denne tilsnikelsen: Hellelands skjeve vridning av barnevernssakenes innhold, som om det i hovedsak dreier seg om saker med volds- og overgreps-handlinger utført av foreldre mot barna, dominerer intervjuet. Det er Norges store tragedie. Helleland er en tragedie for Norge.