Hellelands teaterforestilling Hellelands seminar mandag om den internasjonale kritikken av barnevernet ble som forventet en teaterforestilling. Vår overordnede kommentar er at kritikk ble fremført, Hellelands teaterforestilling
Hellelands seminar mandag om den internasjonale kritikken av barnevernet ble som forventet en teaterforestilling. Vår overordnede kommentar er at kritikk ble fremført, men den ble ikke tatt i mot. Det var ingen i området foran mål som kunne ta imot sentringene. Kampen endte 1-0 til myndighetene. Barna tapte.
Uten å gå i detalj: de som representerte barnevernet eller myndighetene har med respekt å melde ikke forstått problemet. De har heller ikke forstått kritikken.
For å ta det siste først: Samfunnets håndtering av barn som har det vanskelig har vært utsatt for kritikk siden før vergemålsloven kom i 1896. I 1938 skrev Gabriel Scott boka «De vergeløse», en ramsalt kritikk av fattigvesenet og datidens utgave av barnevernet. Barnevernloven av 1953 var et produkt av etterkrigstidens kritiske røster. Den «nye» barnevernloven av 1992 ble ikke utarbeidet og vedtatt fordi alt var så bra med omsorgen for barn i Norge på den tiden, den kom fordi systemet ble kritisert og fordi tilstrekkelig mange så at mange barn trengte et bedre vern mot overgrep.
I langt over hundre år har gode nordmenn gått i bresjen for at samfunnet skal ta vare på barn som trenger det, drevet av medfølelse og rettferdighetssans.
Barnevernet har ikke forstått at grunnen til at de kritiseres, er at så mange ser så tydelig i så mange saker og tilfeller, at barn ikke behandles slik de burde av det samme samfunnet.
Helene Sørbu fra Dokka, som i mange år har hjulpet barnevernsutsatte og dermed fått innsikt i mange saker, etablerte i en kronikk i Oppland Arbeiderblad i mars 2017 en god kategorisering av barnevernssaker, sitat: «Jeg liker å dele opp barnevernssaker i tre grupper:
1. Familier/barn som trenger hjelp og bør få hjelp, får det.
2. Familier/barn som ber om hjelp og bør få hjelp, men får det ikke.
3. Familier/barn som ikke trenger hjelp, men som etaten bruker store ressurser på å finne feil ved, for å produsere saker.
Min erfaring er at den siste gruppen er den absolutte største (…)».
Det er dette kritikken bunner i. Det har åpenbart verken Helleland, Storø eller Trommald forstått. En lang serie offentlige utredninger, rapporter og undersøkelser bekrefter kritikkens berettigelse.
Bejer Engh viste en veldig overflatisk forståelse av barnevernsfeltet, men hadde tross alt fått med seg at det fantes noen nyanser i dette. Hun hadde lagt merke til at der saken dreide seg om rus og kriminalitet var det lite kritikk mens der saken dreide seg om omsorgsevne og foreldreferdigheter var det mer kritikk. Det er korrekt. Der det er en «ordentlig sak» med en god grunn, gjør barnevernet ofte en god jobb og blir heller ikke kritisert. Foreldrene i disse sakene skjeller ikke ut barnevernet, de jobber med seg selv i det stille. De opplever også å bli behandlet på en OK måte av barnevernet. Kritikken kommer i saker hvor det offentlige inngrepet ikke står i forhold til sakens faktiske grunnlag.
Foreldrene kritiserer systemet fordi de ser at barna lider og skades. De forsvarer barna sine instinktivt slik alle foreldre gjør, slik vi er evolvert til som dyreart. Formen på kritikken skyldes graden av fortvilelse over måten samfunnet møter kritikken på; med uforstand, med avvisning og med motangrep som å frata kritikerne troverdighet på gruppenivå, med latterliggjøring, devaluering, respektløshet, tåkelegging, feil fremstilling av fakta (om det kan kalles løgn eller ikke er en ren definisjonssak) og udokumenterbare beskyldninger. Tolga-saken tok et år fra VG begynte å jobbe med den, til saken ble publisert. Fra saken ble publisert til sentrale elementer var løst, tok det fem dager. Etterspillet vil vedvare noen måneder eller år. Det oppleves urimelig at barneminister og barneombud proklamerer at de på grunn av formen på enkeltpersoners nåtidige kritikk av barnevernet, har bestemt seg for å utelukke all kontakt med kritikere slik vi oppfatter dem.
Med basis i over hundre år med berettiget, om ikke alltid høflig og velformulert, kritikk av et mildt sagt mangelfullt system, hvilke krav er det rimelig å stille til beskjeden og høvisk opptreden fra mennesker som er i en tilstand som gjerne kan sammenlignes med alvorlig psykisk mishandling? Er en slik avvisning, på det grunnlaget, til barnas beste?
At «kritikken kommer i saker hvor det offentlige inngrepet ikke står i forhold til sakens faktiske grunnlag» er en påstand som vil bli forsøkt underminert av barnevernets forsvarere. Vårt ønske er derfor at det opprettes en uavhengig granskingskommisjon som i sammensetning, mandat og arbeidsmetode har solid troverdighet på begge sider, og som kan foreta en gransking av alle tvungne omsorgsovertakelser, såkalte 4.12-saker. Det finnes ingen argumenter som er gode nok til å avslå dette forslaget, som trumfer barnas beste om så bare ett barn blir funnet å ha opplevd en uriktig omsorgsovertakelse. Vi påstår at det er langt flere. Med en granskning vil problemene bli avdekket og vi kan begynne å snakke om løsninger. den ble ikke tatt i mot. Det var ingen i området foran mål som kunne ta imot sentringene. Kampen endte 1-0 til myndighetene. Barna tapte.
