Jeg tror det er typisk at folk som sitter i fengsel, eller på annen måte er "under kontroll" som gjør at de ikke kan flykte med barna, forlange barna tilbake eller faktisk gjør det, de får gjerne mer utstrakt samvær. Det er de foreldrene som ikke kan avskrives av barnevernet, og i særlig grad de som barna viser klart at de vil hjem til, som barnevernet gjør sitt ytterste for å drive vekk. Det har funnets saker hvor en forelder fikk 2 timers samvær
i året.
Det har altså ikke med hensynet til barn og foreldre som er glad i hverandre å gjøre hvor mye samvær man får, det har å gjøre med at barnevernet
vil bryte båndene mellom dem og ha total kontroll selv.
De sjeldne samværene er naturligvis tortur for både foreldre og barn. I en grotesk sak i Sverige (Paulsen-Medalen saken, se
Barnefängelser? I Sverige? av Siv Westerberg) sa den yngste sønnen (han som ikke var handikappet, og som kunne uttrykke hva han ville) til slutt at han ikke ville at moren skulle komme mer, for det var uutholdelig skrekkelig når hun måtte gå igjen. Han ville heller ha det trist og prøve å gjøre seg følelsesløs inntil han kunne komme fri og reise tilbake til henne.