Dette kommer til å bli tøft, så derfor tar jeg det muligens avsnitt for avsnitt.
Jeg er 26. Jeg har en sønn på snart 5 år. Da jeg var yngre, så var jeg under barnevernet (bodde noen år i fosterhjem, men det var fordi at jeg ønska det) På den tiden syntes jeg at barnevernet var topp. De hjalp meg, når jeg trengte det. Så derfor hadde jeg ingen betenkeligheter med å ta kontakt med dem da jeg selv fikk sønnen. Siden jeg var alene, så trengte jeg avlastning, derfor tok jeg selv kontakt med dem, før jeg stupte. Sønnen var mye syk de første årene, og var i den forbindelse mye ut og inn av sykehuset.
Årene gikk, og alt var bra. Sønnen begynnte å få litt kontakt med faren, og hans familie, noe han stortrivdes med. Barnevernet var alldri bekymra. Ikke før min mormor døde. Siden hun var min ankerperson her i livet, så tok jeg dette veldig tungt. jeg fikk en knekk, men da var heldigvis sønnen på ferie hos farmor og farfar. Da jeg forstod alvoret i hvorfor jeg hadde det som jeg hadde, så tok jeg kontakt med dem, og spurte om Dennis kunne være der litt lenger enn planelagt, og jeg fortalte hva som hadde skjedd. Både jeg og de synes at det var det beste for Dennis, og han ble i 2 mnd, til jeg hadde kommet meg ovenpå (jeg prata med ham nesten hver dag)
Etter dette har barnevernet begynt sin kamp. De vil nå ta ham. Dum som jeg har vært, så sa jeg ja til alle hjelpetiltak. Jeg ville jo beholde sønnen min. Jeg begynnte og gå til en psykriatisk sykepleier (har hjulpet meg masse) Og sånn sakkyndig vurdering, der han slo fast at jeg skader min sønn, og at jeg ikke kunne ha den daglige omsorgen... Av en eller annen grunn visste ikke BV om de var enige i denne vurderingen (jeg ble en smule forvirra i knotten),
Etter den vurderingen, er jeg blitt usikker. ALLE tilbakemeldinger jeg får selv fra primærlege, hun sykepleieren og ikke minst barnehagen, så er ingen av dem bekymret. Jeg har også begynnt på et foreldreveilederkurs for å få beholde ham.
Men BV gir seg ikke. Ikke får jeg bytte saksbehandler heller (men de kan bytte, har hatt 5 forskjellige saksbehandlere) Har også kontakt med advokat. BV gjør meg nå redd, jeg er forvirra. Jeg tørr ikke å si imot dem, selv om jeg vil. Hva skal jeg gjøre? De har stempla meg uegnet som mor, pga min egen oppvekst, og jeg er meget psykisk ustabil blitt. Men faen, er det rart?
HJELP.... Jeg går snart under.
PS: Bare for å ha det HELT klart, så er jeg ikke lenger glad for at vi har et barnevern. Først nå, etter det som har skjedd med meg, har jeg begynt å huske minnene fra barndommen, tiden i fosterhjem, fortvilelsen, sorgen og savnet. Ikke nok med at jeg sliter med BV, jeg sliter også mye psykisk med minnene fra min egen barndom.
_________________ Hvordan kan jeg som mor skade min sønn? Han som jeg setter høyerer enn alt?
|