Uten å gå i detalj: de som representerte barnevernet eller myndighetene har med respekt å melde ikke forstått problemet. De har heller ikke forstått kritikken.
For å ta det siste først: Samfunnets håndtering av barn som har det vanskelig har vært utsatt for kritikk siden før vergemålsloven kom i 1896. I 1938 skrev Gabriel Scott boka «De vergeløse», en ramsalt kritikk av fattigvesenet og datidens utgave av barnevernet. Barnevernloven av 1953 var et produkt av etterkrigstidens kritiske røster. Den «nye» barnevernloven av 1992 ble ikke utarbeidet og vedtatt fordi alt var så bra med omsorgen for barn i Norge på den tiden, den kom fordi systemet ble kritisert og fordi tilstrekkelig mange så at mange barn trengte et bedre vern mot overgrep.
I langt over hundre år har gode nordmenn gått i bresjen for at samfunnet skal ta vare på barn som trenger det, drevet av medfølelse og rettferdighetssans.
Barnevernet har ikke forstått at grunnen til at de kritiseres, er at så mange ser så tydelig i så mange saker og tilfeller, at barn ikke behandles slik de burde av det samme samfunnet.
Helene Sørbu fra Dokka, som i mange år har hjulpet barnevernsutsatte og dermed fått innsikt i mange saker, etablerte i en kronikk i Oppland Arbeiderblad i mars 2017 en god kategorisering av barnevernssaker, sitat: «Jeg liker å dele opp barnevernssaker i tre grupper:
1. Familier/barn som trenger hjelp og bør få hjelp, får det.
2. Familier/barn som ber om hjelp og bør få hjelp, men får det ikke.
3. Familier/barn som ikke trenger hjelp, men som etaten bruker store ressurser på å finne feil ved, for å produsere saker.
Min erfaring er at den siste gruppen er den absolutte største (…)».
Det er dette kritikken bunner i. Det har åpenbart verken Helleland, Storø eller Trommald forstått. En lang serie offentlige utredninger, rapporter og undersøkelser bekrefter kritikkens berettigelse.
Bejer Engh viste en veldig overflatisk forståelse av barnevernsfeltet, men hadde tross alt fått med seg at det fantes noen nyanser i dette. Hun hadde lagt merke til at der saken dreide seg om rus og kriminalitet var det lite kritikk mens der saken dreide seg om omsorgsevne og foreldreferdigheter var det mer kritikk. Det er korrekt. Der det er en «ordentlig sak» med en god grunn, gjør barnevernet ofte en god jobb og blir heller ikke kritisert. Foreldrene i disse sakene skjeller ikke ut barnevernet, de jobber med seg selv i det stille. De opplever også å bli behandlet på en OK måte av barnevernet. Kritikken kommer i saker hvor det offentlige inngrepet ikke står i forhold til sakens faktiske grunnlag.
Foreldrene kritiserer systemet fordi de ser at barna lider og skades. De forsvarer barna sine instinktivt slik alle foreldre gjør, slik vi er evolvert til som dyreart. Formen på kritikken skyldes graden av fortvilelse over måten samfunnet møter kritikken på; med uforstand, med avvisning og med motangrep som å frata kritikerne troverdighet på gruppenivå, med latterliggjøring, devaluering, respektløshet, tåkelegging, feil fremstilling av fakta (om det kan kalles løgn eller ikke er en ren definisjonssak) og udokumenterbare beskyldninger. Tolga-saken tok et år fra VG begynte å jobbe med den, til saken ble publisert. Fra saken ble publisert til sentrale elementer var løst, tok det fem dager. Etterspillet vil vedvare noen måneder eller år. Det oppleves urimelig at barneminister og barneombud proklamerer at de på grunn av formen på enkeltpersoners nåtidige kritikk av barnevernet, har bestemt seg for å utelukke all kontakt med kritikere slik vi oppfatter dem.
Med basis i over hundre år med berettiget, om ikke alltid høflig og velformulert, kritikk av et mildt sagt mangelfullt system, hvilke krav er det rimelig å stille til beskjeden og høvisk opptreden fra mennesker som er i en tilstand som gjerne kan sammenlignes med alvorlig psykisk mishandling? Er en slik avvisning, på det grunnlaget, til barnas beste?
At «kritikken kommer i saker hvor det offentlige inngrepet ikke står i forhold til sakens faktiske grunnlag» er en påstand som vil bli forsøkt underminert av barnevernets forsvarere. Vårt ønske er derfor at det opprettes en uavhengig granskingskommisjon som i sammensetning, mandat og arbeidsmetode har solid troverdighet på begge sider, og som kan foreta en gransking av alle tvungne omsorgsovertakelser, såkalte 4.12-saker. Det finnes ingen argumenter som er gode nok til å avslå dette forslaget, som trumfer barnas beste om så bare ett barn blir funnet å ha opplevd en uriktig omsorgsovertakelse. Vi påstår at det er langt flere. Med en granskning vil problemene bli avdekket og vi kan begynne å snakke om løsninger.